KAPITTEL 5: SOLGT TIL MAFIA-SJEFEN
Sophies POV
Alle satt allerede på stolene sine og pratet med hverandre da jeg endelig ankom med håret over hele ansiktet etter å ha løpt for å rekke det i tide. "B-Beklager at jeg er sen." sa jeg mens jeg satte meg ved siden av Sebastian. Han smilte så snart han så meg.
"Det går bra, Sophie. Du kom i det minste." sa pappa.
"Ser du deg selv akkurat nå, Sophie? Vi har middag med en veldig viktig person, og du kommer hit i en hvit t-skjorte og et par svarte jeans med håret som ser ut som om du nettopp har våknet?" sa stemoren min plutselig til meg.
Jeg senket hodet, "Jeg beklager, jeg kom rett fra skolen så jeg rakk ikke å skifte klær."
"Det går bra, Sophie. Selv om du hadde på deg filler, ville du fortsatt skille deg ut." sa Sebastian plutselig, så jeg dyttet til ham da jeg så Sera og Samantha stirre på ham.
"Er du dum? Du ser ut som oss, så hvis du sier at vi er stygge, er det som om du sier at du er stygg også." svarte Samantha.
Pappa kremtet plutselig. "Slutt med den barnslige kranglingen, ok? Vår gjest kommer snart, så ordne dere."
"Jeg lurer fortsatt på hvem den gjesten er." sa tante Natalie.
"Du får møte ham senere." svarte pappa bare.
Jeg rettet på skjorten min og gre håret med fingrene. Jeg har også tenkt på den gjesten. Jeg lurer på hvem det er, fordi han virker så viktig for pappa. Selv om jeg også ser at han drikker vann hvert minutt, ser han så nervøs ut, og jeg vet ikke engang hvorfor. "Sophie, jeg har komponert en ny sang igjen, du bør høre den!" hvisket Seb til meg.
"Virkelig? Kan jeg høre den nå?"
"Selvfølgelig!"
Seb tok frem telefonen sin og skulle til å sette en ørepropp i høyre øre mitt da vi plutselig hørte høye skritt komme i vår retning. Alle snudde hodene mot inngangen til restauranten. Pappa reiste seg plutselig, og vi fulgte etter.
Menn i svarte dresser gikk mot oss. De ser alle kjente ut for meg, jeg bare husker ikke hvor jeg har sett dem. "De ser ut som en gjeng, eller kanskje agenter," hvisket Seb.
Så dannet de en linje og laget en vei i midten. En høy mann begynte å gå i midten, bare skrittene hans kunne høres. Han hadde på seg en svart smokingvest som passet perfekt til den muskuløse kroppen hans. Det svarte håret hans var gredd bakover og glinset som om det var vokset. Han holdt en sigarett i høyre hånd mens han blåste ut røyk.
Jeg stirret på ansiktet hans, og det var først da jeg visste hvem han var. Øynene mine ble store da jeg pekte en finger mot ham. "D-DU?!"
Alle så på meg, inkludert mannen. Han så overrasket ut da han så meg også, han kastet røyken på bakken og smilte selvsikkert. "Vi møtes igjen."
"K-Kjenner du ham, Sophie?" spurte pappa meg.
"Ja pappa, han var den mannen som—" Jeg klarte ikke å fortsette det jeg sa etter å ha innsett at det var så pinlig. "Jeg mener... ja, vi møttes allerede i går..."
"Pappa? Mener du at den kvinnen er din datter også?" spurte mannen pappa.
Pappa nikket, "J-Ja, hun er min yngste datter."
"Datteren din, huh? Hun ser ikke ut som deg." sa drittsekken mens han så på meg. Jeg stirret på ham og så på pappa som bare nikket til meg og smilte.
"Hvorfor setter vi oss ikke først? Denne restauranten serverer deilig mat, jeg er sikker på at du vil like det, eh..."
"Vincent. Du kan bare kalle meg Vincent," sa han.
Tante Natalie nikket med et smil, "Vincent, for et flott navn. Jeg heter Natalie, jeg er Alberts kone. Og disse to jentene her er døtrene mine."
"H-Hallo Vincent, jeg heter Stephanie."
"Og jeg heter Sera."
Begge smilte til Vincent, men han ignorerte dem og vendte blikket mot meg i stedet. "Hvorfor introduserer du deg ikke også?"
"Jeg heter Sophie," sa jeg uten å se på ham.
"Sophie, vakkert navn," sa han.
Pappa kremtet igjen, "Skal vi bestille noe mat allerede?"
"D-Det stemmer, la oss tilkalle servitøren," sa tante Natalie enig.
Minutter gikk, og vi hadde allerede begynt å spise. Jeg klarte ikke å fokusere på maten fordi jeg kunne føle Vincents blikk på meg fra sin plass. Bare den tanken gjorde meg rasende. "Han ser ut som en mafiaboss, synes du ikke?" hvisket Seb til meg igjen.
"Du har rett, han ser ut som en nymfoman," sa jeg, og vi lo begge.
"Forresten, Albert, har du allerede fortalt dem hvorfor vi er her?" snakket Vincent igjen. Hvorfor snakker han slik til faren min? Han har virkelig ingen manerer eller respekt.
Pappa holdt på å sette maten i halsen, så jeg ga ham et glass vann. "Takk, Sophie."
"Spis saktere, pappa."
"Å, så du har ikke sagt det ennå?"
"Sagt hva?" spurte tante Natalie.
Vincent krysset armene. "Mannen din skylder meg en stor sum penger. Han kunne ikke gi meg selskapet sitt, så vi kom til en annen avtale i stedet."
"P-Pappa skylder deg penger?" spurte jeg mens jeg så på pappa for å få bekreftet det. "Er det sant, pappa?"
Pappa så på oss, spesielt på meg, før han nikket, "D-Det er sant."
"Men det er umulig, pappa, vi har ingen gjeld. Hvorfor betaler du ham ikke bare? Vi har jo masse penger," sa Seb.
"Beklager å si det, men selv om du betaler meg med alle pengene dere har, ville det ikke redusere gjelden med engang femti prosent."
Øynene mine ble store. "P-Pappa, er det---
"Ja, det er sant. Jeg skylder ham alt, V-Vincent var den som hjalp meg å bygge selskapet vårt. Vi fikk bygget det på grunn av ham..."
"Pappa..."
"Men hvilken avtale hadde dere hvis vi ikke kan betale deg den store summen penger?" spurte tante Natalie.
Vincent lente seg tilbake i stolen med armene krysset, "Han sa at han var villig til å gi meg en av døtrene sine."
Vi ble alle sjokkerte. Vi så alle på pappa, og han bare senket hodet og bekreftet det. "Albert, hvordan kan du gjøre det mot døtrene våre?!"
"Pappa! Hvorfor gjorde du det?! Du gikk med på dette med denne mannen?!" ropte Seb.
"Jeg er så lei meg... Jeg hadde ikke noe valg... Jeg er så lei meg..." Pappa mumlet stadig.
Vincent reiste seg plutselig, "Så, kan jeg få betalingen nå?"
"Vincent... kan vi bare snakke om dette? J-jeg har ombestemt meg, j-jeg skal bare betale deg. Jeg bryr meg ikke om du tar selskapet mitt fra meg... bare ikke...ikke ta noen av døtrene mine fra meg..." ba pappa.
"Du burde ha sagt det tidligere. Jeg har ombestemt meg nå; jeg vil ikke ha penger fordi jeg allerede har det. Jeg vil ha datteren din," sa Vincent.
"V-Vincent..."
"Jeg tar den kvinnen ved siden av deg," sa Vincent mens han så på meg.