KAPITTEL 4: STJÅLET KYSS
Sophies synsvinkel
"J-jeg bryr meg ikke om hvem du er, men alt jeg vet er at du ikke kan bare la et barn gråte etter å ha såret henne." sa jeg mens jeg holdt øyekontakt med den greske guden som sto foran meg med sitt uttrykksløse ansikt. Han ser like ung ut som meg, men hvorfor er han så høy?
Han hevet det høyre øyenbrynet mens han så på meg, "Så du kjenner meg virkelig ikke?"
"Jeg kjenner deg ikke, ok? Må jeg virkelig vite hvem du er?"
Jeg vet ikke engang hvor jeg fikk den motet fra. Jeg bare stirret på ham selv om hendene mine allerede skalv. Øynene hans var skarpe, og jeg tror jeg kunne dødd av blikket hans. "Du er ganske modig, huh? Vel, la oss se hvor motet ditt tar deg."
Uten advarsel grep mannen meg rundt midjen og presset leppene sine mot mine. Øynene mine ble store, og jeg frøs på stedet. Jeg la hendene på brystet hans for å skyve ham bort, men han var så sterk at det ble nytteløst. Han skilte leppene mine med tungen sin, og jeg fant meg selv lukke øynene som om jeg nøt det. Da han endelig slapp meg, innså jeg hva som nettopp hadde skjedd. Jeg løftet hånden og slo ham på høyre kinn. "D-Din drittsekk! H-Hvorfor gjorde du det?!"
"Takk for desserten, vi sees en annen gang." sa han mens han snudde seg og begynte å gå bort. Jeg ville virkelig stoppe ham og slå ham i ansiktet, men føttene mine ville bare ikke samarbeide. Jeg sto bare og så på ham med åpen munn til han endelig steg inn i en svart limousine sammen med mennene sine som lo. Jeg knyttet hånden til en knyttneve og ropte av full hals, "DIN PERVERTE DRITTSEKK!!"
"Lærer Sophie!" Jeg sluttet å banne mannen i hodet da Laila plutselig kom bort til meg. Jeg knelte ned og løftet henne i armene mine.
"J-jeg er lei meg, Laila. Er du ok?"
Hun ristet på hodet. "Jeg har det bra, lærer Sophie."
"Er du sikker?"
"Ja. Den mannen, mannen kysset deg i sted. Er han kjæresten din, lærer Sophie?" spurte Laila uskyldig uten å vite hvordan spørsmålet hennes automatisk fikk ansiktet mitt til å rødme.
Jeg klarte ikke å svare raskt. "L-Laila, la oss bare gå inn allerede, ok? Jeg er sikker på at de andre klassekameratene dine allerede venter på oss." Jeg skiftet tema.
"Ok..." svarte min alltid lydige elev.
Jeg klarte ikke å fokusere på hva jeg underviste hele tiden på grunn av det som skjedde. Heldigvis la ikke elevene mine merke til det. Jeg tok bussen hjem og gikk rett til rommet mitt så snart jeg kom fram. Jeg la meg på sengen og lukket øynene. Slett den hendelsen fra tankene dine, Sophie. Bare lat som om det ikke skjedde, ok?
Så åpnet jeg øynene brått. "Lot jeg nettopp... lot jeg nettopp en fremmed kysse meg?"
Lot jeg en fremmed kysse meg?!!! Hvordan våger han å gjøre det mot meg?!
Det var mitt første kyss... kysset jeg ønsket å oppleve med Mr. Jacobs... Nå er det borte... Jeg har allerede gitt mitt første kyss til en fremmed.
Jeg la meg ned på sengen og klemte en av putene mine mens tårene begynte å renne nedover ansiktet mitt. "Mitt første kyss... den drittsekken..."
"Sophie? Er du allerede der?"
Jeg hørte plutselig pappas stemme komme fra utsiden av rommet mitt. Jeg satte meg raskt opp og tørket bort tårene før jeg gikk mot døren og åpnet den. "P-Pappa?"
"Jeg er så glad for at du allerede er her, Sophie. Kan vi snakke litt?" spurte pappa.
"Selvfølgelig pappa, sett deg ned, vær så snill." sa jeg mens jeg trakk frem en stol til ham. Jeg satte meg på sofaen og så på ham. "Hva er det, pappa?"
Pappa rettet seg opp før han så på meg, "Sophie, det er faktisk noe jeg vil at du skal vite. Vent, har du grått?"
"H-Hva? N-Nei, det har jeg ikke. Øynene mine ser bare sånn ut når jeg er trøtt..."
"J-Ja, pappa. Forresten, hva er det du vil fortelle meg?"
Han sukket dypt og så på meg. Han virket nølende med det han skulle si. "Sophie, hør veldig nøye etter. J-Jeg tror det er på tide at du gifter deg."
"H-Hva? Giftes?"
"Jeg vet hvor vanskelig det er for deg å bo i dette huset, Sophie. Stesøsknene dine behandler deg som en tjener, blir du ikke lei av det? Ønsker du ikke noen ganger at du bare kunne dra herfra og være fri? Jeg mener, jeg vil bare at du skal være lykkelig, Sophie."
"Pappa, jeg er fortsatt sytten og jeg studerer fortsatt. Jeg har ingen intensjoner om å gifte meg med noen, og jeg—jeg har ikke engang en kjæreste."
"Jeg kan foreslå en mann." Han sa plutselig, noe som fikk meg til å se på ham.
Jeg rynket brynene, "P-Pappa? Planlegger du virkelig å få meg til å gifte meg allerede? Men jeg vil ikke gifte meg med noen ennå, pappa. Jeg vil fullføre studiene mine først, jeg vil oppfylle drømmene mine, jeg vil gjøre deg stolt, o-og jeg vil gifte meg med mannen jeg virkelig elsker."
"Men jeg tror—
"Pappa, jeg har det fint, okay? Jeg vet at du bare er bekymret for meg. Ikke bekymre deg, jeg kan klare alt, jeg kan tjene mine søsken, jeg kan studere og jobbe samtidig. Det er ingen grunn til bekymring, okay?" sa jeg mens jeg smilte til ham. "Forresten, vil du at jeg skal lage litt kaffe til deg?"
"Nei, jeg har det fint Sophie. Bare ta deg en hvil allerede, jeg vet at du allerede er sliten. Forresten, vi skal ha en familiemiddag i morgen. Du vet den restauranten vi pleide å spise på?"
Jeg nikket, "Ja. Men, har vi noen anledning i morgen?"
"Ja, jeg vil at du skal møte noen. Sørg for at du kommer dit etter jobben, okay?"
"Okay."
Pappa reiste seg og klappet meg på hodet, "Bare husk alltid at jeg elsker deg veldig høyt, Sophie."
"Jeg elsker deg også veldig høyt, pappa."