KAPITTEL 3: MØTE DJEVELEN
Sophies synsvinkel
Så snart klokken ringte for avslutning, tok jeg umiddelbart ryggsekken min og var på vei ut av klasserommet da professoren min plutselig ropte på meg, "Frøken Laurens."
"J-Ja, frøken?"
"Kan du be Herr Jacobs om å møte meg på kontoret mitt?" sa hun, mens hun justerte brillene sine. Hun er en vakker kvinne i 20-årene, vår litteraturprofessor, mitt favorittfag. Jeg nikket raskt mens jeg klemte bøkene mine mot brystet. "Ja, frøken."
"Takk."
Herr Jacobs var skolelegen vår her på Universitetet. Han er kjekk med det blonde håret glatt bakover, de dype smaragdgrønne øynene som kan smelte noen som våger å stirre på ham. Han har også kroppen til en gresk gud som får alle jentene her til å sikle etter ham. Og hvis du spør meg om jeg liker ham, er det så åpenbart?
Jeg møtte ham første gang på min første dag her på Universitetet, han kom bort til meg fordi jeg hadde gått meg vill og ikke visste hvor bygningen min var, og han fortalte meg hvor den var og fulgte meg til jeg endelig fant den. Jeg trodde han også var klassekameraten min fordi han ser så ung ut, derfor ble jeg overrasket da jeg fikk vite at han jobber som offisiell universitetslege her.
Hjertet mitt begynte å slå så høyt da jeg så Herr Jacobs sitte på den vanlige kontorstolen sin og skrive noe på papiret. Han hadde på seg brillene han pleide å ha, noe som fikk ham til å se intelligent og attraktiv ut for meg. Hvordan kan han bare sitte der, skrive og se utrolig kjekk ut? Jeg lurer på om han allerede har en kjæreste, jeg håper han er singel. "Eh... Doktor Kristan..."
Han sluttet å skrive og så i min retning, et smil dukket umiddelbart opp på ansiktet hans så snart han så meg. "Sophie!"
"G-God morgen, Doktor Kristan." Jeg smilte søtt, et smil som jeg aldri vil vise til noen andre enn ham. Han reiste seg og gikk mot meg, smilet hans forsvant ikke. "Hvordan føler du deg? Er det noe jeg kan hjelpe deg med?"
Å Gud, der går den kjekkeste mannen jeg noen gang har sett i mitt liv. Kan jeg bare fortelle ham at jeg ikke føler meg bra fordi hjertet mitt virker som om det er i ferd med å hoppe ut av brystet mitt akkurat nå? "N-Nei, doktor. Frøken Perry vil se deg på kontoret sitt."
"Å, vel takk for at du kom hit. Jeg skal gå dit med en gang."
"Takk, Herr Jacobs. Jeg går nå." sa jeg, og unngikk blikket hans. Han klappet meg på hodet og smilte, "Takk, Sophie."
Jeg ble berørt av en engel! For en ære!
"Vær så god, Herr Jacobs... hehehe... v-vi sees i morgen..."
"Vi sees, Sophie."
Så begynte jeg endelig å gå mot døren, fortsatt vinkende til ham. Jeg kunne bokstavelig talt sitte der og se på ham puste hele livet mitt. Hørtes det creepy ut?
Jeg sukket dypt da jeg lukket døren, med et smil fortsatt på ansiktet. Åh, Mr. Jacobs, kan du ikke bare være min?
Hvis jeg bare kunne ha ham, men det er umulig. Jeg er bare en student, jeg har ingenting å skryte av bortsett fra karakterene mine. Men jeg lovet meg selv at en dag, når jeg endelig har min egen jobb og nok penger, vil jeg komme tilbake hit og tilstå for ham. Jeg håper jeg har en sjanse.
"Lærer Sophie!!!" Laila, en av elevene mine, kom løpende mot meg så snart hun så meg komme inn i barnehagen. Hun er alltid så glad for å se meg, og derfor gleder jeg meg alltid til å komme hit og se henne også, jeg elsker virkelig barn. "Laila!!!"
Akkurat da hun skulle løpe mot meg, gikk en mann plutselig forbi henne, og hun falt til bakken etter å ha støtt på mannens bein. "Laila!"
Jeg løp raskt mot Laila for å se om hun var ok, "Laila, jeg er så lei meg, er du alright?"
"Lærer... S-Sophie... waaaa...." begynte hun å gråte. "Ssssh... slutt å gråte Laila, det går bra. Ikke gråt nå, jeg skal kjøpe deg en is, ok?" Jeg førte henne til en benk i nærheten og fikk henne til å sitte der mens jeg kastet et blikk på mannen hun hadde støtt på. Han gikk bare nonchalant med hendene i lommene som om ingenting hadde skjedd. For en frekk mann, ikke engang en unnskyldning til et barn?! Er han til og med et menneske?!
Med blodet kokende og knyttnevene skjelvende av sinne, gikk jeg mot mannen og grep ham i armen for å stoppe ham fra å gå, "H-Hey Mister!"
Han stoppet å gå da han hørte stemmen min, han så på hånden min som holdt armen hans og snudde seg endelig mot meg. Øynene mine ble automatisk store da jeg så ansiktet hans og innså hvor høy han var at han allerede tårnet over meg. Hans kalde grå øyne stirret intenst på meg, jeg kan ikke engang se noen følelser i ansiktet hans, e-er han en robot?
"Hva vil du meg?" spurte han, så innså jeg at jeg fortsatt holdt armen hans og slapp den umiddelbart og stirret tilbake på ham mens jeg svelget. Hva skjer med meg? Hvorfor føles hans aura skremmende? Han er definitivt ikke stygg fordi HAN ER SÅ KJEKK som bare det, men jeg vet ikke hvorfor han ser skremmende ut selv om jeg egentlig ikke kjenner ham ennå. "L-Laila... barnet som støttet på deg for litt siden..."
"Hva med henne?" øyenbrynene hans er nå rynket som om han begynner å bli utålmodig.
"Hvorfor stoppet du ikke og spurte om hun var ok? Hun er et barn, du burde i det minste ha sagt unnskyld."
Han så på meg som om jeg var gal, så dukket et smil opp på ansiktet hans, "Hei kvinne, vet du engang hvem du snakker til akkurat nå?"