Kjære CEO, Vær Vennlig!

Kapittel 3 Elskerinne

På et øyeblikk hadde sikkerhetspersonalet ryddet scenen og effektivt fått pressen til å trekke seg tilbake. "Dr. Mitchell, vi beklager dypt vårt tilsyn og ulempen det har påført deg," unnskyldte de seg.

Brooklyn bare hånlo, stemmen hennes fylt med ironi. "Jeg har det bra, men hvis denne hendelsen har forårsaket en forsinkelse i VIP-behandlingen, så er det virkelig uakseptabelt." Sikkerhetspersonalet, fullt klar over den høye statusen til beboerne på sykehuset, forsto umiddelbart hennes mening og uttrykte sin takknemlighet i overflod.

Da mengden spredte seg, vendte roen tilbake til scenen. Megan, derimot, var rasende. "Brooklyn, du er virkelig noe for deg selv, er du ikke?" freste hun, stemmen dryppende av sarkasme. "Du har blitt sykehusets hersker, har du ikke?"

Brooklyns respons var et kaldt fnys. "Det er forskjellen mellom å ha ferdigheter og ikke."

Megans stolthet var tydelig i hennes svar. "Er du misunnelig eller føler deg underlegen? Uansett årsak, personen som står ved Sebastians side nå er meg, den som følger ham er meg, og den som tar vare på hans liv er også meg." Hennes ord var fylt med tvetydighet, og hun nektet å tro at Brooklyn var upåvirket av dem.

Brooklyn hånlo, stemmen hennes skarp som en kniv. "Du har tatt godt vare på ham. Han endte opp med mageblødning og måtte legges inn på sykehus. Megan, du er virkelig fantastisk!"

Megan bet tennene sammen, sjokkert over Brooklyns harde ord. "Brooklyn! Ikke vær så selvgod foran meg. En dag vil jeg få deg til å angre og be meg!" truet hun, høye hæler klikkende sint mot gulvet.

"Vi får se når den dagen kommer, store stjerne," svarte Brooklyn, stemmen hennes dryppende av ironi. Hun beveget seg raskt og åpnet døren til sykehusrommet.

Megan knyttet nevene og tenkte rasende. 'Brooklyn, du avskyelige person!'

Hun fulgte raskt etter Brooklyn inn i rommet og nådde sengen før henne. Stemmen hennes var fylt med hjertesorg og på randen av tårer. "Sebastian, jeg skyndte meg hit fra innspillingsstedet så snart jeg fikk samtalen. Du skremte meg. Hva skjedde med deg? Hvordan endte du opp med mageblødning? Kan du vær så snill ikke drikke så mye i fremtiden?" Stemmen hennes var klissete søt, nesten kvalmende.

Mannen i sengen forble uttrykksløs, blikket hans kaldt. "Du er så opptatt, du burde dra tilbake."

Brooklyn smilte. Det virket som om Megans innsats var forgjeves.

Men Megan var ikke en som ga opp lett. Hun hadde en sta utholdenhet, eller rettere sagt, hun hadde ingen skam. "Åh, jeg snakket bare tilfeldig tidligere. Arbeid er ikke viktigere enn deg. Har du fortsatt vondt i magen? La meg kjenne..." begynte hun, hånden hennes strakte seg ut.

Megan var dristig!

Når Brooklyn ikke var til stede, spilte det ingen rolle hvordan de interagerte. Men foran henne, var Megans oppførsel absolutt uakseptabel!

Brooklyn nølte ikke lenger og trådte frem. En lys skikkelse suste inn. På Brooklyns lett smilende ansikt var det et hånende uttrykk.

"Frøken Turner, fjern hånden din."

Ordene hennes var kalde og blottet for den hengivenhet fra fortiden.

Megan var misfornøyd, men hun våget ikke å fortsette. Hun trakk hånden tilbake og krysset armene, hånlo. "Er ikke dette den berømte Dr. Mitchell?"

Brooklyn så ned på Megan. "Mer enn det, frøken Turner, ta en god titt, jeg er fortsatt hans kone."

Brooklyns påstand om sin status fikk Megans ansikt til å mørkne.