Kapittel 3. Mobbet
3. Mobbet
Astrids synsvinkel:
"Se hvem som er her," Mens jeg gikk gjennom skolekorridoren, kunne jeg ikke unngå hånene og latteren fra klassekameratene mine. Det var en daglig rutine. Ignorerende dem, skyndte jeg meg mot timene mine, men så møtte jeg Benson, skolens trøbbelmaker som så ut til å tro at hele verden dreide seg om ham.
"Hva vil du, Benson?" spurte jeg, irritasjonen min økende for hvert sekund.
Jeg er sent ute til timen, og det siste jeg vil gjøre er å stå her og underholde denne gjengen med umodne bøller. Jeg vil heller sitte i et av hjørnene og spille et mobilspill enn å komme i en krangel med dem, noe som jeg vet ikke vil føre noe sted.
Hans onde flir bare fyrte opp sinnet mitt, men jeg prøvde å gå bort. Jeg nektet å vise frykt. Hvorfor skulle jeg når det ikke var noe å frykte?
"Åh, du har stemme til å svare meg. Det er interessant; la oss se hva mer du har," sa han med et ondskapsfullt smil som fikk meg til å rygge unna.
"Ah, du har litt ryggrad," sa Benson med et ondsinnet smil. "Det er rart, hvordan noen som deg ble valgt til å forsvare flokkens grenser, selv om du er underlegen resten av oss eller til og med mennesker."
"Hva enn du vil tro, jeg bryr meg ikke om din mening," mumlet jeg og begynte å gå bort uten å se tilbake.
Da de så meg snu ryggen til dem, begynte de å kalle meg skjellsord som "skam," "ulveløs," "heks," og så videre, men jeg brydde meg ikke. Selv hans håndlangere ble med på leken, og lo sammen med Benson.
Deres bemerkninger gjør meg ikke vondt lenger siden de ikke er min familie, og deres mening plager meg ikke lenger. Hadde de vært noen jeg elsket eller brydde meg om, ville jeg vært knust, men de er bare fremmede som ikke har noen betydning i livet mitt.
Jeg gikk bort til plassen min og satte meg ned. Heldigvis hadde læreren vår ikke kommet ennå, ellers ville jeg vært i store problemer.
Jeg satte meg i det fjerneste hjørnet, hvor jeg ikke ville trekke mye oppmerksomhet og kunne studere i fred.
Mr. Daze kom inn i rommet og begynte å forelese. Jeg fulgte nøye med og tok notater på alt jeg syntes var viktig. Til tross for hans detaljerte forklaringer, slet hans monotone stemme med å fange interessen til elevene rundt ham.
Etter å ha fullført Mr. Daze sin time, gikk jeg videre til neste time, som jeg gledet meg til. Edward og jeg har bokstavelig talt bare én time sammen, og jeg må vente en uke på det. Ventetiden var verdt det.
Jeg samlet straks sakene mine og gikk til neste time, hvor jeg tok min vanlige plass i det fjerneste hjørnet.
Jeg holdt blikket festet på inngangen, ventende på at han skulle komme inn i klasserommet.
Det hadde gått femten minutter, og det var fortsatt ikke noe tegn til ham. Jeg mumlet og tok frem boka mi, og tenkte at jeg heller ville fullføre leksene mine til han kom.
Til min overraskelse dukket ikke læreren vår opp. Det var en sjelden mulighet til å fullføre arbeidet mitt raskt.
Jeg var midt i å fullføre oppgaven min da jeg hørte andre elever juble. Jeg kjente dem igjen, så jeg skiftet raskt fokus fra bøkene til døren. Edward kom inn i rommet med vennene sine, akkurat som jeg hadde trodd.
Mens jeg så ham kjøre fingrene gjennom håret, banket hjertet mitt. Jeg holdt øynene på ham mens han nærmet seg meg.
Jeg svelget hardt da han låste blikket sitt på mitt, og jeg kunne føle hjerteslagene mine i ørene. Han begynte å gå mot meg, men oppmerksomheten hans ble trukket mot telefonen hans.
Telefoner var ikke tillatt på skolen, men å være Alfas sønn har sine fordeler.
Jeg ble stående på stedet, ventende på at han skulle nærme seg.
Jeg sto stille, ventende på at han skulle komme til meg. Han gjorde det, og da han sto foran meg, svelget jeg hardt.
"Hei, Astrid," sa han til meg. Hjertet mitt hoppet, og jeg gjorde plass til ham ved siden av meg.
Men han flyttet blikket sitt til setet ved siden av mitt.
"Hei, Charlotte," hilste han henne.
Jeg lente meg fremover og kikket over skulderen til Edward for å se om Charlotte satt der. Hun er typen som later som hun er en goody-two-shoes for å komme i buksene til hver gutt. Hun har tydeligvis følelser for Edward. Tidligere var hun sammen med Benson, men da Edward begynte å legge merke til henne, forlot hun ham for å komme i Edwards gode bøker.
"Edward, hei, jeg beklager at jeg ikke la merke til at du sto her," løy hun, som hun alltid gjør. "Jeg studerte virkelig til eksamenene mine. Hvert poeng teller, vet du." Hun snakket som om hun var nerden. Som om ingen vet hvordan hun klarer å bestå prøvene sine.
Hun forfører gutter for å få dem til å hjelpe henne med å bestå eksamenene. Jeg vil heller stryke enn å bli rangert på den måten.
"Å, jeg forstår hvor vanskelig det kan være for deg. Kan jeg sette meg her?" spurte han og pekte mot setet ved siden av henne.
Med sine falske vipper blinket hun med de grå øynene mot ham. Hun gjorde plass til ham å sitte, og han satte seg ved siden av henne.
Jeg ble skuffet, så jeg stablet vesken og bøkene mine på setet ved siden av meg og lot som om jeg studerte mens jeg holdt et øye med dem.
Jeg lot som om jeg studerte mens hele min oppmerksomhet var rettet mot dem. Jeg kunne se Edward vise henne noe på telefonen sin fra øyekroken, og hun lo.
Jeg bet tennene sammen i frustrasjon mens jeg så dem le og fnise. Det gjorde vondt i hjertet mitt.
Klokken ringte, som signaliserte slutten på skoledagen. Fordi det var et arrangement som andre ville bli her for å forberede, men jeg, som var minst interessert i slike ting, bestemte meg for å ikke delta.
Jeg ville heller hvile før jeg dro til en restaurant og patruljerte grensene.
Mens jeg pakket sakene mine i vesken, hørte jeg dem snakke igjen.
"Skal du være med meg i kveld?" Jeg ville vite hvor de skulle fordi Edward hadde spurt, men jeg hadde zonet ut da de nevnte stedet.
"Hvordan kan jeg si nei til deg, Edward? Selvfølgelig kommer jeg," Charlotte blinket til ham med sitt hundre watts smil.
Humøret mitt var allerede ødelagt, så jeg bestemte meg for å rette fokuset mot noe mer interessant.
Jeg satte på meg hodetelefonene, som kunne holde meg isolert fra både menneske- og varulvverdenen, og begynte å gå ut av skolen.
Da jeg kom hjem, fant jeg mamma allerede i arbeid. Jeg benyttet anledningen til å ta en rask lur.
Da jeg våknet, var det på tide å dra til restauranten. Jeg samlet tingene mine og dro.
På vei dit møtte jeg broren min.
"Hei Skylar," sa jeg, smilende og klemte ham.
"Astrid, hvor har du det travelt?" spurte han.
"Jeg må til restauranten," sa jeg.
"Så synd, jeg fikk deg litt sjokoladekake; jeg tror jeg spiser den alene," ertet han mens han viste meg posen.
Jeg lo og sa, "Du bør spare mesteparten til meg. Jeg kommer til å lete etter den."
"Jeg tror ikke du finner noe, men jeg kan prøve," gliste han.
"Du bør gjøre det og holde den unna Lance. Hvis han ser den, vil han ikke la oss få noe." Jeg sa, mens jeg fortsatte å løpe.
Jeg ankom restauranten vår, en familiediner, skiftet raskt til servitørantrekket mitt og begynte å servere bordene.
Mens jeg gjorde det, la jeg merke til Edward og vennene hans, samt Charlotte, som ventet på at noen skulle komme og ta bestillingene deres ved et av bordene.
Jeg minnet meg selv på at ingen oppgave er ubetydelig og begynte å gå mot bordene deres for å ta imot bestillinger.
"Hei, herr, jeg heter Astrid Jones, og det ville være en glede å betjene dere alle i dag," sa jeg igjen.
"Å, er det deg, Astrid?" Edward ga meg et medfølende blikk, men jeg trengte det ikke. "Jeg visste ikke at du jobbet her," sa han, og jeg kunne se at han var ukomfortabel med å ta opp emnet.
Men jeg kunne se at Charlotte og de andre vennene hans hadde det moro.
"Det er jobben min nå, herr, hvis du unnskylder meg; skal jeg ta bestillingene deres?" Da jeg spurte, nikket hun og avviste meg.
Jeg gikk inn på kjøkkenet og plasserte bestillingene deres, tålmodig ventende på at de skulle bli laget mens jeg nynnet på rare melodier.
Noen tappet meg på skulderen.
Jeg ble overrasket da jeg så Edward stå bak meg.
"Astrid, jeg-jeg vil fortelle deg noe," stammet han.
Jeg ga ham et bestemt blikk.
"Ja, jeg lytter," sa jeg, foldet hendene over brystet og ga ham min udelte oppmerksomhet.
Han fomlet med hendene og vendte seg mot meg.
"Jeg... jeg elsker deg, Astrid; vær så snill å si at du elsker meg også," sa han.
Jeg sto der, forvirret.
***Kommenter gjerne
Jeg vil vite din mening om boken så langt
Følg med, jeg elsker dere alle
1608