Kapittel 2. Varulvriket
2. Varulvriket
Astrids synsvinkel:
"Åh, Edward, hei," sa jeg med et smil som prydet leppene mine da jeg hilste på min mangeårige forelskelse.
"Jeg tror noen opptok tankene dine, noe som fikk deg til å snuble," smilte han til meg.
Han var den mest sjarmerende unge mannen jeg noen gang hadde møtt, men jeg minnet meg selv på at hans ridderlighet ikke var eksklusiv for meg. Hjertet mitt kunne likevel ikke unngå å flakse ved hans gutteaktige glis.
"Umm... nei, jeg har det bra?" svarte jeg, ordene mine hørtes mer ut som et spørsmål. Tankene mine hadde nok en gang drevet av sted til minnene fra barndommen vår.
Tilbake i barnehagen var Edward og jeg uatskillelige, men etter hvert som tiden gikk, virket det som om han ble fjernere. Likevel holdt jeg fortsatt fast ved løftet han ga den gangen. Ordene hans gjentok seg i hodet mitt, og tankene mine vandret nedover minnenes vei.
"Når vi blir voksne, Astrid, skal vi være partnere," sa han mens vi begge bygde et sandslott.
"Virkelig, Edward?" spurte jeg, øynene mine store av forundring.
"Ja, og se, jeg skal bygge et slott som dette for deg, hvor vi begge kan leke hele dagen," svarte Edward og tok hånden min i sin.
"Wow, så jeg skal bli Luna?" spurte jeg, og han nikket. "Men jeg har ikke en ulv som deg."
"Men jeg har en," utbrøt Edward, hoppet opp på føttene og forvandlet seg til sin brune ulv, selv om han fortsatt var en valp.
Jeg reiste meg og klappet da jeg så ham logre med halen til meg, og så slikket han meg.
"Astrid, er du fortsatt med meg?" spurte Edward og knipset med fingrene foran ansiktet mitt.
"Hæ?" Jeg ga ham et sidelengs blikk.
"Rart, du zoner ut mye," mumlet han til seg selv.
"Takk for at du reddet meg, Edward. Jeg sverger, jeg blir klønete for hver dag som går," sa jeg og klødde meg i nakken.
"Det går bra, Astrid," sa han, så på armbåndsuret sitt og deretter på meg. "Kan jeg ta igjen med deg senere? Jeg har en time jeg må rekke," spurte han, ansiktet hans stramt på grunn av tidsnøden.
Han er i sitt siste år, og eksamenene nærmer seg.
Jeg er også i mitt siste år, men det er på grunn av mine fremragende karakterer. Jeg er den yngste i klassen, selv om Edward og jeg bare deler ett fag.
"Åh, ok, vi sees senere da," sa jeg mens jeg nikket og så ham gå bort.
Jeg mumlet og snudde meg for å gå inn på skolen, men jeg hadde fortsatt omtrent en time til timene mine begynte.
I stedet for å gå rett til skolen, valgte jeg en annen rute og endte opp i en nærliggende park. Jeg satte meg på en benk, tankene mine drev mot den unge mannen jeg nettopp hadde snakket med, Edward Hudson.
Hvis det ikke er tydelig, har jeg hatt følelser for ham siden vi var barn. Han er den søteste, roligste og mest ydmyke personen jeg noen gang har møtt, men den holdningen er ikke reservert bare for meg; han behandlet alle med den samme vennligheten.
Selv om vi ikke snakker mye, har jeg en stor tiltrekning til ham, og det eneste jeg ber månegudinnen om er at han skal være min partner.
Jeg var ikke sikker på om mine bønner ville bli besvart fordi jeg fortsatt ikke hadde vekket ulven min.
Mennesker har en feilaktig tro på at ulvene våre dukker opp når vi er tenåringer. Sannheten er at vi, som varulver, blir født med ulvene våre, som forblir i hodene våre til vi fyller tre år, da de dukker opp som valper.
Perioden kan noen ganger forlenges, men fristen for at ulven vår skal dukke opp er innen vi fyller ti år, selv om jeg er et unntak.
Alle sier at de begynner å snakke med ulvene sine som spedbarn og vokser opp med følelsen av å ha noen inni seg. Alt virker biologisk, og kroppen deres tilpasser seg det som et organ, men jeg vet ikke hvordan det føles fordi jeg igjen ikke har en ulv.
Mens alle på min alder fikk ulvene sine til å dukke opp i en alder av tre år, og i noen sjeldne tilfeller sies det at spedbarn så unge som ett år kan forvandle seg til ulveform, har jeg fortsatt ikke vært vitne til det, men her var jeg, selv etter ti år med venting, og ulven min dukket ikke opp, og da jeg informerte moren min om det, ble hun sjokkert. Hun spurte meg hvordan jeg ikke hadde hatt en samtale med ulven min. Da jeg nektet, spurte hun gjentatte ganger om dette hadde vært tilfelle siden jeg var liten. Jeg følte ingen av de tingene, så jeg nektet alt.
Moren min var fortvilet da hun fant ut at jeg ikke hadde en ulv, noe som er en skam og vanære som kommer fra en varulfamilie. Hun kunne ikke tro at jeg aldri hadde kommunisert med ulven min, selv ikke som barn.
Kanskje det er derfor moren min misliker meg; tross alt er hun datteren til en alfa som var paret med en omega.
Å være en Omega betydde ikke å være underlegen; det var den tredje rangen i vår verden, og det var en posisjon med respekt og ære.
Alfa er den overordnede av alle, etterfulgt av Beta, som er nestkommanderende, og Omega, som er tredje i kommando.
Faktisk er det en ærverdig posisjon, og alle bortsett fra Alfa og Beta beundrer og setter pris på Omega. Så jeg er ikke mindre enn kongelig når det gjelder familieforhold.
Skylar Jones og Lance Jones er mine to brødre.
Mens jeg tenkte over situasjonen min, kunne jeg ikke la være å spørre hvorfor jeg ikke hadde en ulv mens brødrene mine hadde.
Telefonen min ringte, en påminnelse om at timen min snart skulle starte. Jeg klamret meg til et siste håp—at min elendighet ville ende når Edward valgte meg som sin make.
Varulver finner sine partnere på 'Rød Måne Natt,' som bare skjer en gang i året. Alle over nitten år vil finne sine partnere den natten.
Selv om jeg ennå ikke er nitten, har jeg ett år til før jeg når den alderen, og jeg håper å oppleve makelinken når Edward gjør meg til sin make.
Jeg løftet vesken min fra benken og gikk tilbake mot skolen.