Bok 1: Kapittel 4
*** Solaris POV ***
Lastebilen kjørte ut av parkeringsplassen vår, og jeg brast ut i latter. Noah rullet med øynene og gikk bort til lastebilen, hoppet inn med Finn for å fullføre lossingen. Charles Pierce, politisjefen, skulle sjekke sikkerhetssystemet og nødutstyret. Han dukket tilfeldigvis opp på akkurat riktig tidspunkt.
"Hva i all verden var det?" Charles vendte seg mot meg mens jeg tørket en tåre fra øyekroken.
"Jeg har ingen anelse, men jeg trodde ikke det skulle være SÅ lett å trykke på knappene hans. Gudinne, det var morsomt."
Charles ristet på hodet. "Jeg må skrive en rapport om dette. Ønsker du å anmelde, frøken Ulrich?"
Jeg ristet på hodet. "Nei, nei. Selv om det ville vært morsomt å se en Alfa som ham gå gjennom prosessen i en menneskelig rettssal, ville jeg ikke utsette menneskene for det."
Han lo. "Du har nok rett. Jeg tror aldri jeg har sett ham miste kontrollen slik før. Jeg har kjent ham i mange år."
Smilet mitt forsvant et øyeblikk. "Han pleide å være mye forskjellig. Nå er han bare som faren sin." Jeg tok et dypt pust og vinket til Charles. "Hvorfor tar vi ikke denne inspeksjonen og får deg på vei? Jeg er sikker på at vi er det siste stedet du vil være i dag."
Skiltet over døren leste The Wayward Tap. Etter en lang diskusjon syntes mine Betaer, Noah og Finn, at det var mer morsomt enn det burde være. Tre utstøtte som eier en bar på kanten av et Alfa-territorium som notorisk hater utstøtte mer enn noen annen flokk rundt. Min Gamma ville ikke ha noe med disse påfunnene å gjøre og ble værende i utlandet for å gjøre annet arbeid jeg hadde for henne der. Selv om dette aldri ville bli hjemmet vårt, ikke som utstøtte. Det var et hvilested for oss tre.
Jeg ledet ham inn i baren og viste ham det nye sikkerhetssystemet samt låsene og forholdsreglene vi hadde på plass for hvor vi oppbevarte spriten vår. Tilsynelatende var det et stort problem i byen med folk som stjal flasker eller kasser, og jeg hadde vanskelig for å tro at det var mennesker som stjal det.
Vår status som utstøtte avskrekket allerede noen av de mer sinte og helvetes ulvene fra flokken til å oppføre seg eksemplarisk. Det hjalp også at vi tre så ut som de muskuløse skurkene i en James Bond-film. Så idiotisk som det hørtes ut, var det nødvendig. Vi kjempet i slag, i kriger, selv bare å krysse territorier var en risiko. Vi hadde levd lenge nok til å vite at hvis vi ikke var i toppform, ville vi dø.
"Alp...sjef, vil du ha disse ekstra fatene under baren? Eller på lageret?"
Jeg så opp på Finn og smilte. "La oss sette de der i lageret. De virker ikke så populære. Jeg vil gjerne ha noen av de hawaiiske fatene under baren. De tror jeg vil slå an bedre."
"Høres bra ut."
Jeg snudde meg tilbake til Charles, som nikket til meg. "Det ser ut som du har fått en god oppsett. Jeg ville vært litt bekymret for bakdøren som står åpen for hvem som helst å gå gjennom og forbi lagerdøren, men du har kameraer både ute og inne. Jeg vil si at vi i det minste ville vite hvem de var."
"Som om noen ville prøve å stjele fra oss. De ville ikke visst hva som traff dem." Finn lo mens han plasserte to fat i lageret.
"Det kan være sant. Ærlig talt, hvis jeg kunne be dere om å være med i styrken, kunne dere lære gutta mine et og annet."
Jeg ristet på hodet og klappet ham på ryggen. "Du ville ikke hatt noen styrke igjen hvis du lot oss ta dem."
Charles lo og nikket. "Du har sikkert rett. Vær forsiktig likevel. Du har nummeret mitt. Hvis Silas prøver noe, ring. Han er ikke på sitt territorium her ute, men det er heller ikke nødvendigvis nær sentrum av byen. Jeg er bekymret for..."
"Ikke vær det. Selv om jeg setter pris på omtanken, kan jeg håndtere Alfa Silas. Han ville ikke vært den første Alfaen jeg har slått ned noen hakk, og vil sannsynligvis ikke være den siste."
Han smilte til meg igjen og gikk ut av baren. Jeg lente meg mot dørkarmen og vinket mens han kjørte ut av parkeringsplassen. Finn la armen rundt skulderen min.
"Vet du, jeg tror vår gode sheriff kanskje har et lite crush på vår Sol."
"Høres sånn ut," svarte Noah fra bakrommet.
Jeg ristet på hodet. "Han bjeffer opp feil tre. Jeg er mer robot enn ulv og mer ulv enn jeg er menneske."
Finn lo og kysset meg på hodet. "Det du er, er perfekt, Alfa."
Jeg smilte opp til ham og ristet på hodet. På vei opp trappen, snudde jeg ved den lille avsatsen inn i rommet som vi hadde gjort om til et kontor. Det lå papirarbeid strødd rundt på skrivebordet, mest kvitteringer samt noen andre bestillingsskjemaer. Jeg satte meg ned og jobbet meg sakte gjennom hver papirlapp. Skrev notater og festet dem, arkiverte noen og makulerte andre. Det var et par papir som ikke var relatert til baren som hadde sneket seg inn i bunken, og jeg sukket mens jeg leste gjennom dokumentet. Jeg satte det fra meg og ristet på hodet. Det kunne vente til i morgen. Min gamle mann kunne vente noen dager, om ikke noen uker etter at jeg nettopp hadde kommet tilbake fra enda et latterlig oppdrag han sendte meg på.
Skrivebordet var rent nok til at jeg ikke følte den overveldende OCD-følelsen, så jeg tenkte at det var nok for i dag. På vei ut, gikk jeg opp trappene videre inn i boarealet over baren. Å kalle det åpen planløsning ville være generøst. Det var alt vi trengte i ett rom. Den eneste døren var til det overdimensjonerte badet vi bygde. Det var alltid for å imøtekomme oss tre, men det var aldri noe rom mellom oss. Vi bodde sammen, knullet sammen, jobbet sammen, og selv om Noah og Finn var sanne partnere, var jeg bare en ekstra bonus. Kraften min tillot meg å knytte meg til dem begge, og skapte nesten en falsk andre partner til dem begge.
Jeg dro av meg skjorten og ridejeansene, og rotet gjennom skapet etter noe å ha på meg mens vi jobbet i kveld. Jeg tok en falsk Ramones-skjorte som jeg var ganske sikker på var Noahs, og noen jeansshorts. Jeg kastet dem på sengen og så på meg selv i helfigurspeilet.
Hele høyre side av meg var stort sett borte. Høyre øye, høyre arm og høyre ben var erstattet med en blanding av magi og robotikk. På mine tidligere dager snublet jeg over en heks som var mer enn sprø. Lor studerte robotikk på universitetet og fortsatte arbeidet sitt, blandet med magi. Ledd og ledninger ble erstattet med hennes blå magi. Problemet var at de fleste overnaturlige skapninger helbredet raskt og sjelden ble skadet nok til å trenge dem. De fleste mennesker visste ikke om oss, så den største befolkningen som ville ha nytte av arbeidet hennes, var utenfor hennes rekkevidde.
Jeg, derimot, endte opp som hennes største prosjekt og over tid, beste venn. Hun laget øyet mitt, armen min, og benet mitt, som alle kunne skifte med meg i ulveformen min. Metallet og magien justerte seg når jeg skiftet og skapte to ben, som lett skiftet tilbake. En gang i blant trengte de vedlikehold eller påfylling av magi, men jeg kunne klare meg noen år uten problemer hvis jeg ikke gjorde for mye. Øyet mitt tillot meg også å se litt mer enn bare i mørket. Jeg kunne se noens maginivå, noe som hjalp med å skille mellom de forskjellige rasene. Det hjalp noen ganger når jeg skulle kaste ut en gjest fra rommet.
Jeg snudde armen, strakte den ut og så det blå lyset gjennom metallbitene. Roterte den frem og tilbake, sjekket sakte fingrene, håndleddet, albuen og koblingen til skulderen. Jeg gjorde det samme med benet, strakte det ut og roterte det. Fornøyd med bevegelsen, tok jeg på meg klærne og begynte å lage middag.
På våre travleste dager, lagde jeg middag og vi tok skift for å spise. Det var en enkel wok i kveld, og jeg slukte maten. Jeg satte opp håret og tok en siste sjekk på antrekket, brukte et ekstra hårbånd og knyttet skjorten opp og stappet halen under, og viste fram magen min som var dekket av tatoveringer. Fra halsen og ned var jeg dekket av tatoveringer. Til og med tærne mine hadde små tatoveringer på hver av dem. Jeg hadde ikke fått en ny tatovering på over ett år, kun fordi jeg hadde gått tom for plass på kroppen.
Hoppende ned trappene, gled jeg bak baren og vi hadde allerede et ganske fullt hus, og klokken var bare sju. Jeg tappet Noah på skulderen.
"Maten er klar. Gå opp og spis, jeg tar over."
Han nikket og kysset meg på hodet. "FYI, Beta er her."
Jeg nikket og smilte til ham. Han var søt som sa noe, men jeg visste allerede øyeblikket jeg forlot leiligheten vår, visste jeg at han var her. Lor ga oss krystaller som hjalp med å nøytralisere luktene våre. Ingen ulv ville gjenkjenne oss som villulver med mindre de snakket med oss eller så på oss, vårt lille ragtag-band, men vi ville ikke lukte som villulver. Jeg visste at det var ubehagelig for mange varulver. Men vi kunne fortsatt lukte hver ulv som kom inn.
Ærlig talt, jeg var overrasket over at Silas ikke tok med seg Betaen sin, men Gammaen i stedet for å komme hit. Jeg gjettet, med tanke på at han hadde vært her nesten hver helg siden vi åpnet, at han ikke ville bli kastet ut på grunn av Alfaen sin. Gammaen var imidlertid morsom. Ærlig talt, jeg trodde ikke en Omega ville være en Gamma i den flokken, men der var han, krypende bak Alfaen sin. Jeg lo av minnet og Finn så på meg, med et hevet øyenbryn. Ristende på hodet, snudde jeg fire shotglass og fylte hvert med tequila, og skjøv dem til de fire jentene som sto foran meg.
"Ikke ha for mye moro damer. Jeg må kanskje bli med dere." Jeg blunket til dem og de fniste, tok shotene, samt drinkene de bestilte.
Øynene mine fulgte dem til et nærliggende bord og jeg gjorde en mental notat for å holde øye med dem. Alle fire var uten partnere og det var en fredagskveld. Ting kunne bli ville her inne. Spesielt siden vi serverte alle raser. Noe dårlig blod mellom en vampyr og en ulv kunne lett forvandle en testosteronfylt krangel til en fullverdig slåsskamp. En rask berøring mot min magi-infuserte grand slam slugger under disken, smilte jeg. Det var ingen kamp som startet i min bar, som jeg ikke kunne avslutte.