Kapittel 5
Sara
"Jeg vet ikke," nølte jeg. "Jeg mener, jeg kjenner deg knapt."
"Fair nok. Hva med dette - vi drar hjem til meg, ingen press. Vi kan snakke, kanskje se en av de webseriene du nevnte. Hvis du føler deg ukomfortabel, ringer jeg en taxi til deg. Ingen spørsmål stilt."
Jeg bet meg i leppen og vurderte. Det var galskap, var det ikke? Og likevel, noe med Tom fikk meg til å føle meg trygg. Dessuten var tanken på å dra tilbake til min tomme leilighet mindre enn tiltalende.
Jeg tok et dypt pust, prøvde å roe ned det rasende hjertet mitt. "Vet du hva? Greit, la oss komme oss ut herfra."
Toms ansikt lyste opp i et bredt smil. "Utmerket. Etter deg, min dame."
Jeg gled ned fra barkrakken, følte at kanten på kjolen min gled farlig høyt opp på lårene. Jeg dro i den selvbevisst, prøvde å trekke den ned, men stoffet klistret seg til kurvene mine. Jeg kunne føle Toms øyne på meg, og kinnene mine ble røde av en blanding av nerver og spenning.
Vi steg ut av puben, og den kjølige natteluften traff huden min, sendte en skjelving nedover ryggraden min. Tom må ha lagt merke til det, for han trakk straks av seg jakken og la den over skuldrene mine.
"Kan ikke ha at du blir forkjølet nå, kan vi vel?" han blunket.
Jeg grep jakken, inhalerte den beroligende duften av cologne og noe som var unikt Tom. Mens vi gikk mot bilen hans, kunne jeg føle varmen stråle fra kroppen hans. Lårene mine føltes fuktige, og trusen var praktisk talt gjennomvåt. Jeg prøvde å fokusere på å sette den ene foten foran den andre, men alt jeg kunne tenke på var hvordan kneet hans hadde børstet mot mitt tilbake i baren.
Tom låste opp bilen og åpnet passasjerdøren for meg. "Etter deg."
Jeg gled inn i setet, kjolen min gled enda høyere opp da jeg gjorde det. Jeg lurte på om Tom hadde lagt merke til det, og tanken sendte en kriblende følelse gjennom meg.
Når vi begge var på plass i bilen, vendte Tom seg mot meg. "Så, hvor til, min dame? Mitt ydmyke hjem venter."
Jeg tok et dypt pust, prøvde å roe nervene mine. "Vis vei, snille herre," svarte jeg, håpet at stemmen min hørtes mer selvsikker ut enn jeg følte meg.
Da vi kom fram til Toms sted, falt kjeven min. Dette var ikke bare en leilighetsbygning - det var en skyskraper av glass og stål, og sannsynligvis dyrere enn hele min livsbesparelse.
"Hellige ku," mumlet jeg under pusten. "Eier du hele bygningen eller bare toppetasjen?"
Tom lo mens han parkerte bilen. "Ingen av delene, faktisk. Bare et beskjedent lite sted i 37. etasje."
Riktig. Beskjedent. Klart det.
Jeg følte meg litt malplassert da vi steg inn i heisen. Her var jeg, i min lånte 'desperate husmor'-kjole, stående ved siden av en fyr som sannsynligvis hadde silkepysjamas og spiste kaviar til frokost.
Heisen plinget, og vi steg inn i en gang som kostet mer enn hele leilighetsbygningen min. Tom ledet meg til døren sin, fomlet med nøklene et øyeblikk før han svingte den opp med en blomstring.
"Velkommen til mitt beskjedne hjem," sa han og gestikulerte meg inn.
Jeg steg inn og følte umiddelbart at jeg hadde gått inn på et filmsett. Gulv-til-tak-vinduer ga en fantastisk utsikt over byen, og møblene så ut som de hørte hjemme på et museum. Jeg var redd for å røre noe i tilfelle jeg etterlot fingeravtrykk på de plettfrie overflatene.
"Gjør deg komfortabel," sa Tom, på vei mot det jeg antok var kjøkkenet. "Kan jeg tilby deg noe å drikke? Vann? Vin? Flytende gull?"
Jeg fniste og sank endelig ned på den latterlig myke sofaen. Den var så myk at jeg følte jeg ble svelget av en sky. "Vann er fint, takk. Jeg tror jeg har fått nok alkohol for en kveld."
Mens Tom var opptatt på kjøkkenet, kikket jeg meg rundt et øyeblikk. Stedet var fint, men det føltes på en måte tomt – som en av de iscenesatte leilighetene man ser i magasiner. Det var ingen personlige preg, ingen bilder eller nips. Det var vakkert, men kaldt.
"Fint sted du har her," ropte jeg ut, prøvde å bryte den pinlige stillheten. "Veldig... minimalistisk."
Tom kom tilbake med to glass vann, rakte meg ett før han satte seg på sofaen ved siden av meg. Ikke for nærme, men nærme nok til at jeg kunne føle varmen stråle fra kroppen hans.
"Takk," sa han og tok en slurk av vannet.
En pinlig stillhet falt mellom oss mens vi satt på sofaen, beina våre så vidt rørte hverandre. Jeg kunne føle varmen stråle fra kroppen hans, og hjertet mitt banket i brystet. Jeg skiftet litt på meg og ble plutselig veldig bevisst på hvor fuktig trusen min var. Herregud, hva var galt med meg? Jeg kjente knapt denne mannen, og likevel forrådte kroppen min meg.
Tom kremtet og rakte etter fjernkontrollen, slo på TV-en. "Så, eh, hadde du en bestemt serie i tankene, eller skal vi bare se hva som er på?"
Jeg ristet på hodet, og munnen min tørket plutselig ut. "Nei, ingen preferanser. Hva enn du vil."
Han nikket og valgte en webserie. Åpningskredittene rullet, og plutselig skiftet scenen til de to hovedpersonene – en mann og en kvinne – låst i en lidenskapelig omfavnelse.
Øynene mine ble store mens jeg så karakterenes klær sakte begynte å komme av. Dette var ikke hva jeg hadde forventet. Jeg kastet et blikk på Tom, lurte på om han ville bytte serie, men han virket like oppslukt av scenen som jeg var.
Uten forvarsel flyttet Tom seg nærmere meg på sofaen, beina våre nå fast presset sammen. Jeg kunne føle varmen fra kroppen hans, noe som gjorde det vanskelig å konsentrere seg om showet. Jeg svelget hardt, blikket mitt flakket frem og tilbake mellom skjermen og Toms ansikt.
Plutselig lente Tom seg inn, ansiktet hans bare noen få centimeter fra mitt.
Jeg holdt pusten, hver nerve i kroppen summet.