Kapittel 1
HAYLEY
Jeg kan ikke tro at jeg gikk med på å komme hjem til jul.
Min mor og hennes berømte julefester er samtaleemnet blant flokken, og det å være varulv i juletiden er den tiden på året hvor alle drikker, spiser masse mat, spiller spill, synger julesanger og hvem kan vel glemme jello shots av alle slag. De fleste fester varer gjennom dagen og inn i natten, men ikke min mors, nei, de varer i to netter og to dager, noe som betyr at alle som er noen kan komme.
Jeg har ikke vært hjemme siden farens begravelse for omtrent fem måneder siden. Jeg dro bare til seremonien for å se min mor og brødrene mine, Harry og Harrison. Men min mor fikk meg til å komme til jul akkurat da jeg skulle dra, og la på skyldfølelsen av at jeg ikke hadde vært hjemme på evigheter. Det ville være hyggelig for familien og vennene å se meg. Jeg gikk ikke med på det før hun ringte meg ut av det blå for tre uker siden.
Jeg sitter i baksetet på drosjen mens vi kjører langs veien, på vei til min mors hus.
Jeg fortalte henne at jeg ville komme en dag tidligere, men flyet mitt ble forsinket, så jeg måtte vente på neste fly, noe som var greit for henne. Hun skulle hente meg, men hun glemte det.
Skiltet for Hope Meadows dukker opp, og vi passerer det. Jeg vet at det er mange øyne som følger med på denne drosjen. Det vil ikke være lenge før hele byen vet at jeg er hjemme.
"Merry Christmas Everybody" kommer på radioen, og sjåføren begynner å synge med.
Jeg kan høre ulven min, Raina, nynne til melodien på radioen.
Vi har ikke funnet vår make enda, noe som er alt min mor har snakket om siden jeg gikk med på å komme hjem. Mates har jeg ingen problemer med, men når jeg tenker på kjærlighet, er det en person som dukker opp i tankene mine, Theo Saunders.
Han var den kjekkeste gutten på skolen. Vi var sammen gjennom hele vårt siste år. Vi ville ha alt sammen, men vi visste at vi hadde mates.
Theo var noen måneder eldre enn meg; natten alt forandret seg var på skoleballet. Vi skulle møtes ved lysningen i skogen, vårt hemmelige sted å gå til. Jeg var forsinket på grunn av en feil med kjolen min, men da jeg kom dit, kysset Theo Carly Reed under stjernene. Jeg husker at jeg løp hjem gråtende.
Jeg ignorerte ham i flere dager; Harrison skulle dra til college, så jeg spurte om jeg kunne bli med ham i noen dager, noe han gladelig aksepterte. Men jeg endte opp med å bli der og jobbe i en liten butikk bare for å tjene litt penger.
"Vi er nesten fremme, frøken," sier drosjesjåføren og trekker meg ut av mine egne tanker. Han ser på meg gjennom speilet med et smil.
Når vi svinger rundt hjørnet, skiller min mors hus seg ut med alle lysene og juledekorasjonene. Hun må ha gått helt over bord i år, da jeg tror jeg har sett fire nye nisser utenfor.
Drosjesjåføren stopper nederst i oppkjørselen og stopper helt. Han stirrer på huset. "Dere liker å feire jul, gjør dere ikke?" sier han og stirrer tilbake på det gigantiske huset som ser ut som om det er sprayet med lys overalt.
"Ja," sier jeg, det eneste jeg klarer å få frem. Jeg åpner døren og går ut av drosjen.
Sjåføren står ved siden av med kofferten min. Jeg ser på ham og smiler. "Takk for turen, her, behold resten. God jul," sier jeg og gir ham penger for turen.
Han smiler tilbake. "Takk, frøken, her er kofferten din, og ha en god jul," sier han. Han tar en siste titt på huset, går rundt drosjen, åpner døren, klatrer inn og kjører bort.
Jeg står som fastfrosset av en eller annen grunn.
Jeg ser tilbake på vårt familiehjem; det er den første julen uten pappa, noe som kommer til å føles rart.
Telefonen min vibrerer i baklommen; jeg tar den frem og ser hvem det er, men jeg kan ikke stoppe smilet som brer seg over ansiktet mitt når jeg ser navnet, Summer.
Summer og jeg har vært bestevenner siden videregående. Hun fant nylig ut at hun er sammen med Jacob Woods, den nye alfahannen. Jeg husker at vi alle fire var venner. Summer og Jacob ble aldri sammen, men man kunne se kjemien mellom dem.
Jeg sveiper på telefonen for å lese meldingen hennes:
"Har du kommet frem ennå? Vi gjør oss klare, men må ta oss av noen saker med flokken først. Gleder meg til å se deg, kjære. Har savnet deg så mye, klem."
Jeg smiler og skriver tilbake:
"Jeg har nettopp kommet, skal til å gå inn i huset. Lurer på hva tante Jackie driver med, eller er det for tidlig å gjette? Haha, sees snart, gleder meg til å se deg, klem."
Jeg sender meldingen og putter telefonen tilbake i lommen og begynner å gå opp oppkjørselen, men jeg kommer ikke langt før døren flyr opp og Harrison og mamma løper mot meg.
Mamma kaster armene rundt meg før jeg rekker å reagere, men lukten hennes er hjem. Jeg kan ikke la være å snuse inn lukten hennes og klemme henne tilbake.
"Du klarte det," sier hun når hun trekker seg unna. "Jeg trodde du skulle komme med et senere fly. Du burde ha ringt. En av oss kunne ha hentet deg."
Jeg smilte til henne. "Jeg prøvde, men jeg kom ikke gjennom, men det går bra, jeg tok en drosje," sier jeg og snur meg mot min to meter høye bror. Han bøyer seg ned og løfter meg opp, svinger meg rundt som han gjorde da vi var barn. "Hayls, jeg er så glad for at du er her, jeg vil at du skal møte noen," sier han når han setter meg ned.
Jeg ser opp på ham. Smile hans er enormt, og jeg vet hva det smilet betyr. "Du har funnet din utkårede, har du ikke?" spør jeg ham, men han snur seg mot mamma og stirrer på henne. "Du fortalte det til henne," sier han, men jeg kan ikke la være å fnise. "Nei, det gjorde hun ikke. Du smiler som en stor tulling. Det er derfor du aldri smiler," sier jeg, noe som får mamma til å bryte ut i latter.
Ansiktet hans er et syn. "Jeg smiler da," sier han med et sutrete tonefall, men trekker ansiktet tilbake til et stort glis. "Hun heter Emma. Du vil møte henne senere. Hun er på flokkhuset med Jacob, Summer og..." men han stopper, og mamma rister på hodet "Hun er bare med de to, Summer og Jacob," sier hun og stirrer på ham.
Hva var det der om?
"Ok, jeg gleder meg til å møte henne. Kan vi gå inn, det er kaldt her ute, og jeg vil også friske meg opp etter flyturen," sa jeg, og mamma nikket. "Ditt gamle rom er blitt gjort om til et nytt bad, og brødrene dine har sine gamle rom. Du skal bo i gjestehuset," sier hun.
Jeg ser på henne. "Ok, hvorfor er jeg der ute?" spør jeg, men hun snur seg rundt. "Du er mer enn velkommen til å dele med tante Jackie hvis du vil"
Aldri i livet.
"Nei, gjestehuset er fint," sier jeg.
Harrison tar kofferten min, og vi går alle inn i huset.
La moroa begynne!