Kapittel 5: Kompis
Alices synsvinkel
"Røvere i den Blå Røde korridoren".
Jeg stønner og ruller over i sengen.
Dette er en spøk. Dette er en jævla spøk.
"De er mange, vi trenger mer støtte." Fortsetter en kriger som var på vakt i kveld å sende gjennom tankelinken.
Jeg stønner igjen og reiser meg raskt. Jeg kler av meg i rekordfart og forvandler meg til ulven min, hopper ut av vinduet på soverommet mitt.
Med alfa-blod er ulven min større enn gjennomsnittet, og jeg er raskere.
Pelsen min er så hvit at den nesten ser ut som den gløder, bortsett fra den lille flekken med svart pels på brystet som ser ut som en halvmåne.
Når jeg forlater pakkhuset bak meg og løper mot kampen, føler jeg Cassiopeia ta kontroll, og jeg vet at øynene mine nå gløder dypt grønt.
"Men hvordan er det mulig? Vi jaget dem bort!" undrer Cassiopeia.
Jeg vet heller ikke. Jakt med Copper var veldig effektivt. Vi fjernet noen røvere fra sentrum av byen, og de flyktet til de Røde Sølv- og Blå Sølv-korridorene. Vi fulgte dem, så vi delte oss opp og tok våre posisjoner.
Etter dette første partnerskapet møttes vi igjen de neste tre nettene bare for å finne røvernes skjulesteder. Det var først på den fjerde dagen at jeg klarte å overbevise faren min om å overføre meg til den Blå Røde korridoren.
Vi begynte da å jakte på dem på alvor, tok dem i en tang, tvang dem til å rømme gjennom den Blå Røde korridoren hvor resten av begge pakkene våre var opptatt med å drepe dem.
Vi holdt oss til denne strategien i nesten en uke, og så begynte røverne å bli færre. Siden vi ikke lenger var etterspurt på våre poster, bestemte vi oss for å jage resten til de to andre korridorene.
Jeg biter tennene sammen når jeg husker det øyeblikket. Vi diskuterte en stund, hver og en ønsket å ta seg av sin gjenværende korridor. Vi endte opp med å trekke lodd, og jeg tapte.
Jeg husker den første natten vi nærmet oss den Røde Sølv-korridoren.
Tilbakeblikk:
"Saph! Kom og se dette." Copper hvisker til meg.
Jeg nærmer meg sakte og tar dekning rett ved siden av ham. Han peker på fem røvere som avanserer mot den Røde Sølv-korridoren.
"En annen liten gruppe? Jeg forstår ikke. Hele poenget med å være en røver er at du ikke har noen flokk. Ingen Alfa, ingen å svare til, ingenting. Så hvorfor henger de sammen?" Jeg snur hodet mot ham. "Cop?"
"Det er rart."
Jeg snur hodet tilbake til gruppen. "Hva er rart?"
"Foruten den du drepte natten vi møttes, har du sett en røver alene?"
Jeg tenker et øyeblikk og innser at jeg alltid har sett dem minst i par. Så slår det meg. "Tror du de organiserer seg for å angripe oss?"
"Jeg ser ingen annen forklaring."
Det gir mening. Siden vi har blitt angrepet, har det alltid vært i veldig store grupper på minst tjue villmenn.
"Det er bare én måte å finne ut av det på," sier jeg.
"Åh, ja?"
"Ja. Vi spør dem."
"Vent, hva? Saph!"
Før han kan stoppe meg, kommer jeg ut av gjemmestedet mitt og går rundt dem uten at de ser meg. Jeg kan vagt høre Cop mumle "gal" eller "tull".
Når jeg kommer på den andre siden, signaliserer jeg til Cop så vi kan angripe dem fra begge sider samtidig.
Vi hopper begge på den villmannen som er nærmest oss. Mens jeg kjemper med min, har Cop allerede kuttet hodet av sin motstander med sverdet sitt.
Han er flink til det. Jeg husker den første natten da han fortalte meg at jeg ikke hadde en sjanse mot ham, og selv om jeg fortsatt er overbevist om at jeg har det, er jeg sikker på at det ville vært en helsikes kamp.
Jeg svinger dolkene mine og skjærer over strupen på en villmann. Jeg snur meg for å blokkere en annen og får et tungt slag i nakken, som slår meg ned.
"Saph!!!" Jeg hører Cop rope navnet mitt. Jeg reiser meg som en ninja og kjemper med den som slo meg med bare hender. Jeg unngår klørne hans, griper tak i ham og finner meg bak ham, i en perfekt posisjon til å knekke nakken hans. Når jeg reiser meg for å møte den siste, ser jeg ham løpe vekk. Jeg prøver å følge etter ham, men hører et dempet skrik bak meg.
En villmann er på toppen av Cop, med en av dolkene mine 2 cm fra strupen hans. Jeg ser armene hans skjelve av anstrengelse. Villmannen legger all sin vekt på dolken min og den planter seg lett i Cops strupe.
"Nei!"
En plutselig bølge av panikk overvelder meg ved tanken på at han skal dø foran meg.
Jeg tenker ikke lenger og hopper på ryggen til villmannen, ruller oss vekk fra Cop. Til tross for overraskelsen, klarer han å stikke meg i skulderen. Jeg skriker av smerte mens Cop roper navnet mitt.
Mens jeg skyver ham vekk med foten, er Cop allerede på beina, fanger villmannen og kaster ham i bakken. Han skriker av raseri og slår villmannen uten å stoppe. Han er så rasende og legger så mye kraft i slagene at jeg frykter for villmannens liv.
Jeg reiser meg raskt og akkurat idet jeg skulle legge en hånd på ryggen hans, snur han seg mot meg og slapper litt av, med knyttneven hengende i lufta.
"Ro deg ned," hvisker jeg i det jeg håper er en beroligende stemme. "Vi må stille ham spørsmål, husker du?"
Han vender blikket tilbake til den blødende villmannen.
"Han skadet oss," sier han med en hard stemme. "Han skadet deg," hvisker han trist.
Er han bekymret for meg? En del av meg håper det, for til tross for alt som skiller oss, ser jeg på ham som en venn.
Jeg rister på hodet. Nei. Han er ikke min venn. Han er en Rød, han er en Rød, og uansett hvor mange ganger jeg sier det til meg selv siden vi møttes, blir det vanskeligere og vanskeligere å overbevise meg selv.
Cassiopeia liker ham også. Selv om ingen av oss noen gang har skiftet, lar vi vår ulv ta kontroll og jakte sammen noen ganger, og Cassie liker det.
"Jeg har det bra, Cop. Jeg har allerede begynt å helbrede, akkurat som deg."
Jeg nærmer meg den fredløse og lener meg over ham. Han ser meg rett i øynene. I det minste med det ene han fortsatt klarer å åpne.
"Du har ikke rett til å være her." Han erklærer mens han hoster opp blod.
Jeg løfter et øyenbryn. "Du ser ut til å vite mye om lovene her. Hvorfor angriper du våre territorier?"
Han svarer meg ikke, så Cop presser hardt på et av sårene hans, og får ham til å vri seg i smerte. "Hun stilte deg et spørsmål."
"Når vi beseirer dere, vil vi flytte inn."
Han ser så overbevist ut at det får oss begge til å eksplodere i latter.
Cop fortsetter. "Så dere organiserte dere og en dag tenkte dere, hei! La oss angripe de tre mektigste flokkene på dette kontinentet og bosette oss på deres plass." Han rister på hodet. "Dere er enda dummere enn jeg trodde."
"Selv om dere var tusen, er dere fortsatt bare fredløse. Dere har ikke en sjanse," legger jeg til.
Overraskende nok, bryter han ut i nesten gal latter. "Det er deres første feil, å undervurdere oss. Vi er mye flere enn dere tror, og vi er ikke alene."
"Hva er disse gåtene?" Cop blir sint.
"Dere har fiender. Mange flere enn dere tror og sterkere enn dere kan forestille dere. Deres skjebne er allerede forseglet. Det er bare et spørsmål om tid nå."
Mens vi prøver å få mer informasjon, trekker den fredløse frem min andre dolk og stikker seg selv i halsen, og etterlater oss i sjokk.
Uheldigvis er vi tvunget til å løpe da den fredløse som slapp unna oss kom tilbake med forsterkninger, minst tretti av dem.
Slutt på tilbakeblikket.
Vi sluttet å jakte etter den natten. Via melding ble vi enige om å ta en pause, tiden for å bli glemt. Dessuten, siden de ikke angrep våre flokker på to netter, trodde vi at de hadde lært leksen sin.
Og likevel er jeg her, løpende i retning av Blå Rød korridoren mens det nå har gått en hel uke uten noen alarm.
"Cassie, kan du høre?" Hun stopper opp og lytter.
"Det høres ut som det er folksomt."
Da vi ankommer, finner vi Røde, Blå og til og med Sølv i de Blå Røde korridorene. Alle er midt i en kamp, og det er så mange røvere at jeg ikke kan telle dem.
Uten å nøle kaster vi oss inn i kampen, og dreper alle røverne som kommer under våre poter.
Jeg mister tellingen på hvor mange jeg dreper, men det ser ut som vi vinner. Mens jeg slåss med en brun ulv, angriper tre andre meg og klarer å skade meg. En av dem biter meg voldsomt i et bakbein, og jeg uler av smerte.
To andre kommer til og klarer å kaste meg i bakken. Jeg kjemper imot, men ingenting virker, de er for mange.
Den brune ulven nærmer seg meg og sikter mot halsen min.
Det er det, jeg kommer til å dø.
Det siste jeg ser er ansiktene til familien og vennene mine, og det siste jeg hører er et desperat ul.
Det siste jeg lukter er den mest berusende duften jeg noen gang har kjent.
Den brune ulven trekker seg unna, og jeg ser en enorm svart ulv bite ham i halsen.
"Make!" Skriker Cassie i hodet mitt mens hun hopper opp og ned.
Så snart den svarte ulven har kvittet seg med den brune ulven, vender den seg mot meg, og jeg blir slått av blikket i øynene hans. De lyser i en klar blåfarge, lik mine menneskelige øyne.
Men dette er ikke det mest sjokkerende.
Han har en hvit flekk på brystet som ser ut som en halvmåne.
Han ser bort og hopper på en av røverne som holder meg nede. Jeg klarer endelig å frigjøre meg, og sammen dreper vi minst tjue røvere.
Jeg føler meg så sterk ved siden av ham at jeg føler meg uovervinnelig.
Plutselig hører jeg flokken min få panikk telepatisk.
"Alfa John!"
Jeg snur meg og ser faren min stå overfor et dusin røvere på en gang, og han er i veldig dårlig form. Jeg skynder meg til hans side og hjelper ham med å kjempe.
Til slutt løper røverne vekk, og mens jeg hjelper faren min med å reise seg, ser jeg min make gjøre det samme med Alfa Mark, som også er skadet.
De står overfor hverandre, og alle fryser til. Våre to flokker skulle ikke være her. Stillhet følger, og til slutt slipper de begge ut et brøl og snur seg bort.
"Alle kan gå hjem unntatt de som var på vakt. Gå og behandl sårene deres. For de mer alvorlige, gå til flokkhospitalet." sier faren min telepatisk til alle på slagmarken, men jeg sluttet å lytte til ham.
Den svarte ulven og jeg stirrer begge på hverandre i skrekk fordi jeg har funnet ut hvem han er, og jeg vet at han har funnet ut hvem jeg er.
Han er en Rød, en fiende. Men ikke hvilken som helst fiende.
Han er større enn gjennomsnittlig ulv, og han er svart, tegnet på Alfa-blod hos hanner.
Han er Elliot, Alfa Marks sønn. Den fremtidige Alfaen av Røde Måne-flokken.