Kapittel 6: Prøver å flykte
-Serena-
Det var ren flaks at den sykepleieren hadde kommet for å sjekke meg. Hun hadde prøvd å ignorere meg så godt hun kunne, men da jeg begynte å klage over smerte og spilte skuespill, hadde hun kommet nær nok til at jeg kunne skalle henne, og da hun lente seg langt nok over meg, hadde jeg viklet bena mine rundt halsen hennes. De hadde bare bundet hendene mine, og det var en stor feil, for jeg fortsatte å kvele den lille sykepleieren.
"Slipp meg," beordret jeg, mens jeg fortsatte å klemme den lille halsen hennes mellom bena mine.
Sykepleieren gravde neglene sine inn i huden min, fikk meg til å blø, men hun hadde reagert for sent, og det å kjempe imot gjorde henne bare mer sliten og mer desperat etter luft. Dessuten var jeg trent til å håndtere smerte. Mye av det, faktisk.
"La meg slippe å gjenta meg selv!" sa jeg og klemte enda hardere. "Slipp meg!"
Selv om de skarpe klørne hennes var dypt inne i låret mitt, slapp jeg ikke, og til slutt klarte ikke sykepleieren mer. Hun rakte etter mine bånd og slapp endelig en av hendene mine fri. Jeg kunne gjøre resten selv. Så, da jeg endelig var fri, slapp jeg den lille sykepleieren, reiste meg raskt fra sengen. Jeg ignorerte hvor svimmel jeg følte meg og den brennende smerten fra alle sårene i kroppen min. Jeg dro sykepleieren opp fra sengen, som gispet etter luft, kastet henne opp mot den andre veggen og slo henne ut.
"Jeg sa at du ikke skulle få meg til å gjenta meg selv," sa jeg.
Jeg så meg rundt i rommet, prøvde å finne den beste utgangen, men bortsett fra døren som ledet ut til en korridor hvor jeg hadde sett alfaen over alle alfaer, Rogan, forsvinne inn i, så jeg bare et vindu. Jeg visste at jeg ikke ville ta risikoen og gå inn i samme korridor som jeg hadde sett ham forsvinne inn i, så jeg gikk til vinduet. Heldigvis var det ingen lås på det, og det gled lett til siden, slik at jeg først kunne svinge det ene benet utenfor og deretter det neste. Vi var i første etasje, og jeg kunne nesten nå bakken med føttene. Jeg skjøv meg bort fra vinduet og landet rett bak noen små busker. Jeg så meg rundt men så ingen vakter eller speidere eller noe som helst. Jeg var fri til å løpe, så jeg gjorde det.
Smerten ble verre jo lenger jeg løp, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte komme meg vekk herfra. Solen var sakte på vei ned, og jeg håpet jeg kunne bruke det til min fordel, men snart følte jeg meg forfulgt. Det minnet meg veldig om natten foreldrene mine ble drept. Øynene ... Nei, jeg hadde innbilt meg dem.
Jeg stoppet likevel, så meg rundt og prøvde å puste litt roligere, selv om lungene mine skrek etter luft. Varulvene hadde utrolig følsom hørsel, og jeg visste at jeg måtte handle smart. Jeg kunne ikke se noe rundt meg, men jeg visste at de var der ute. Sakte kom de nærmere. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var eller hvor langt jeg måtte gå for å komme tilbake, men jeg trengte å bli kvitt de som forfulgte meg.
Jeg gikk til et tre ved siden av meg, klatret opp til jeg var høyt nok til at bladene skjulte meg, og så ventet jeg ... og ventet ... og ventet. Snart hørte jeg noen komme nærmere og nærmere. Jeg holdt pusten, prøvde å roe ned hjerteslagene mine, da jeg endelig så noen dukke opp. Det var vanskelig å se i den nå mørke skogen hvem det var, men jeg visste fra den store kroppen at det definitivt var en mann. Var det Rogan? Jeg kunne ikke være sikker, men kanskje dette var min sjanse.
"Jeg vet at du er her," sa han.
Ja, det var stemmen hans. Det var Rogan.
"Jeg kan lukte deg."
Faen ... de hadde ikke bare utrolig følsom hørsel men også en følsom luktesans. Jeg presset hånden mot det blødende såret på låret mitt, ventet på at Rogan skulle komme nærmere. Jeg visste at jeg ikke ville klare å løpe fra ham. Min eneste sjanse var å ta ham ned, noe som ville være veldig vanskelig uten våpen, men jeg hadde overraskelsesmomentet.
"Du kan ikke gjemme deg," sa han, og endelig kunne jeg se ham rett under meg. "Jeg vil fange deg."
"Eller kanskje jeg vil fange deg," hvisket jeg, rett før jeg lot meg falle.
Han så opp akkurat i tide til å se meg styrte ned på ham. Vi begge falt til bakken, og jeg reiste meg raskt, akkurat i tide til at han så opp på meg. Jeg slo ham rett i ansiktet, men mens jeg hadde vært oppe mot andre varulver i nærkamp, hadde jeg aldri prøvd å ta en alfa. De var bare bygd annerledes, og vi ble alltid rådet til å ikke gå i nærkamp med dem. Faktisk burde vi ikke prøve å gå i nærkamp med noen av dem. Varulver var bare bygd sterkere. Vi måtte være smartere.
"Faen!" ropte jeg, da hele hånden min virket lammet av smerte.
Rogan så knapt ut til å ha blitt påvirket av slaget mitt. Han ristet bare på hodet en gang før han kom mot meg. Jeg prøvde å komme meg opp på beina, men han taklet meg til bakken. Jeg gikk for et nytt slag, men han grep knyttneven min og presset den ned mot bakken. Jeg prøvde å sparke meg løs, men han brukte raskt den massive kroppen sin til å holde meg nede.
"Nei!" ropte jeg og prøvde å skalle ham, men han flyttet seg unna.
"Det er nok!" ropte han.
"Fuck off!" skrek jeg tilbake.
"Slår du meg igjen, så brekker du hånden din."
"Å, nå er du bekymret. Det var første gang," hånte jeg, uten å tro at han faktisk brydde seg om meg, men det var merkelig at han nevnte det.
Jeg prøvde å få ham av meg, men han rørte seg ikke en tomme, og det gjorde heller ikke jeg, med måten han holdt meg nede på.
"Slutt nå, ellers blir du alvorlig skadet."
"Som om jeg ikke blir alvorlig skadet senere," knurret jeg.
Han så nesten sjokkert ut over at jeg sa dette, men det var han som hadde truet meg med tortur og slikt. Hvorfor skulle han bli overrasket?
"Ligg stille."
"Få meg til det, da!"
Jeg beveget meg egentlig ikke så mye, men det irriterte tydeligvis ham at jeg fortsatte å prøve å bevege meg rundt.
"Du vil bare skade deg selv."
"Du kommer til å skade meg! Så sett i gang! Nå er det perfekt tidspunkt for å få ut litt informasjon," sa jeg til ham.
Han ristet bare på hodet mot meg.
"Hva? Vil du dele meg?" spurte jeg. "Blir det publikum?"
"Du går meg på nervene," sa han med en mørk og lav stemme.
"Bra, da kan vi torturere hverandre."
"Du er skadet, og du helbreder sakte. Hvis du fortsetter å bevege deg rundt, vil du rive opp stingene dine."
"Bra, da kan jeg kanskje blø ihjel."
Han så ikke veldig fornøyd ut med det jeg sa, og smalnet øynene. Jeg kunne se ham litt lettere nå som vi var så nærme.
"Vel?" spurte jeg. "Hva venter du på?"
"Jeg skal ikke skade deg her ute."
"Nei? Hvorfor ikke?" spurte jeg.
"Jeg sa at jeg ønsket at du skulle være i god helse før jeg startet."
Jeg så sint på ham, og han bare smilte grusomt til meg.
"Nå, hvis du prøver å rømme igjen, vil jeg sørge for å straffe deg."
"Som om du ikke allerede gjør det."
Han svarte ikke på kommentaren min. I stedet fikk han meg snudd rundt og tvang hendene mine bak på ryggen.
"Hva i helvete?" hørte jeg ham hviske.
Jeg så over skulderen og så at den lille sykehuskjolen jeg hadde på meg hadde sklidd opp, og han kunne se såret på låret mitt.
"Sykepleieren din fikk meg til å blø," sa jeg med et smil. "Jeg antar at hun trengte mer blod fra meg."
Han bare så opp på meg med et mørkt uttrykk i ansiktet som jeg ikke helt kunne lese.
"Ikke prøv noe," sa han til meg.
"Vi vet begge at jeg vil ..."
Han dro meg opp fra bakken, holdt meg foran seg mens han holdt armene mine på ryggen.
"Du kunne gjort dette så mye enklere for oss begge," sa han, mens han begynte å dytte meg fremover.
Jeg gravde hælene i bakken, selv om det gjorde vondt i de bare føttene mine.
"Vel, jeg har aldri likt det som er lett."
"Beveg deg."
Jeg fortsatte å prøve å skyve tilbake, men han dyttet meg lett fremover.
"Du vinner ikke mot meg. Du må ha innsett det nå."
"Bare svake gir opp," sa jeg.
"Er det det de lærer deg?" spurte han. "Det er ingenting galt med å vite når man er slått."
"Jeg vet at jeg er slått, men ekte krigere kjemper til slutten."
"En smart kriger ville vite når hun skulle bruke styrken sin," belærte han meg.
Jeg så over skulderen, stirret på ham.
"Akkurat, og hun vet at hun ikke vil få en ny sjanse til å bruke styrken sin før du torturerer og dreper henne," sa jeg.
Øynene våre møttes et øyeblikk, men Rogan svarte ikke. Han fortsatte bare å dytte meg fremover, og for første gang på lenge følte jeg ekte frykt. Rogan hadde vist meg hvor lett han kunne overmanne meg, og det fikk meg til å føle meg så jævla maktesløs. Jeg hatet å føle meg slik, og jeg kunne ikke la være å tenke hele veien tilbake til sykehuset, hva skal han gjøre med meg?