Kapittel 5: Ønsker å avvise henne
-Serena-
Rogans stemme ble til en merkelig lyd, og jeg så bare forvirret på ham, uten å forstå hva som skjedde. Var han gal eller noe? Jeg undret.
"Jeg vet hva du heter," sa jeg.
Rogan åpnet munnen for å prøve å snakke igjen, men av en eller annen grunn kom det ingen lyd fra ham. Plutselig snudde han seg bort uten å gi meg en forklaring og gikk ut av rommet, og etterlot meg målløs. Jeg hadde hørt at den mektige Rogan Cane var smart og slu og sterk. Jeg hadde aldri trodd at han ville ha problemer med å snakke, men det var som om han var en ødelagt plate som bare gjentok seg selv. Jeg forsto det ikke, og så forsvant han bare. Hvor i helvete skulle han? Og hvorfor i all verden brydde jeg meg? Jeg måtte komme meg ut herfra! Jeg dro i lenkene mine, men de ville rett og slett ikke rikke seg. De var sikkert så sterke at de kunne holde en varulv i sjakk, og det sa noe.
"Kom igjen!" knurret jeg og dro i dem igjen.
Jeg prøvde til og med å bøye meg nærmere en av dem, så jeg kunne bruke tennene mine for å komme fri, men jeg kunne ikke bøye meg langt nok fordi jeg ble holdt på plass av lenkene.
"Faen!"
Jeg måtte komme meg ut herfra, men hvordan?! Hvordan i helvete skulle jeg komme meg ut herfra?
-Rogan-
"Hva?!" knurret jeg da jeg var langt nok unna jegerens lille pasientrom.
Vi avviser henne ikke.
"Jo, det gjør vi! Har du glemt hvem hun er?" spurte jeg og krysset armene.
Jeg kunne se ulven min vandre frem og tilbake inne i hodet mitt, riste på hodet på en måte som indikerte at han ikke var fornøyd med meg. Jeg kunne ikke si at jeg var særlig fornøyd med ham heller.
Jeg vet hvem hun er.
"Da la oss avslutte det."
Han ristet på hodet igjen og laget en høy knurring som fikk ørene mine til å ringe. Jeg måtte ta et øyeblikk, riste litt på hodet, mens jeg ventet på at ringingen i ørene skulle stoppe.
"Ikke gjør det igjen, for faen!"
Da avviser du henne ikke!
"Hun er fienden!"
Hun er vår make.
Jeg ville le fordi dette var latterlig. Så han ikke at hun og jeg aldri ville finne felles grunn? Vi hadde alltid vært fiender og ville alltid være det. Jeg måtte avslutte denne forbindelsen jeg hadde med henne, så jeg kunne gjøre det som var nødvendig, nemlig å få informasjon fra henne.
"Hun er ikke annet enn en jævla plage i ræva vår!"
Han knurret til meg igjen, men ikke så høyt at ørene mine ringte igjen.
Kanskje du vil bli gal, men det vil ikke jeg.
"Det er ingen garanti for det," sa jeg.
Å gå imot Gudinnen har alltid konsekvenser. Hun er ikke en tilgivende kvinne.
"Det sier du ikke," mumlet jeg bare.
Har det noen gang falt deg inn mens vi så på henne at det kan være en grunn til at hun er vår?
"Nei, vår," sa jeg til ham, og gjorde det klart akkurat nå at jeg ikke tillot ham å bli territorial over henne.
Svar på spørsmålet mitt.
Han var ikke enig med meg og ga faen i om jeg aksepterte henne eller ikke. Han hadde allerede tatt sitt valg, og det var klart at han ville ha henne. Jeg forsto ikke hvorfor. Vi var ofte veldig synkroniserte, og vi var ofte enige om mange ting, men av en eller annen grunn kunne jeg ikke få ham til å være enig med meg om dette.
"Hun kan være en test," sa jeg.
En test for å se om vi virkelig er verdige til å være lederen vi er.
"Eller en test for å se om vi er lojale mot vårt slag."
Han fnyste, tydelig mislikende måten jeg vridde det på, men jeg kunne rett og slett ikke forstå hans synspunkt. Jegerne hadde praktisk talt utryddet oss. Hvis det ikke hadde vært for spionene vi en gang hadde, ville vi aldri ha vært i stand til å slå dem så hardt som vi en gang gjorde, men de var jævlig vanskelige å bli kvitt, og de formerte seg som gale, trente barna siden de var unge. Vi trente våre også, men vi prøvde ikke å gjøre dem til drapsmaskiner med ett tankeløst formål. Vi trente dem slik at de kunne ta vare på de som ikke kunne beskytte seg selv. De var beskyttere, ikke drapsmenn. Det var annerledes for jegerne, men selvfølgelig så de det ikke slik. De trodde de var frigjørere.
Ingen stiller spørsmål ved vår lojalitet.
"Eller kanskje Gudinnen gjør," sa jeg.
Kanskje hun vil se om vi kan dømme rettferdig.
"Ikke si at du vurderer at vi skal bli kjent med henne?" sa jeg, og det hørtes så utrolig latterlig ut i mine ører. Jeg kunne ikke fatte hvorfor ulven min ikke avviste dette.
Hun er vår make. Hun fortjener mer. Hun fortjener en sjanse til å forandre seg.
"Forandre seg?!" ropte jeg. "Nei!"
Hvorfor ikke?
"Tror du hun ville gjort det samme? Hun var der for å drepe oss!" knurret jeg.
Da la oss være de større personene.
"Når ble det så viktig for deg å være den større personen? Dette er ikke første gang vi har måttet bestemme skjebnen til en jeger, og vi har alltid vært enige om hva vi skulle gjøre med dem," sa jeg.
Og hva med de som hjalp oss?
Jeg ble stille da han spurte meg om dette.
De risikerte livene sine.
Jeg sukket og begynte å gni øynene mine.
"Det var for ti år siden," sa jeg.
Kanskje vi har en sjanse til å forandre denne. Som vår make, fortjener hun at vi gir det et forsøk.
Jeg ristet på hodet, men jeg visste allerede at han ikke ville la meg avvise henne med mindre jeg ga det en sjanse.
De kan forandre seg. Vi har sett det.
Jeg nikket. Vi hadde sett det, men det hadde også kostet dem livene deres. Det var takket være de jegerne at vi i det hele tatt visste hvor vi skulle gå, hvor vi skulle slå til. Jeg var ganske ung da. Bare 23. Kanskje jeg hadde blitt kaldere gjennom årene. Mindre tilgivende, men kan du klandre meg? Etter så mange liv gikk tapt.
"Jeg…"
Hun er ung og lett å manipulere. La oss i det minste gi det et forsøk.
ID-klokken hennes hadde gitt meg alderen hennes også. 24. Kanskje jeg tok feil ved å dømme henne så raskt, men hvordan kunne jeg ikke? Jeg så hatet i øynene hennes, hånen. Hun ville ikke vist den samme vennligheten mot oss.
Hun føler ikke det samme som oss. Hun vet ikke hvor viktige vi er for henne. Gi det tid. Hun vil bli mer bevisst på det.
Det fungerte annerledes for mennesker når de valgte partnere. De kunne alltid miste følelsene og velge noen andre. Ulver kunne ikke det, men selv forbindelsen mellom en ulv og et menneske virket sterk. Sterkere enn det ville vært mellom to mennesker. Kanskje hun ville forstå det senere. Det kunne egentlig ikke bevises, men noen trodde at de som var maker med et menneske, følte mennesket også båndet. Det tok bare lengre tid for dem å koble seg til det.
"Jeg tror vi kaster bort tiden vår," sa jeg.
Jeg er villig til å bevise at du tar feil.
"Selvfølgelig er du det, fordi det betyr mer tid med kvinnen du anser som vår make."
Han virket nesten å smile.
Vi får kanskje ikke en ny sjanse hvis vi avviser henne.
Nei, ofte ble andre sjanser gitt til de som hadde mistet makene sine på en uheldig måte, som forferdelige ulykker eller at de ble drept. Å avvise sin make ble svært sjelden belønnet med en ny sjanse make. Bare hvis den første hadde vært forferdelig eller voldelig på en eller annen måte, kunne du få en annen.
Vel?
"Vi valgte vår make," sa jeg. "Vi må holde løftet vårt."
Ting har forandret seg.
"Hvordan skal jeg forklare det til Eric?" spurte jeg.
Vær ærlig.
"Lettere sagt enn gjort," sukket jeg og gned øynene igjen, prøvde å lindre hodepinen som var på vei.
Han vil forstå.
"Nei, ingen vil. Ikke med en jeger," sa jeg.
Gi henne litt tid.
"Jeg kan ikke... Jeg beklager."
Rogan!
Jeg stengte opp en mental vegg mellom oss, prøvde å stenge ham ute så godt jeg kunne. Jeg visste at det ikke ville holde ham borte lenge, men kanskje lenge nok til at jeg kunne avvise den lille jegeren. Jeg stormet tilbake til rommet hennes, men da jeg kom tilbake, fant jeg en sykepleier bevisstløs på gulvet og sengen tom. Jeg løp til sykepleieren for å sjekke om hun var i live. Det var hun. Så så jeg meg rundt i rommet og så et åpent vindu lenger borte. Jeg løp til det, men kunne ikke se den lille jegeren. Jeg kunne lukte duften hennes i luften, men hvis hun kom for langt unna, ville det bli maskert av skogen hun hadde valgt å rømme gjennom.
"Du kommer ikke langt," hvisket jeg før jeg hoppet ut av vinduet og fulgte etter henne.
Jeg håper du liker historien. Følg meg gjerne på F@cebook. Side (Anne T. Thyssen), gruppe (Anne T. Thyssen: The Royal pack) og hold deg oppdatert på alle mine historier.