Gift med Min Ektefelles Milliardærbror

Kapittel 6 Familiens søyle

Jasmine snudde seg i terror for å beskytte sønnen sin. "Daniel... hva... hva har du tenkt å gjøre?"

"Hva er du her for?! Jasmine har allerede sonet fem år – er ikke fem år i fengsel nok for soning?" Richard stilte seg foran Jasmine, med sinne kokende i øynene mens han stirret på Daniel.

"Soning?" Daniel lo. "Hvordan kan hun noen gang betale tilbake det hun skylder meg? Kanskje jeg bare skal ta meg av denne lille drittungen her?"

Jasmine stirret på Daniel i skrekk; hun visste at han mente alvor. Desperat falt hun på kne. "Daniel, jeg vil gjøre hva som helst du ber meg om; bare gi meg noen dager. Jeg ber deg, vær så snill."

Alt hun ønsket var å komme tilbake og være med barnet sitt. Var noen dager for mye å be om?

"Jasmine, reis deg! Han våger ikke å skade oss," sa Richard ømt, selv om hjertet hans verket ved synet av henne. Hun hadde ikke alltid vært slik. Fortidens Jasmine var som en ren hvit rose, men nå...

"Tror du jeg ikke våger?" Daniel hånlo. "Richard, vet du ingenting om verden?"

Med en avslappet bevegelse av hånden, sendte Daniel sin livvakt mot Richard, som fikk inn et solid slag. Richard var høy og kraftig, herdet av mange år med arbeid på byggeplasser. Han var ikke en som rygget unna en kamp.

Men Daniels håndlangere var flere; fem livvakter kastet seg over ham, og han ble raskt satt i en ufordelaktig posisjon.

"Stopp... vær så snill, Daniel! Jeg ber deg, stopp!" Jasmine ropte, og falt på kne foran Daniel, tryglende om at han skulle stanse angrepet. "Jeg vil gjøre hva som helst du vil, bare vær så snill, spar min bror. Jeg ber deg."

"Ikke be ham!" ropte Richard desperat, mens han prøvde å komme søsteren til unnsetning, men han klarte ikke å bryte seg fri fra livvaktenes grep. "Hvis du har mot, så slå meg til døde."

"Du vil gjøre hva som helst jeg vil?" Daniel hånlo, mens han løftet Jasmines hake med hånden. "Du er virkelig noe for deg selv, er du ikke?"

"Hold deg unna mamma!" Justin kastet seg frem, og bet seg fast i baksiden av Daniels hånd.

Daniels blikk mørknet mens han så ned på den trassige gutten. Hånden hans løftet seg, klar til å slå.

"Smekk!" Slaget som var ment for Justin, traff i stedet Jasmines kinn.

Jasmine trakk raskt Justin nærmere; øynene hennes var fylt med en blanding av årvåkenhet og raseri mens hun sto ansikt til ansikt med Daniel. "Ikke rør sønnen min."

Mannen som sto foran henne nå, vekket en dyp avsky i henne.

Det som vekket enda mer avsky, var at hun hadde elsket denne mannen i mange år.

Daniels raseri økte mens han så Jasmine beskyttende holde det han kalte en 'drittunge'. "Jasmine, selv nå vil du ikke fortelle meg hvem den andre mannen er? Hvem er faren til denne drittungen du er så ivrig etter å beskytte?"

Daniel foraktet at hun aldri avslørte identiteten til Justins far.

Jasmine holdt Justin tett inntil seg, både mor og sønn liknet ville dyr klare til å slå tilbake.

Da hun forble taus, ble Daniel enda sintere. "Ta dem begge. Nå!"

"Jasmine! Justin..."

Richard prøvde å gripe inn, men ble slått bevisstløs av et slag fra en livvakts batong.

"Richard!" Jasmine's rop ble avbrutt da hun ble brutalt dyttet inn i en bil.

Daniel hadde rett; de hadde ingen sjanse mot hans makt.

Det virket som om de var dømt til å bli tråkket ned av folk som ham for livet.

Bilen stoppet utenfor et hus, og Jasmine holdt Justin tett inntil seg, mens hun så på Daniel med skepsis. "Hva planlegger du?"

"I den neste måneden, glem å dra noe sted. Hold deg her og kom deg til hektene, for om en måned skal du donere en nyre til Serena." Daniel steg ut av bilen, ristet på hånden som var såret etter Justins bitt. "Drittunge!"

"Herre Daniel... har du lagt merke til?" Sjåføren steg ut og hvisket til Daniel. "Gutten... han ser litt ut som en Douglas, gjør han ikke?"

Daniel stanset, og ansiktet hans endret uttrykk da han ubevisst kastet et blikk tilbake på den sta figuren i bilen.

Det var ingen tvil; gutten hadde det karakteristiske utseendet til Douglas-familien.

Men Daniels humør mørknet raskt igjen, og stemmen hans var en iskald irettesettelse. "Du snakker for mye!"

Han visste, uten tvil, at han aldri hadde lagt en hånd på Jasmine. Da de datet, forgudet han henne og lovet å ikke ha sex med henne før de var gift. Likevel var det Jasmine som ikke tålte ensomheten, og søkte selskap hos en annen mann langt tidligere!

"Gå ut!" Barnepiken mistet tålmodigheten da hun ropte på Justin om å forlate bilen, men gutten, som en ung ulveunge som gjemmer seg i hulen sin, nektet å rikke seg.

Barnepiken mistet besinnelsen og løftet hånden for å slå Justin, bare for å bli bitt av ham som hevn.

"Ditt lille beist; hvordan våger du å bite meg!" Hun ropte, og løftet en kost for å slå ham.

Jasmine, nesten refleksivt, skjermet barnet med sin egen kropp og tok slaget på ryggen. Det var smertefullt, men hun hadde blitt vant til det.

"Hva er alt oppstyret?"

Fra andre etasje i Douglas-residensen, hørtes en manns dype stemme fra balkongen.

Barnepiken, forskrekket, snudde seg og unnskyldte seg gjentatte ganger. "Herre Ethan, jeg beklager forstyrrelsen og for at jeg vekket Dem."

Mannens bryn rynket seg da blikket hans falt på Daniel.

"Bro... hvorfor er du tilbake?" Daniels hjerte strammet seg. Det var uvanlig for Ethan å komme tilbake til dette huset; hva hadde brakt ham tilbake i dag?

"Hva, er jeg ikke tillatt å komme tilbake?" Ethan svarte med et isende spørsmål.

Daniel senket raskt blikket. "Det var ikke det jeg mente."

Alle i Silverlight City visste at Douglas-familien ikke var til å spøke med, og Ethan var søylen i familien.

Denne mannen, med sine evner og familieforhold, var urørlig for alle i Silverlight City.

Inne i bilen, strammet Jasmine fingrene rundt barnet sitt ved lyden av den stemmen... Hvorfor hørtes den så kjent ut?