Kapittel 8 Locus Lake
Jeg lukket øynene og den fremmede ulvens bjeffing forsvant. Jeg måtte bare akseptere at jeg kom til å drukne av en ond stemme. Føttene mine sank ned i vannet, og en isende kulde skjøt gjennom meg. Jeg gråt.
"Layla."
Jeg ble taklet fra siden og traff bakken, hodet mitt smalt i jorda. Jeg kunne endelig puste, men jeg ble knust av en stor naken mann.
"Hva faen tror du at du holdt på med?" ropte Gabe.
"Jeg... jeg vet ikke. Jeg kunne ikke kontrollere—"
"Vet du hva den tingen er?" Han pekte mot innsjøen.
"N-nei."
"Kom igjen." Han dro meg opp på føttene, men jeg skrek og falt ned igjen.
Føttene mine brant. Jeg gned dem, de føltes som om de hadde vært dyppet i kokende vann.
"Hva?" krevde Gabe.
"Føttene mine. Jeg kan ikke stå, langt mindre gå."
"Utrolig," mumlet han.
Gabe la armene under beina mine og under armhulene mine. Han trakk meg til brystet sitt og bar meg bort. Jeg måtte ha sett syner, for innsjøen så ut til å krype bort. Det føltes nesten som et bølge farvel, men også et på gjensyn. Jeg holdt på å miste forstanden.
Tilbake i Gabes hus dumpet han meg på sofaen. Dørene sto åpne, og den bitende vinden gjorde brystvortene mine harde. Jeg klemte armene rundt brystet og presset bena sammen.
"Hva prøvde du på, å ta livet av deg?" Han ropte fra kjøkkenet.
Jeg hørte ham rasle med gryter og flytte rundt på glass.
"Jeg hadde ingen kontroll over meg selv. Det ba meg komme."
"Hva ba deg?"
"En stemme!" Det hørtes sprøtt ut å si det høyt.
Gabe kom tilbake med to tuber med svart substans.
"Holder jeg på å miste forstanden?" spurte jeg.
"Hva skjer?" Kenzie kom inn.
Takk og lov, hun hadde på seg en stor skjorte. Lyle og Dec kom ut med pikken ute. Bokstavelig talt. Dec så ut som om han nettopp hadde kommet fra en svømmetur. Forhåpentligvis ikke i det jeg nesten gikk inn i. Han skjøv det blonde håret tilbake. Blikket hans landet på meg, og han rynket pannen.
"Hva skjedde med føttene dine?"
Jeg så ned. Fargen fra anklene og ned til føttene var borte, nesten som om jeg var et lik som hadde vært for lenge i vannet.
"Hun gikk inn i en Locus-innsjø," sa Gabe og åpnet tubene.
"Og du er i live?" Kenzie måpte.
Gabe stirret på meg. "Ser sånn ut."
Han virket nesten opprørt over at jeg var i live. Han tok føttene mine opp fra gulvet og plasserte dem på fanget sitt. Jeg svelget, det mest ukomfortable var å være i et rom fullt av nakne mennesker.
"Hva er det? Innsjøen?"
"Det er en demon. Den dukker opp og dreper alt som går inn i den, og flytter seg videre til neste sted." forklarte Lyle.
"Hvorfor skulle den ønske å drepe meg?" Jeg gned skuldrene mine.
Gabe helte den svarte substansen på føttene mine, og det føltes som vann på varme steiner.
"Kommer an på, hva har du som en demon vil ha?" Kenzie satte hånden på hoften.
"Du blir bare mer og mer av en gåte, Lille Ulv." Dec lo, og krysset de muskuløse armene over den brede brystkassen.
"Jeg—"
"Gabe." En dyp stemme runget i stuen.
Betasene stilte seg opp, og Gabe reiste seg. Jeg skalv da jeg vendte oppmerksomheten mot skikkelsen som kommanderte rommet.
"Alpha," Betasene bøyde seg.
Mannen som sto foran Gabe kunne vært hans tvillingbror, hvis jeg ikke hadde lagt merke til at mannen foran ham var eldre. Han hadde kullsvart hår bundet i en man-bun og lyse hasselbrune øyne, i motsetning til Gabes smaragdgrønne. Kroppen hans var som en skulpturert halvgud.
Hans steinhugde kropp hadde den perfekte bronsefargen. Begge mennene utstrålte selvtillit og utrolig kraft, men det var Dean jeg ikke kunne ta øynene fra. Jeg drakk ham inn som en kvinne som døde av tørst i ørkenen. Det var da halsbrannen ble til en brennende ild inni meg. Jeg grep brystet og gispet.
"Layla," knurret Gabe, irritasjonen dryppende fra tonen hans.
Jeg falt av sofaen og rullet på gulvet. Ilden spredte seg ned til inngangen min, hvor en brølende ild kjempet med våtheten som dannet seg der nede. Jeg klemte bena sammen og kjempet mot tårene fordi jeg visste hvor patetisk jeg så ut.
"Lyle, ta henne til rommet hennes," beordret Gabe.
Gjennom det uklare synet mitt så jeg Lyle marsjere mot meg.
"NEI." Deans kommando runget.
Lyle frøs.
"Ikke rør henne," beordret Dean.
En ny bølge av ødeleggelse skyllet gjennom meg. Jeg krympet meg da ilden raste for å fortære ryggen min. Jeg følte det som om jeg ble kuttet i to.
"Vi kan ikke ha henne her," sa Gabe.
Dean var den første til å bevege seg. Han bøyde seg og løftet meg i armene sine. Det gjorde ting verre! Nå hadde hele kroppen min blitt et inferno. Jeg kunne ha sverget på at huden min glødet.
"Stopp, sett meg ned." Stemmen min kom ut som en liten pip.
Dean strammet grepet om meg.
"Kompis?" spurte Gabe.
Dean svarte ikke. Han marsjerte ut av rommet.
Kroppen min ga meg ingen sjanse til å kjempe. Dean sparket opp en dør. Han skulle kvitte seg med meg på grunn av utbruddet mitt. Jeg forventet å komme ut under en stjerneklar natt, men vi kom inn i et soverom med en lysekrone hengende fra taket.
"Prøv å slappe av." Dean la meg på sengen.
"Hva vil du?" Jeg kravlet bort fra ham som om han var pesten.
"Jeg vil at du skal slappe av." Han sa bestemt.
"Kanskje hvis du forlot rommet." Jeg grep puten for å dekke meg. De hasselbrune øynene hans smalnet mot meg.
Brystvortene mine var harde, og smerten mellom bena var et inferno. Jeg trengte lindring, men jeg kunne ikke røre meg selv med ham i rommet. Øynene hans vandret oppover de bare bena mine til der puten knapt skjulte skjeden min.
"Kom deg ut," klynket jeg da en ny bølge av behov skyllet over meg.
Dean grep ankelen min og dro meg mot kroppen sin. Jeg svelget klumpen i halsen.
"Bare slapp av," sa han.
"Du er gal hvis du tror jeg kommer til å gi meg selv til deg."
Motet jeg ikke visste jeg hadde, brant i meg. En stor del av meg ønsket å gi meg selv til Dean og slukke ilden mellom bena mine, men han var en annen ulv som var ivrig etter å låse inne den mystiske jenta med rare øyne.
"Kommer du til å gå?"
"Det kan jeg ikke."
Hva ville Alfa-kongen med meg?