Kapittel 7 Fullmåne
Jeg hadde vært her for lenge. Nå var det en ny Alfa på vei? Var ikke én ille nok? Nei, denne var Alfa Kongen. Kongen av alle selvopptatte Alfaer. Gabe lot meg ikke dra før fullmånen og jeg klarte å skifte. Hvis jeg ikke hadde skiftet mens jeg var med ham, hva fikk ham til å tro at fullmånen skulle gjøre en forskjell?
Jeg ville bare hjem. Men jeg hadde ikke noe hjem, så dette var det nest beste alternativet. Men dette stedet hadde en hun-ulv som ville rive hodet av meg. For noen netter siden, etter at Gabe tok meg med til rommet sitt og lot meg overnatte der, kom Gingers eldre søster Kenzie inn i rommet.
"Hvem er der?" ropte jeg ut i mørket.
Gabe hadde ikke lagt seg med meg den natten.
"Hvis du gjør én feil bevegelse, nøler jeg ikke med å rive hodet av deg," kom Kenzies kalde stemme.
"Hva?" Jeg trakk bena opp til brystet.
"Jeg vet at du er en spion. Vi kan lukte typen din her."
"Du kan ikke bevise at jeg er en spion!"
"Er du frekk?"
"Nei, jeg bare—"
"Jeg beskytter det som er mitt. Husk, én feil bevegelse og du er død."
Akkurat som hun kom, forsvant hun inn i mørket. Min ene feil bevegelse kunne være min manglende evne til å skifte. Så jeg pakket sammen tingene mine i rommet Lyle lot meg bo i. Lyle og Dec hadde holdt øye med meg konstant. Men siden Alfa Kongen var på vei med en hær, ble de opptatt. Dette var min sjanse til å snike meg vekk og finne en annen by, helst uten ulver.
Den beste tiden å stikke av var før fullmånen viste seg i kveld. Jeg listet meg ut av det lille buret mitt og inn i gårdsplassen. Porten var i sikte. Markene var åpne, jeg var på vei til en herlig flukt da sekken min ble revet av ryggen min og armen min ble grepet som en kvist fra bakken.
"Hvor tror du at du skal, Lille Ulv?" Dec lo høyt.
"Hjem?"
"Sa du ikke at du ikke husket hvor det var?" Lyle hevet et øyenbryn.
"Ugh, dere kan ikke holde meg!"
"La oss gå." Dec dro meg tilbake til huset.
Skiftere kom og gikk, noen i sine faktiske ulveformer.
Kenzie tok oss ved døren. "Hva i helvete gjør dere her? Burde dere ikke være i Østskogen?"
"Gabe tar seg av det. Han har oss på Lille Ulv-oppgaver."
Kenzie rynket pannen mot meg. "Hun er ikke en ulv."
"Selvfølgelig er hun det." Lyle slo meg på ryggen.
Jeg skulte.
"Dump henne på rommet hennes da. Vi har ting å gjøre," sa Kenzie.
"Jeg vil heller henge med Lille Ulv," sa Dec.
Jeg ville heller finne neste buss ut herfra.
"Dette er alvorlig, Dec. Dean er her."
"Vel, det endrer ting." Lyle dumpet sekken min i armene mine og endret kursen min.
"Hvem er Dean?"
"Alfa Kongen. Du trenger ikke bekymre deg for ham. Bekymre deg for å skifte om noen timer."
Døren smalt igjen foran ansiktet mitt. Oppdrag mislykket.
Det lyse hvite måneskinnet snek seg inn i rommet mitt. Det var på tide. Jeg gjorde det Gabe ba meg om, å kalle på ulven inni meg, men ingenting av det fungerte. Kanskje jeg ikke engang var en ulv. Det banket på døren min. Mer som en hammer som landet på den.
Jeg svingte den opp og skjermer for øynene. "Hvorfor er du naken, Lyle?"
"Hvorfor er ikke du?"
"Du er gal!"
"Kom igjen, Gabe venter på deg. Han er på kanten."
Han får ikke være naken, tenkte jeg for meg selv. Jeg prøvde å holde øynene på månen over meg, men innså at jeg kunne ende opp med å snuble, så jeg stirret på gresset og deretter trærne. Alt for å unngå å se på en muskuløs og veldig naken Lyle. Fra et raskt blikk på ham innså jeg at han hadde flere tatoveringer på kroppen.
"Kom igjen, Lille Ulv, ikke lat som om du aldri har sett en naken mann før." Han lo.
Jeg glødet, "Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke har det."
Lyle stoppet, og denne gangen måtte jeg se på ansiktet hans.
"Gå videre."
"Hva?"
"Gabe venter på deg."
Han forlot meg ved inngangen til en tett skog. Hvor i all verden ventet Gabe? I et trehus? Jeg tvilte på at det fantes noe bakken som ikke var dekket av trær der. Likevel vasset jeg gjennom trærne til jeg kom til en lysning hvor det var bare gress. Det var som en mytisk bakgård bak trærne. Jeg fant enda en naken mann.
Jeg sukket. Gabe sto med ryggen til meg. Hans faste rumpe måtte fange ganske mye vind her ute.
"Liker du utsikten?" sa Gabe.
Øynene mine ble store.
"Kom igjen Layla. Jeg har ikke hele natten." Gabe snudde seg endelig.
Øynene mine ble som tinntallerkener. Hjørnene av Gabes munn rykket i et smil. Han lukket gapet mellom oss. Lukten som kom fra ham var overveldende, det gjorde trusene mine fuktige og brystvortene harde. Gabe dro i stroppen på toppen min.
"Ta den av." Hvisket han. "Når du skifter, mister du klærne."
Jeg ville ha kjempet imot ham under enhver omstendighet, men denne gangen tok jeg av alt. Inkludert undertøyet. Jeg klemte kroppen min, følte meg altfor utsatt. Gabe drakk meg inn, nyansen i øynene hans gikk fra mørk til krystallklar.
"Jeg kan ikke gjøre dette Gabe."
"Du kan. Bare fall inn i måneskinnet. Ikke kjemp imot Layla."
Han lukket øynene og vred seg.
"Sloss du mot det?" spurte jeg.
Han nikket. "Jeg har ikke mye tid. Kom igjen." Han bjeffet.
"Jeg sier deg at jeg ikke kan. Kanskje jeg ikke er en ulv."
"Det er du. Jeg kan lukte det. Jeg vet også at du er i brunst."
"Hei!"
Han lo. Men det varte ikke lenge før han knurret. Jeg så tennene hans spisse seg til en spiss. Burde jeg løpe?
"Jeg kan ikke." Jeg rygget mot et tre.
Gabe knurret, grep hodet sitt. "Faen."
Han gikk ned på knærne, og akkurat som en varm kniv gjennom smør, forvandlet han seg til et enormt svart beist. Normale ulver var ikke så store. Gabes beist nådde meg til armhulene. Han viste tennene til meg mens øynene hans gikk fra blå til røde.
Jeg svelget. Han visste ikke hvem jeg var. Han knurret og avanserte. Hadde jeg brukt opp min siste sjanse? Når jeg trodde han skulle hoppe, sprang han fremover og forsvant inn i trærne. Jeg hørte grener brekke og trær falle bak ham.
Jeg sank sammen på gresset og holdt meg til den verkende brystet mitt. Alt jeg følte var smerten i brystet og den ubehagelige følelsen mellom bena fra å være kåt. Jævla Gabe for å gjøre ting så pinlig.
"Layla..." kom en hvisking.
"Hvem er der?" Jeg hoppet.
"Kom Layla..." sa en feminin stemme.
Jeg var ikke dum nok til å følge ukjente stemmer i vinden.
"Følg meg Layla."
"Nei, jeg vil helst ikke." sa jeg, plukket opp klærne mine.
"Kom til meg Layla."
Jeg mistet skjorten min. Mot min vilje begynte bena mine å bevege seg. En bryter slo seg av i hodet mitt. Jeg hadde ingen kontroll over kroppen min. Jeg var i nåde til den åndelige stemmen i hodet mitt.
"Sjøen..." beordret den, og jeg var fri til å adlyde.
Bare at jeg ikke kunne svømme! Sjøen selv var uhyggelig. Vannet var svartlilla med bobler som dannet seg ut av det. Alt jeg kunne gjøre var å se med store øyne mens jeg gikk mot min undergang. Før jeg trådte inn i vannet, rykket en knurring meg. Det var den mest kontrollen jeg hadde over kroppen min.
En brunrød ulv viste tennene til meg fra høyre. Flott. Jeg skulle dø uansett hva jeg gjorde. Det kan ha vært bare meg, men ulven virket større enn Gabe. Ulven knurret og bjeffet på meg, men det var ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe bena mine.