Kapittel 3 Blank Slate
"Bra at du er våken." sa en kvinne med en hes stemme.
Den subtile pipelyden i rommet irriterte meg igjen. Jeg ville aldri venne meg til smerten som skjøt til hodet mitt når jeg åpnet øynene og ble truffet av det skarpe lyset fra taket.
Jeg snudde hodet for å møte en mørkhudet kvinne som satt på en stol til høyre for meg. Hun hadde en søt lilla veske.
"Hvem er du?" Halsen min gjorde fortsatt vondt når jeg snakket, så stemmen min kom ut hes.
"En venn."
Jeg myste med øynene, håpet det ville hjelpe. "Jeg skjønner ikke..."
"Jeg fikk høre at du ikke husket noe." sa hun. "Layla Regan?"
Jeg nikket. Annet enn navnet mitt og noen få andre puslespillbiter som fortsatt snurret rundt i hodet mitt uten å gi mening, var jeg blank.
"De fant verken telefon eller noen ID på deg. Det blir vanskelig å finne familien din."
Jeg satte meg opp og stirret på henne, "Noen må komme for meg."
Hun ristet på hodet, "Du har vært her en uke, Layla."
"Hva?"
"Ingen kom. For å være ærlig, da du kom hit trodde de ikke at du ville overleve, men du kom deg dramatisk raskt. Det tok bare litt tid før du våknet fra koma."
"Jeg forstår ikke, hva betyr dette?"
Hun så bak seg mot døren. Så festet hun blikket på meg igjen.
"Da jeg hørte om din bedring, mistenkte jeg at du ville være en av oss." Hun så på meg fra topp til tå. "Nå vet jeg at du er det."
Jeg svelget, "Hva skal du gjøre med meg?"
"Jeg skal ta deg inn. Jeg heter Jordan, jeg er en sosialarbeider."
Hun trakk frem et kort fra vesken sin og rakte det til meg. Vel, det var legitimt, selv om jeg fortsatt slet med virkeligheten av at ingen hadde kommet for meg. Var jeg alene?
"Jeg skal hjelpe deg med å finne et annet sted å bo."
"Noen må komme." hvisket jeg.
"Fordi vi er sikre på at du ikke er herfra. Et par reisende fant deg kraftig mishandlet på vei inn til byen."
"Hvis jeg ikke er herfra, kan noen lete etter meg." sa jeg med for mye håp.
Jordan ristet på hodet mens hun reiste seg. "Lite sannsynlig med måten du ble mishandlet på. Legen sa at du kan dra i dag. Jeg skal snakke med et jentesenter og se om de har plass."
Jeg var den eneste jenta på senteret som kom uten bagasje, ikke engang en tannbørste. Takket være Jordan hadde jeg i det minste klær å ha på meg på skolen. Jeg husket ikke å ha gått på skoler. Jeg husket ikke høytider eller engang når bursdagen min var. Jentene på senteret var reserverte, og jeg kunne bare tilskrive det deres egne traumatiske opplevelser.
Craven videregående skole var veldig annerledes enn senteret. For det første var elevene brutale. På grunn av mine skjerpede sanser kunne jeg høre hver eneste hvisking. Det var en liten by, en som ikke var vant til fremmede ansikter. I løpet av uken jeg hadde gått der, hadde jeg fått stygge blikk og noen tenner glist mot meg. Jeg var alene og følte det som en kniv mot halsen.
"Hei, hvor er du fra?" spurte en jente med rødt hår etter at hun smelte igjen skapet mitt for meg.
Hun lente seg mot skapet og gransket meg fra topp til tå. En gutt med bakoverbørstet blondt hår dukket opp bak henne og smilte skjevt. De var begge ulver. Jeg likte ikke måten den blonde fyren vurderte meg på. Jeg var en mus sammenlignet med hans gigantiske ramme.
"Kom nå, Ginger, det er ikke slik man får venner." sa han.
Den rødhårede Ginger, rynket på nesen. "Bare prøver å finne ut hvem den nye ulvetispa er."
"Jeg er ingen. Bare la meg være i fred." Jeg begynte å gå bort, men fyren spratt frem for å blokkere veien min.
"Ikke vær sånn, kjære. Ginger er litt skremmende, men jeg kan forsikre deg om at jeg er vennlig."
Jeg rygget og traff en annen kropp. Jeg snudde meg raskt og møtte en fyr med svarte øyne og et smil med rosa lepper. Han rakte ut hånden.
"Vennlige folk introduserer seg. Jeg er Sam, gribben som planlegger å spise deg. Der er Ash."
Ash smilte. Spise meg?
"Nok, hun er en outsider. Hvor i all verden kom du fra?"
De så forventningsfullt på meg. Jeg åpnet munnen, men ingen ord kom ut.
"Vel?" spyttet Ginger. "Katten tok tunga di?"
Jeg ristet på hodet og snurret rundt. "Jeg må gå."
Igjen kom jeg ikke langt fordi Ash var der igjen. "Vent litt. Øynene dine er veldig spesielle."
Jeg dyttet en hårlokk bak øret mitt. Jeg ville lukke øynene så han ikke kunne se de fiolette irisene mine.
"Hvorfor vil du ikke fortelle oss hvor du kom fra? Er du en villhund?" spurte Ash.
"Jeg..." Jeg brøt sammen under Gingers blikk, og ordene falt ut av meg. "Jeg vet ikke."
"Hva?" Sam rynket pannen.
"Det er den dummeste unnskyldningen jeg noen gang har hørt. Er du en spion?" spyttet Ginger.
Hjertet mitt slo raskere. "Selvfølgelig ikke."
"Da må du komme opp med en bedre unnskyldning enn 'jeg husker ikke'."
"Jeg... jeg må gå." Jeg løp til jentedoen.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre hvis Ginger fulgte etter meg. Jeg låste meg inne i båsen og gled ned langs døren, tok dype, tunge åndedrag.
Jeg gikk glipp av resten av dagens timer fordi jeg var for redd til å komme ut og bli anklaget for å være spion igjen. Da jeg kom ut av toalettet, var skolen så stille at jeg kunne høre en knappenål falle.
"Faen," mumlet jeg.
Jeg måtte være på herberget før syv, ellers ville jeg bli låst ute. Solen var allerede i ferd med å gå ned, og himmelen ble svart. Mine egne skritt ekkoet mens jeg gikk gjennom gangene. Parkeringsplassen var tom. Jeg økte tempoet og stappet hendene i lommene. Hjertet mitt begynte å slå raskere da jeg kom ut på den tomme gaten. En bil dukket opp bak meg. Jeg økte tempoet, selv om jeg visste at jeg ikke kunne løpe fra en bil.
Bilen kjørte forbi meg, og et øyeblikk roet hjertet mitt seg. Det var til bilen parkerte foran meg.
"Nei!"
Ginger spratt ut av bilen og løp etter meg.
"Hva i helvete vil du?" skrek jeg.
Hun grep armen min og bøyde den bak ryggen min.
"Vi liker ikke spioner."
"Hva skal dere gjøre med meg?"
Ash dukket opp foran meg. Sympati var malt på ansiktet hans. Jeg ville spytte på ham, men jeg fryktet at det ville føre til et slag.
"Ingenting. Vi tar deg med til Alfaen."
"Hvorfor det?" ropte jeg.
Ginger dyttet albuen i ryggen min.
"Er dette virkelig nødvendig, Ginger?" spurte Sam fra bilen.
"Selvfølgelig er det det. Ingen skal true flokken vår. Dere vet begge hvilke trusler utenforstående ulver utgjør. Vi kan ikke stole på noen."
Ash så meg inn i øynene. Han så bort. Feiging.
Ginger dyttet meg mot SUV-en deres.