TRE | FANGET
Da klokken ringte for å avslutte timen hos Mr. Hale, hadde jeg stukket av. Igjen. Ikke for å unngå Zane - vel, ikke helt av den grunn - men også fordi neste time var lunsj. Jeg skal aldri, aldri hoppe over frokost igjen. Jeg lover meg selv mens jeg nærmest løper mot bibliotekets ly, matbrettet fullt av mat i hånden. Ikke misforstå meg, mennesker er flotte og deres bråk kan være en fin avledning, men hvis jeg skal være ærlig - jeg unngår Azurene. Ja, store stygge Scarlett løper fra tenåringsulver. Men, hei, jeg gjør det for en edel sak. På en måte. Å være rundt dem kunne føre til for mange spørsmål. Det er for risikabelt. På flere måter.
En liten irriterende stemme i bakhodet hvisker et begrep jeg ikke har tenkt på siden jeg var ti. Make. Ulven min blir rastløs bare ved tanken på Zane, og det ordet hjelper ikke på min fornektelse av den økende tiltrekningen jeg har følt mot ham. På bare noen få timer, ikke mindre. Hvis jeg føler det som om jeg har fått et slag i magen hver gang jeg ser ham, hvor mye verre vil det være om noen uker? Eller, hvis jeg er så uheldig å faktisk ikke komme i trøbbel, noen måneder?
Nei. Ikke gå dit, Scarlett. Jeg skjeller meg selv ut. Hvis venner er forbudt i mammas bok, da er kjærester eller m ordet definitivt det.
Jeg himler med øynene over absurditeten i det hele, gir hodet et lite rist og setter matbrettet mitt ned på et bord i hjørnet av biblioteket. Det er stort sett tomt, bibliotekaren er på kontoret sitt og ser ikke engang opp når jeg begynner å plukke på maten min.
Den nå kjente duften av furu, pergament og villmark fanger oppmerksomheten min idet døren til biblioteket klikker igjen. Gudene hater meg. Jeg bare vet det. Jeg forbanner stille min egen eksistens idet Zane plutselig runder hjørnet og går bort til bordet jeg sitter ved. Det må være guddommelig gjengjeldelse. Kanskje jeg lurte noen i et tidligere liv eller pådro meg deres vrede på en forferdelig måte for å fortjene den store, dampende haugen med karma jeg får servert akkurat nå.
"Så er dette timen vi har sammen?" spør jeg Zane, og retter oppmerksomheten tilbake til brettet mitt idet han setter seg foran meg uten invitasjon.
"Lunsj teller ikke som en time." Han flasher meg det selvsikre smilet sitt igjen. "Dette var bare en bonus." Forfølger han meg?
"Godt å vite." Jeg mumler, graver i burgeren på brettet mitt uten å bry meg. Jeg burde virkelig ha spist frokost i morges. Burgeren er borte på et blunk, magen min langt fra mett med den stusselige menneskeporsjonen, så jeg vender oppmerksomheten til tilbehøret på brettet mitt.
"Du er klar over at du må puste, ikke sant?" Zane avbryter plutselig spisingen min idet jeg begynner å stappe pommes frites i munnen. Jeg er for sulten til å bry meg om manerer akkurat nå.
"Du er klar over at det var du som valgte å sette deg her, ikke sant?" Jeg knurrer tilbake til ham med munnen full av halvtygde poteter.
"Touché." Han mumler, fortsatt med det samme blikket i øynene. Jeg blir ferdig med pommes fritesene for raskt og sluker den lille kartongen med juice før jeg åpner den lille koppen med frukt som er igjen på brettet. Uten å nøle et sekund, tømmer jeg innholdet av plastbeholderen i munnen og tygger tankeløst, håper dette vil legge seg tyngre i magen, men ingen lykke. Magen min knurrer etter mer etter noen sekunder, og jeg ender opp med å plukke på sesamfrøene som falt av burgerbrødet og ned på brettet. "Og der forsvant appetitten min." Zane annonserer plutselig, tar brettet mitt før jeg rekker å protestere og skyver sitt eget foran meg.
"Hei, jeg var ikke ferdig med det-" Jeg kjenner ansiktet mitt flamme opp. Jeg prøver å rekke over bordet for å hente brettet mitt, men han er oppe på et sekund og kaster skumgummigreia i nærmeste søppelbøtte.
"Oops." Han setter seg ned igjen, trekker et eple fra brettet sitt før han tar en bit. "Du kan spise det." Han gestikulerer mot resten av maten på brettet sitt, bare noen centimeter fra de kløende fingrene mine. Magen min knurrer igjen, og jeg må holde meg fra å kaste meg over brettet. "Jeg er ikke sulten, virkelig." Jeg nøler igjen. Er dette en felle? Har han tilsatt noe i maten? "Spis." Denne gangen er det en ordre. Fast og kommanderende. Som en ordre fra en Alfa. Selv om han ikke er min Alfa, har jeg ikke styrken til å kjempe imot.
"T-takk." sier jeg stille, mens jeg ser på innholdet på brettet hans. Han hadde ikke rørt noe, bortsett fra eplet. En bølge av skyldfølelse skyller over meg, og jeg ser opp på ham for å se at han ser forventningsfullt på meg.
"Takk meg ved å stilne den der," han vifter med eplet i retning av min fortsatt rumlende mage. Jeg tar et sekund for å studere hans plutselig tomme uttrykk, og lurer på om han virkelig bare er snill. Men det er som en maske - til og med øynene hans gir ingenting bort mens han ser kjølig på meg. Så, jeg svelger stoltheten min og plukker opp hovedretten, tar en stor bit før magen min kan annonsere seg igjen.
"Glemte å spise i morges." mumler jeg forklaringen rundt en munnfull burger.
"Virkelig? Det ville jeg aldri ha gjettet." svarer Zane tørt, mens han grimaserer mot meg. Jeg svelger og rekker tunge til ham som en femåring. Hva er galt med meg? Han smiler, og tar pusten fra meg igjen. Jeg nesten kveles på den neste biten av burgeren før lungene mine bestemmer seg for å fungere igjen.
Vi faller inn i stillhet. Ikke en av de pinlige stillhetene som ser ut til å plage meg som en usosial utstøtt uten flokk, men en ganske behagelig en. Som om ingenting trenger å bli sagt. Ingen forklaringer trenger å bli gitt. Ingen ord om forsikring eller beroligelse av noe slag. Bare fred, som om vi har kjent hverandre i årevis. Når jeg er ferdig med å stappe i meg maten og er mett, har Zane tatt ut en bok fra ryggsekken sin og ser ut til å være oppslukt av den. Det er en slitt pocketbok, med bibliotekets stempel på ryggen. Jeg ser på den tankefullt, omslaget er for slitt til å lese eller til og med å skjelne bokstavene i tittelen.
"Hale har en bokklubb hver onsdag etter skolen." mumler Zane over boken, en svak rødme flommer over kinnene hans før han kremter og huden hans går tilbake til sin normale blekhet. Skulle ønske jeg hadde kontroll over følelsene mine som det.
"Kjenner du ham godt?" Jeg bestemmer meg for å spille dum. Det ville være for vanskelig å forklare at jeg vet Mr. Hale er en del av Zanes flokk.
"Mhm. Han er det vi kaller 'ut-rekke'. Som en bro eller kontaktperson for andre flokker, mennesker og hekser." Han trekker på skuldrene, som om det er vanlig å ha en kontaktperson. Vi hadde ikke en tilbake i Reinier-flokken. Faktisk, jeg visste ikke engang at det var en stilling, og hvis bestemor hørte om noe slikt, er jeg sikker på at hun ville ha avvist flokken som hadde en.
"Huh." Jeg utbryter mykt, tankefullt. "Er den bra?" spør jeg, og nikker mot boken i hendene hans. Øynene hans forblir intenst på siden mens han tar ut en annen bok fra sekken sin og gir den til meg. Jeg ser over omslaget og hever et øyenbryn mot ham i vantro. "Du kødder med meg, ikke sant?"
"Ikke døm den før du har lest den." mumler Zane over toppen av boken sin, øynene hans forlater aldri siden selv når han blar om til neste del. Jeg føler munnen min åpne seg i sjokk.
"Stolthet og fordom?" Jeg gjentar tittelen på boken til ham vantro, og han ser endelig opp. Hans sølvgrå øyne er litt ute av fokus, som om han virkelig var oppslukt av historien. Han blunker noen ganger, studerer uttrykket mitt.
"Lest den?" spør han, og hever et øyenbryn mot meg.
"Jeg? Nei. Er det ikke en slags klissete kjærlighetsroman?" Jeg rynker på nesen mot ham, og føler en liten rødme farge kinnene mine når jeg sier det. Jeg har aldri lest Stolthet og fordom, mest fordi jeg ville bytte skole før eller etter resten av klassen hadde lest den. Hvis jeg skal være ærlig med meg selv, var jeg litt nysgjerrig på hva boken egentlig handlet om.
"På en måte, men ikke helt." Zane legger boken sin ned og lener seg over ryggsekken igjen. Denne gangen tar han ut en flyer og gir den over bordet. "Hvorfor ikke bli med oss og finne det ut?"
"Mh." Jeg mumler den uforpliktende lyden, mens jeg ser over den fancy kalligrafien på den trykte flyeren.
"Se, Rød," Øynene mine snapper opp ved kallenavnet, men han fortsetter uten å nøle. "Du er ny i byen, en ensom ulv, og du virker som en hyggelig jente. Hvorfor ikke prøve å få noen venner? Bokklubben ville være en god mulighet for deg til å møte like hyggelige mennesker og kanskje noen ulver. Du kommer til å bli gal hvis du bare prøver å holde deg for deg selv." Klokken ringer før jeg kan åpne munnen for å si noe til det. "Tenk på det. Vi sees senere." Han er ute av døren før jeg kan spørre meg selv hva som nettopp skjedde.