Kapittel 6 Grønne øyne
Calder's POV
Jeg har latt Vidar ta over, han trenger dette like mye som meg, han trenger å få ut litt stress. Jeg linker Sigi og lar ham vite at jeg er ute på en løpetur og at han kan kontakte meg hvis de trenger noe.
Mens han strekker på beina, prøver jeg å bearbeide all informasjonen vi har fått om angrepene. Det startet for rundt 3 måneder siden med én ensom ulv vi fanget og tok oss av. Noen uker senere var det seks, og vi klarte ikke å fange dem, vi mistet sporet deres mot nord. Det var stille en stund, men for 3 uker siden kom de tilbake i større antall. Men de gjorde det samme, de krysset grensen og ventet på at vi skulle legge merke til dem. De prøvde ikke å drepe noen eller ta noe, de bare ventet. Det siste angrepet var det største antallet vi har sett så langt, rundt 30 ulver, men igjen angrep de ikke, de bare krysset. Den eneste forskjellen denne gangen var at vi fokuserte på én som en taktikk.
Hvordan kunne vi miste ham?
Hvordan kunne han forsvinne rett ved perlemånegrensen? Jeg må gå og se stedet selv. Jeg tenker på å ta tilbake kontrollen fra Vidar når jeg hører ham.
"Vær så snill, ikke ennå! Jeg vil bare besøke fossen, jeg vil bare svømme og bade, så kan vi gå til stedet de sist så den ensomme ulven."
Jeg er enig, det er ikke som om vi har noe annet sted å være. Vidar løper mot fossen som ligger ved foten av fjellet, det grenser til perlemåneflokken, men det er sjelden noen fra den flokken kommer nær nok til å vite at den eksisterer.
Vi kommer nærmere, og Vidar sakner til en gange. Jeg hører vannet plaske ned når vi nærmer oss vannkanten og hører bevegelse i vannet. Vidar senker seg til bakken og beveger seg forsiktig mot vannet.
"Ensom ulv?"
"Jeg er ikke sikker, Vidar, men vi må være på full beredskap, bare i tilfelle."
Jeg føler at øynene våre mørkner av spenning, vi tar inn hver bevegelse og hver lyd. Vidar snuser i luften, det lukter ikke som en ensom ulv, det lukter søtt som kanel og jordbær, bare svakt. Han virker begeistret, men også forvirret, duften var i luften, men så forsvant den.
Jeg tar tilbake kontrollen fra Vidar, vi beveger oss nærmere, og så ser jeg henne. En hunulv med svart pels, venstre side av ansiktet og øret er helt hvite, og øynene hennes er de lyseste smaragdgrønne. Hun er ikke en ensom ulv, hun er for velstelt. Jeg ser på henne på avstand mens hun leker ved vannkanten, jeg legger merke til hvordan pelsen hennes glitrer i måneskinnet, smaragdgrønn som matcher øynene hennes. Hun er virkelig vakker, hun holder seg til siden av perlemåneflokken, hun må være en av dem.
Jeg sitter slik i en time og bare ser på henne, og føler at Vidar blir mer og mer utålmodig. Han vil gå til henne, det er som om han er tiltrukket av henne. Jeg kjemper med ham internt, og for et øyeblikk klarer han å ta over og beveger seg fremover. En kvist knekker under føttene våre, og vi legger oss lavt. Jeg hører et lavt knurr fra ulven i vannet, hun må ha hørt det. Vi venter uten å røre oss i 5 minutter, når jeg løfter hodet, ser jeg at hun er borte. Jeg går nærmere vannkanten, jeg føler hennes nærvær der hun var, jeg kan lukte hennes svake duft som henger i luften. Jeg skanner over vannet.
Hvem var hun?
Selene's POV
Jeg løper gjennom skogen, Seleste har full kontroll. Jeg spør henne hvor vi skal.
"Til vannet, Sel. Jeg vil svømme."
"Seleste, til fossen blir det."
Hun fortsetter å løpe, jager noe dyreliv på veien til fossen. Når vi når åpningen, og månen glitrer på toppen av vannet, blir Seleste så begeistret ved tanken på dette at hun løper mot vannet og dykker rett inn. Det kjølige vannet strømmer rundt oss, og måneskinnet leker på overflaten.
Etter en stund skifter jeg tilbake til menneskelig form i vannet, månen får meg alltid til å føle meg bedre. Jeg sitter og reflekterer over hva søsteren min sa, kanskje de hadde rett, kanskje dette var uforsvarlig av meg. Etter dette lover jeg at jeg vil følge reglene deres, jeg vet at de gjør det av kjærlighet. Jeg blir i vannet i menneskelig form og nyter månestrålene når jeg begynner å bli kald, jeg skifter tilbake. Jeg føler som om jeg blir iakttatt, jeg avfeier det, jeg vet at det bare er meg her ute, ingen fra flokken ville komme hit.
"Seleste, ikke mye lenger, det begynner å bli sent."
"Ok, ok, vi kan leke litt til."
Seleste blir så oppslukt av å være ute i vannet at vi ikke merker at nesten en time har gått. Idet jeg går ut av vannet, hører jeg en kvist knekke. Ørene mine spisser seg og en knurring unnslipper leppene mine. Jeg ser meg rundt og snuser i lufta. Jeg kan ikke se noen, men øynene mine flakker over vannet mot Silver Moon-territoriet. Jeg sverger på at jeg hørte noe bevege seg.
"Selene, jeg tror vi burde gå."
"Enig." Jeg er i ferd med å snu meg når Seleste stopper oss. Hun snuser i lufta, og den søte lukten av ingefærkaker og honning fyller sansene våre. Vi snuser igjen, men lukten er borte.
"Det var rart, ikke sant?" sier jeg, mer nervøs for at vi ikke er alene.
"Veldig, Sel."
"Da går vi."
"Nei, jeg tror vi bør vente og gjemme oss. Noen ser på oss, vil du ikke vite hvem det er?"
"Jeg er nysgjerrig, men... jeg vil heller ikke bli revet i stykker her av hvem det nå er, eller når vi kommer hjem og Arti innser at vi er borte."
Seleste klynker, og jeg går med på å gjemme oss, men bare i 5 minutter for å se hvem som ser på oss. Vi finner en stor busk lenger bak i trelinjen og venter. Det er en liten åpning i busken vi gjemmer oss bak, og jeg fokuserer øynene mine gjennom åpningen, og så ser jeg det.
Et ulvehode dukker opp bak treet. Han ser seg rundt, og vi kryper lavere i håp om at han ikke kan se oss. Tilfreds med at vi ikke lenger er der, trer han frem bak treet. Ulven er enorm, og hans tilstedeværelse virker dominerende.
"Selene, jeg har aldri sett en så stor ulv." Jeg er enig med Seleste, denne ulven er virkelig noe spesielt.
Pelsen hans er så svart som natten og ser ut til å trekke til seg måneskinnet. Stegene hans er lette til å være så stor. Jeg ser nesen hans gå opp i lufta.
"Seleste, tror du han kan lukte oss?"
"Nei, Selene, vi har dekket oss godt. Han kan kanskje lukte restene av lukten vår fra da vi gikk ut av innsjøen." Jeg vet at hun lyver for meg. Jeg føler panikken hennes, den er den samme som min.
Jeg vil bevege meg, men det er som om jeg er fast. Så ser jeg dem, de lyse blå øynene som ser i vår retning. Jeg føler hjertet mitt slå raskere idet han ser over vannet. Jeg holder pusten, men til min lettelse ser han ut til å være tapt i tanker.
"Sel, la oss gå." Jeg føler Seleste ta over, og vi trekker oss sakte tilbake. Når hun er sikker på at vi ikke kan sees, løper vi tilbake til pakkehuset.
Når vi kommer til treet vi merket, tar jeg over igjen, og vi skifter tilbake til menneskeform. Jeg kler meg raskt mens jeg fortsatt tenker på ulven ved vannet. Idet jeg går tilbake mot huset, er jeg forsiktig med å unngå vaktene. Jeg klarer å klatre opp røret mot soverommet mitt. Jeg har ingen anelse om hva klokken er, men jeg vil virkelig ikke bli tatt.
Jeg klatrer gjennom vinduet inn i det mørke rommet, forsiktig med å ikke lage noen lyd. Jeg står på føttene og føler meg ganske stolt over at jeg har klart det. Jeg tar et skritt mot badet, og lyset mitt slår seg på.
Jeg vet hvem som står ved bryteren, så jeg lukker øynene og tar et dypt pust for å møte dem. Jeg prøver å skjule hvor nervøs jeg er for det som kommer, og smiler gjennom sammenbitte tenner.
"Artemis, hva skjer?"
Hva skjer? Det var alt jeg klarte å få frem, hva skjer? Hun er i ferd med å slippe løs helvete på meg, og jeg sier hva skjer? Jeg skjønner med en gang at det var feil ting å si, da jeg kan føle Arti's aura stråle. Jeg fokuserer tilbake på ansiktet hennes.
Øynene hennes er fulle av sinne og skuffelse. Hun tar et skritt frem. Jeg venter på skrikingen, men hun sier bare:
"Siden du ikke kan stole på å følge ordre, skal du i morgen fra klokken 5 holde tritt med krigerne. Du skal forberede området for trening. Deretter skal du trene med dem. Så skal du forberede området for neste sett med krigertrening. Når treningen er ferdig, skal du rydde bort utstyret. Etter dette skal du gå til Cynthia og delta i hennes førstehjelpskurs og hjelpe med hva hun enn trenger til hun slipper deg." Stemmen hennes er kald og sint, men hun bruker ikke sin Beta-stemme. Hun trenger det ikke, jeg føler hennes tristhet som søsteren hennes. Jeg nikker til svar, og Arti snur seg og forlater rommet.
Jeg tar på meg klærne og kryper til sengs. En tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg vet at jeg har skuffet henne.