Kapittel 3 Sølvmånepakken
Sigurds perspektiv
Jeg stirrer på min beste venn mens han sakte mister besinnelsen, ettersom lederen for flokkens krigere, Fin, forteller ham hvordan de lot en annen omstreifer slippe unna territoriet.
Som hans beta er det min jobb å holde Calder rolig, ellers kan dette gå galt veldig fort. Jeg tankelinker ham: "Calder, øynene dine, mann, de blir svarte. Du må roe deg ned før ulven din tar over." Jeg ser linken nå ham, og han tar et skritt tilbake.
"Jeg er rolig, Sigi, men kanskje du ikke skal fortelle din alfa hvordan han skal oppføre seg." Jeg kan se at han er sint.
"Jeg snakker ikke til deg som min alfa, Calder. Jeg snakker til deg som min beste venn. Du vet hva som skjedde sist." Jeg ser ham trekke pusten. Han svarer ikke på linken, men jeg vet at han hørte etter.
Fin fortsetter å forklare hva som skjedde: "Vi fanget lukten hans, alfa. Vi jaget ham helt til Pearl Moon-flokken. Vi møtte deres krigere ved grensen, men de så ham ikke, og lukten hans forsvant."
Calder forble stille, men vi kunne alle føle det; auraen hans resonnerte gjennom dette rommet. Alle krigerne bøyde hodene i frykt. Fin gikk instinktivt et skritt tilbake før Calder rakk å ta tak i strupen hans og løfte ham fra bakken.
Calder's øyne var svarte. "Dobbel patruljene rundt grensen, legg til en ekstra treningsøkt hver dag, og alle må delta til vi finner disse omstreiferne." Med det slapp han Fin til bakken og brølte til krigerne: "ER DET FORSTÅTT?"
"JA, ALFA," svarte de alle i kor. Calder sa ingenting og satte seg bak skrivebordet sitt.
Han var ferdig, og som hans beta var det min tur å ta over. "Gå, alle sammen. Fin, jeg vil ha den rapporten på pulten min om en time."
"Ja, beta," svarte Fin mens han forlot kontoret og lukket døren bak seg.
Jeg kjørte hendene gjennom mussebrune krøller, tok et dypt pust og snudde meg mot Calder.
"Alfa," sa jeg sakte mens jeg satte meg ved siden av ham. Calder løftet hodet. Øynene hans var nå blå, som de skulle være, noe som viste at han hadde klart å roe seg ned uten å la ulven ta over.
Calder's perspektiv
Jeg stirrer opp på Sigi. Hvorfor kaller han meg alfa? Han har vært min venn hele livet, selv når jeg er sint, kaller han meg fortsatt ved navn når vi er alene. Jeg stirrer på ansiktet hans; han ser bekymret, nesten nervøs ut.
"Sigi, hvorfor i helvete kaller du meg ALFA?" sier jeg og etterligner stemmen hans.
Sigi svarte meg: "Alfa, øynene dine er kanskje blå igjen, men auraen din projiserer fortsatt. Jeg kan ikke kalle deg noe annet." Med dette innser jeg at knyttnevene mine fortsatt er knyttet, og kroppen min er stiv. Jeg lukker øynene, tar et dypt pust, slapper av i hendene og kroppen, og åpner øynene igjen.
"Bedre." Jeg ser på Sigi, og han ser øyeblikkelig avslappet ut og lener seg tilbake i stolen.
"Mye bedre!... Det var ganske tøft der, Calder. Du holdt på å miste det."
Jeg vet at han har rett. Jeg vet at jeg må prøve å holde dette i sjakk. Jeg er 23 og alfa for denne flokken, men uten en make blir ulven min rastløs. Han lengter etter henne, men vi har ennå ikke funnet henne. Det er ikke slik at jeg ikke har et valg av hunulver som faller for mine føtter i håp om å bli min make, og jeg skal være ærlig, jeg har hatt det gøy med dem, men det er ikke nok. Jeg blir dratt tilbake til rommet når jeg hører Sigi hoste. Han merket tydelig at jeg ikke var til stede i rommet.
"Sigi, Pearl Moon-flokken. Fin nevnte at omstreiferen kom nær deres grense og så forsvant. Har vi hatt noen kontakt med dem før dette?" Mens jeg snakker, signaliserer jeg til Sigi om å følge meg tilbake til kontoret mitt.
"Nei, de har ikke nevnt noen forsøk på deres territorium, men de kan ha unngått å komme til oss. De er ikke allierte med oss, men heller ikke fiender. Pearl Moon-flokken eksisterer for seg selv. Deres Luna er opprinnelig fra Blood Moon-flokken langt øst herfra, men alliansen mellom dem ble dannet da den tidligere alfaen levde, og Alfa Eric var 16 på grunn av sine alfa-gener, de parret seg yngre enn de fleste."
Sigi fortsetter å snakke om Pearl Moon-flokken og deres måter. Siden jeg tok over som alfa for 2 år siden, har jeg ikke møtt dem. Vi nærmer oss kontoret mitt; dette stedet har blitt et fristed for meg. Jeg kan lukke døren og få fred. Å lede en flokk med et rykte som vårt er hardt arbeid, og det er enda vanskeligere å holde ulven min i sjakk når han lengter etter sin make. Noen ganger trenger man bare en pause.
Jeg setter meg ned og nikker med til det Sigi sier, selv om jeg egentlig ikke har fulgt så mye med, før jeg hører ordene "flott, jeg kontakter moren din".
Jeg er tilbake i rommet nå. "Vent, Sigi, hvorfor kontakter du moren min? Stopp!" Jeg stirrer på ham.
Han stirrer tilbake på meg med et tomt uttrykk i ansiktet. "Kompis, seriøst, hørte du ikke hva jeg nettopp sa om perlemåneflokken og morens planer? Du gikk med på å høre på planen hennes, hun er allerede på vei."
Faen, dette er alt jeg trenger. Jeg elsker moren min, Freya. Hun og faren min var så elsket som Alfa og Luna, og det er hun fortsatt. Men hun er så besatt av at jeg skal finne en make og produsere arvinger at det har blitt et monotont samtaleemne for meg. Med det kommer selvfølgelig moren min inn i rommet uten å banke på!
"Calder." Jeg reiser meg, og hun kysser meg på kinnet før hun gjør det samme med Sigi.
"Calder, kjære, Sigi forteller meg at du har gått med på å høre på planen om å invitere perlemåneflokken til et møte, og at du er glad for å bruke denne muligheten til å lete etter en make blant deres flokk." Før jeg rekker å si noe, fortsetter hun.
"Så planen er å invitere perlemåneflokken og be dem ta med noen av sine umakede for å lete blant vår flokk. Selvfølgelig vil jeg være glad for de som ikke finner noen, men dette er virkelig for deg, kjære." Hun sukker, og jeg vet hva som kommer neste.
"Du vet at faren din og jeg ikke blir yngre, og vi vil virkelig gjerne se deg med en make og valper før månegudinnen tar oss." Jeg føler meg mer og mer irritert og sender Sigi et sideblikk, og kobler meg mentalt til ham, så han vet at dette er hans skyld.
Med det merker moren min det og drar oppmerksomheten tilbake til det hun sier. "Så det er avgjort da. Vi skal arrangere en ball for perlemåneflokken. Vi vil bruke den til å diskutere omstreifere og endelig prøve å finne deg en make. Det vil være om 3 uker, og tilfeldigvis er det også fullmåne."
Ved lyden av ordet "make" presser ulven min seg frem i bevisstheten min.
"Make, Calder. Endelig kan vi finne henne." Jeg føler Vidars begeistring. I dette øyeblikket bestemmer jeg meg for å ikke nekte ham lenger. Jeg kan gjøre både moren min og ham lykkelige samtidig.
"Vidar, jeg vil godta morens avtale, men du må prøve å holde deg rolig. Vi mister det, og med omstreiferne på grensen har vi ikke råd til noen feil." Jeg føler at Vidar er enig, og jeg vet at han bare vil det beste for oss. Inntil de siste ukene har han ikke brydd seg om at vi ikke har funnet vår make ennå, men nylig virker det som om han vet at hun er der ute. Han føler henne.
Jeg ser på moren min som venter på at jeg skal være enig, og Sigi som venter på utbruddet og den uunngåelige krangelen jeg vanligvis har med henne.
"Mor, jeg er enig. Du kan ha ballen din, men vær så snill å høre på meg. Hvis vi ikke finner henne, gjør vi ikke dette igjen. Hvis vi ikke finner henne, må du slippe dette."
"ÅH, CALDER! Ja, jeg er enig. Jeg skal få alt klart. Om 3 uker fra i dag vil du ikke engang kjenne igjen hovedsalen. Calder, jeg er så glad for at du gikk med på dette." Hun ser så lykkelig ut. Hun kan drive meg til vanvidd, men jeg elsker henne. Hun stopper så og ser på Sigi.
"Sigurd. Ikke tro at jeg har glemt deg. Jeg vet at vi fortsatt må finne deg en make, og forhåpentligvis er hun i perlemåneflokken også. Ville ikke det vært perfekt?" Med det skynder hun seg ut av rommet og mumler om at hun må la flokken få vite det.
Jeg stopper og ser på Sigi. "Vel, Sigi, siden du startet alt dette, vær så snill å sende en melding til perlemåneflokken og invitere dem til omstreiferdiskusjonen og ballen. Jeg går for en løpetur."
Sigi ser på meg, smiler og bukker, og sier bare "ja, alfa" før han forlater rommet med et lite smil om munnen. Han er en slik drittsekk noen ganger. Han vet at jeg hater formalitetene.
Jeg forlater kontoret, går gjennom flokkens hus som allerede er levende med nyhetene moren min sprer, og gjør meg vei til skogkanten og stirrer opp på månen.
"Klar, Vidar?"
"Klar, Calder. Vi trenger dette, før det som kommer."
Med det begynner jeg å løpe, og skifter til min store svarte ulveform mens vi går. Endelig litt frihet.