Kapittel 2 Pakkehuset
Mens jeg går opp stien til flokkens hus, ser jeg familier som sitter på gresset og nyter solen. Fedre jager valpene sine, og jeg kjenner et stikk av tristhet når jeg ser på dem og tenker på min egen familie.
Så hører jeg stemmen hennes, min andre halvdel. Ikke vær trist, Selene, de ville vært så stolte av deg.
Jeg vet, Seleste, jeg vet, men det stopper meg ikke fra å ønske å være med dem.
Jeg vet, jeg savner dem også. La oss gå og få noe å spise, vi har gått i flere timer.
Det høres bra ut for meg. Jeg håper det er pizza på kjøkkenet, jeg har så lyst på det.
Ja, ja, la oss gå, Selene.
Jeg fortsetter å gå opp til huset. Det er så vakkert med sine gamle steinvegger, store eiendommer og omgitt av skoger mot nord, øst og vest, og landsbyen ligger mot sør, som igjen er omgitt av skog. Det er en menneskeby lenger sør, men det er sjelden vi besøker den. Det er en skole på flokkens område hvor alle barna går, og så kan du dra på college eller delta på flokkens samfunnshøyskole og lære mens du trener. Det var det alternativet jeg valgte for å bli med søstrene mine.
Jeg er fortapt i tankene mine, mens Seleste fortsatt snakker om hvor sulten hun er i bakhodet mitt. Så hører jeg navnet mitt bli ropt, jeg stopper og snur meg for å se min beste venn Dot løpe mot meg.
"SELENE, SELENE, vent!"
"Hei, Dot, hva skjer?"
"Hvor har du vært? Jeg har lett etter deg hele morgenen. Jeg prøvde å koble til deg, men du svarte ikke?"
"Beklager, Dot, jeg bare stengte det ute for turen, trengte litt pusterom."
Dot har vært min beste venn siden vi var små. Vi har gjort alt sammen, vi har kjempet oss gjennom marerittet som var skolen, våre første forelskelser, våre første hjertesorg. Vi har virkelig vært gjennom alt.
"Hva skjer, Dot?"
"Jeg fikk nettopp nyheter fra fetteren min i sølvmåneflokken. De så røvere i skogen deres."
"Vi burde komme oss tilbake til huset, Dot. Jeg skal finne ut av Arti hva som skjer. Kom igjen."
Jeg får Dot til å komme mot meg, hun ser panisk ut. Dot er alltid litt redd når vi hører om røverangrep, men sølvmåneflokken er skummel. Deres alfa, Calder, er nådeløs. Det er ikke en god idé å gå imot dem, han tar ingen fanger, og han behandler ikke de som krysser grensen hans særlig vennlig.
Sølvmåneflokken ligger nord for perlemåneflokken. Heldigvis har vi aldri hatt et problem med dem, vi allierer oss ikke med dem, men vi er heller ikke fiender.
Når vi kommer inn i huset, stopper vi på kjøkkenet og tar en skive med rester av pizza fra kjøleskapet. Dot tar et eple, hun har alltid vært en sunnere spiser enn meg. Vi går deretter oppover for å prøve å finne Arti for å se om hun vet noe om angrepene. Vi kommer til Arti sitt kontor, men hun er ingen steder å finne.
"Jeg går for å se om jeg kan finne faren min, Selene. Kanskje han vet noe. Koble til meg hvis du finner noe!"
Etter å ha lett i huset i det som føles som timer, kan jeg ikke finne Arti eller Selene, så jeg kobler meg til dem mentalt.
"Arti, hvor er du og Cynth? Jeg har lett etter dere."
"Vi er på Ryans kontor, Selene. Vent på rommet ditt, så finner Cynthia og jeg deg når vi er ferdige."
"Ok, Arti, vet du noe om angrepene? Dot var virkelig bekymret."
"Sel, jeg forklarer når jeg kommer tilbake. Vennligst vent på rommet ditt."
Med det kuttet Arti forbindelsen.
Jeg vet at hun kan være stresset noen ganger, men herregud.
Artemis POV
Jeg kuttet forbindelsen med Selene. Jeg vet at hun bare er bekymret og vil ha bekreftelse, men sannheten er at dette er fjerde gang røverne har testet sølvmåneflokkens grense. Det er bare første gang det har kommet ut til flokken.
Jeg kommer tilbake inn i rommet og hører Ryan fortsatt snakke, gud den mannen, han kunne fortelle meg at verden går under, og jeg ville være så fortapt i øynene hans og duften av hasselnøtter og kaffe at jeg ikke ville brydd meg.
"Våkn opp, Arti, munnen din er åpen," hører jeg stemmen i hodet mitt, og jeg ser rundt for å se søsteren min Cynthia stirre på meg fra den andre siden av rommet med et buet smil på ansiktet.
"Jeg var bare fortapt i tankene, Cynth!"
"Ja, selvfølgelig, det var derfor munnen din begynte å åpne seg mens du stirret på Ryan som om han var en godbit."
"Kom deg ut av hjernen min, Cynth," sender jeg mentalt mens jeg hever øyenbrynene til henne og ler stille. "Selene venter på oss tilbake på rommet sitt etter dette."
"Ok, er hun ok, er det noe galt?" Jeg ser bekymringen spre seg over Cynths ansikt.
"Hun har det fint, Cynth, hun hørte bare om angrepet i går kveld på sølvmånen." Jeg ser Cynth nikke til ordene mine fra andre siden av rommet, og jeg prøver igjen å fokusere på ordene Ryan sier.
"Som dere alle vet, har det de siste ukene vært røvere som tester grensene til sølvmåneflokken. Selv om vi ikke har hatt noen trusler, ønsker Alfa Eric at vi skal stramme inn sikkerheten i tilfelle røverne begynner å sikte seg inn på oss i stedet. Vi må øke treningen, Arti og jeg vil sende ut nye treningstider for krigerne. Cynthia, vi trenger at du organiserer noen lærlinger til å lære grunnleggende helbredelse i tilfelle vi trenger dem," Ryan ser intenst rundt i rommet for å sikre at alle tar inn det han sa.
Ryan fortsetter å forklare Alfas ordre, vi er der i ytterligere 30 minutter når han kunngjør at møtet er over og at alle bør forberede seg til middag.
Når flokkmedlemmene begynner å forlate, går jeg bort til Cynthia.
"Cynthia, vi må gå og forklare dette til Selene. Vi må prøve å overbevise henne om å holde seg nærmere flokkhuset fra nå av."
"Jeg er enig, men du kan fortelle henne det, for det kommer til å bli en kamp, siden hun er en fri sjel. Jeg skulle ønske jeg ikke var deg akkurat nå, Arti," Cynthia ser på meg med forstående øyne, vi vet begge at Selene ikke kommer til å ta dette godt.
"Å, hvilken glede dette kommer til å bli. Jeg går, Arti. Jeg skal bare hente noe fra kontoret, så møter jeg deg for å snakke med Selene."
Med det forlater Cynth kontoret, og det er meg og den søte lukten av hasselnøtter og kaffe som kommer nærmere og nærmere meg. Jeg snur meg rundt og ser Ryan stå rett foran meg og stirre intenst. Han vet like godt som jeg at disse angrepene ikke bare er tilfeldige, de må være starten på noe, og vi må være klare for det når det kommer.
"Er du ok? Du ser litt fortapt ut i tankene, Arti."
"Jeg har det bra, Ryan. Jeg ser bare ikke frem til de neste ukene med usikkerhet, eller tanken på å måtte forklare de nye restriksjonene til Selene."
"Du vet at du er en forferdelig løgner, ikke sant? Du glemmer at jeg føler det du føler, og jeg vet at det er mer enn det. Siden disse angrepene begynte, har en del av deg vært bekymret. Jeg vil ikke presse deg til å fortelle meg, men bare vit at jeg vil være her når du trenger meg," med det kysser han meg og går ut av rommet.
Jeg vet ikke hva jeg gjorde for å få månegudinnen til å velsigne meg med en så fantastisk partner, men jeg vil være evig takknemlig til henne. Jeg vet at jeg til slutt må la ham få vite om hemmeligheten jeg har holdt siden foreldrene mine gikk bort, men det er for tidlig.
For nå må jeg fortelle Selene at hennes frie ånd kanskje må holde seg litt nærmere hjemmet.