Kapittel 12 Testing av grensene
Blodet bruser i ørene mine mens kjevene mine biter seg fast i halsen på en villfaren ulv, og jeg kjenner blodet sive inn i munnen. Jeg kaster ham til siden, slår og synker klørne mine inn i en annen, og hører ham klynke av smerte. Jeg kjenner smerte i beinet og snur hodet for å se en liten brun ulv med tennene dypt i beinet mitt. Med et raskt rykk slipper ulven taket, kroppen hans treffer et tre idet han flyr bakover, og jeg ser øynene hans lukke seg.
Vi har kjempet i en time nå. Opprinnelig trodde vi det bare var 30, men de fortsatte å komme i bølger på 5 og 6, de døde strødd på bakken, heldigvis ingen av våre egne.
"Calder, de har begynt å trekke seg tilbake inn i skogen," linker Sigi til meg, sint og oppspilt.
"Sigi, jag dem. Jeg vil ha dem fanget, jeg må vite hva de vil," linker jeg tilbake til ham, og ser ham og noen andre løpe mot trærne. Min alfa-aura stråler mens kampene begynner å avta. Noen få mindre, skadde ser min vei og bestemmer seg for å løpe i motsatt retning. Jeg linker noen av krigerne til å begynne oppryddingen, og går tilbake til pakkhuset, skifter underveis og tar tilbake kontrollen fra Vidar. Jeg ser ned på beinet mitt når jeg ser et par shorts i en liten hånd foran meg. Det er vanlig for omegaer å bringe klær etter en kamp. Jeg ser opp for å si takk, og til min overraskelse er det Liv.
Hun ser på meg med øyne fulle av bekymring, og jeg ser henne kaste et blikk på beinet mitt. "Du burde få det sjekket," sier hun mykt, og før jeg rekker å svare, tar hun hånden min og trekker meg inn i huset. Jeg følger etter henne, ute av stand til å stoppe meg selv fra å se på kurvene på kroppen hennes mens hun går. Vi stopper i spisestuen, full av andre medlemmer av flokken som hjelper krigerne med å rense bort blodet og bandasjere skader.
Så kjenner jeg en skarp smerte i beinet. "FAEN!" Jeg ser Liv hoppe og umiddelbart bøye hodet, og de andre i rommet bøyer hodene sine også.
"Liv, jeg beklager, det var ikke meningen," sier jeg og håper hun forstår at det var en ulykke. Hun nikker som svar og fortsetter å rense beinet mitt, hendene hennes myke og forsiktige. Hun ser så opp, og de grå øynene hennes fester seg på mine.
"Det ser ut som det allerede er i ferd med å gro. Jeg håper det ikke gjør noe at jeg renser det for deg. Jeg så at alle andre var opptatt, og de villfarne luktet ikke så rent," sier hun. Øynene hennes får meg til å glemme å snakke for andre gang. Hun ser nervøs ut og skal til å snakke igjen, hjertet mitt slår litt raskere. Jeg trekker blikket bort fra henne når jeg hører navnet mitt bli ropt.
Sigi kommer bort til oss med et rasende uttrykk i ansiktet, ulven hans fortsatt i kontroll, og jeg vet at det ikke er bra.
"Alfa, vi mistet alle bortsett fra én. Det er som om de forsvant. På vei tilbake så vi en liten brun ulv ved et tre, tilsynelatende død, men han pustet fortsatt."
Jeg kjenner sinnet vende tilbake, den lille roen Liv hadde gitt meg begynner å forsvinne.
"Ta ham til kjelleren, få en av legene til å lappe ham sammen. Når han våkner, gi meg beskjed, jeg vil møte ham," sier jeg til Sigi, som nikker og går mot døren.
Jeg stopper og ser på Liv, for sint til å tenke klart. Uten å si et ord reiser jeg meg og forlater rommet. Jeg må komme meg bort herfra og vekk fra henne. I slike øyeblikk ønsker ulven min å slippe løs, og å være så nær henne vil ende på en måte jeg kanskje vil angre på.
Jeg går til rommet mitt og tar en kald dusj.
"Vidar, du må roe deg ned."
"ROE MEG NED! JEG SKAL RIVE HAM I STYKKER! HVORDAN VÅGER HAN Å TRUE FLOKKEN!"
Jeg lar vannet renne over meg, det er kaldt, og etter en stund kjenner jeg Vidar roe seg.
"Bedre?"
"Ja, Calder," svarer han, fortsatt hard, men jeg vet han er rolig.
"Vi rotet det virkelig til med Liv. Hun er snill, og vi bare avviste henne."
"Hvem bryr seg, Calder? Hun er ikke vår make!"
"Det gjør henne ikke mindre viktig, Vidar," med de siste ordene lukker jeg linken. Han trenger å roe seg.
Jeg går ut av dusjen, tusen tanker raser gjennom hodet mitt. Jeg tar på meg noen joggeshorts og legger meg i sengen.
Hva vil de?
Hva om det ikke er et hva, men en hvem?
Hvordan kan det være så mange av dem?
Jeg kjenner meg selv drive av sted, og begynner å tenke på Liv.
Hennes brune karamellhud skinner under månen, hennes grå øyne stirrer på meg mens jeg ser dypere inn i dem, og de endrer seg og blir skinnende smaragdgrønne. Jeg ser meg rundt og er tilbake ved fossen, stående i vannet med en jente uten definert ansikt, bare hennes grønne øyne, og jeg blir trukket inn i dem og kan ikke se bort. Hver gang jeg beveger meg eller snur meg, er hun foran meg igjen.
Så begynner hun å klore på brystet mitt, neglene hennes graver seg dypt inn i huden og river i kjøttet. Jeg prøver å stoppe henne, men hun beveger seg og angriper meg fra alle vinkler. Den ansiktsløse jenta står så foran meg, og hun ser ut som Liv igjen. Med en bevegelse skyver Liv klørne sine gjennom brystet mitt og river ut hjertet mitt, holder det i hånden mens jeg står og ser på, og holder mitt bankende hjerte.
Øynene mine åpnes brått. Hånden instinktivt når til brystet mitt, og svetten renner av kroppen min.
Det banker på døren igjen, og Sigi kommer inn.
"Alfa, han er våken."
Ryans POV
"Eric, Calder har akseptert tilbudet om å trene med oss i morgen. Han har gått med på å sende 15 krigere til grensen, og jeg vil møte dem. Han har ikke nevnt om han vil delta i treningen." Eric nikker, og tankene hans prosesserer nyheten. Jeg er nesten redd for å fortelle ham det neste, han har vært min venn hele livet, men det er en grunn til at han er en Alfa.
"Eric, det er ikke alt ... sølvmånen ble angrepet i går kveld, uten noen egentlig grunn. Beta Sigurd sa at det var rundt 30, men mens de kjempet, kom grupper på 5 til 6 ut av skogen. De overmannet dem med minimale skader, men akkurat som før jaget de den siste inn i skogen og mistet dem, de forsvant." Jeg holder pusten, jeg vet at han ikke vil like den siste biten av nyheten. I en rask bevegelse feier han innholdet på skrivebordet sitt på gulvet og slår neven gjennom skrivebordet med slik kraft at det knekker i to.
"Sinne løser ingenting, det forlenger bare løsningen." Jeg snur hodet og ser Luna Georgie, hun sveiper over rommet og legger hånden på Erics skulder, og jeg ser mørket i øynene hans trekke seg tilbake. Han ser ned, og Georgie mimer til meg at hun tar det herfra. Jeg forlater raskt rommet.
Jeg går tilbake til rommet mitt, passerer noen pakkemedlemmer på veien og ser Selene snakke med Dom i gangen. De har tilbrakt mye tid sammen nylig, og jeg vet at Arti vil være glad for å se henne smile.
Rommet er fylt med lukten av vaniljekaker og epler, jeg vet at Arti er hjemme. Hun kommer ut av dusjen, dampen stiger fortsatt fra huden hennes, hennes perfekte lange mørke krøllete hår børster forbi skuldrene, og hennes ametystøyne lander på meg.
"Du ser anspent ut, Ryan. Er du ok?" Jeg er så distrahert av hvor vakker hun er at jeg glemmer å svare.
"Ryan?"
Jeg tar tak i henne og trekker henne til fanget mitt, kjærtegner nakken hennes mens jeg forklarer henne om angrepene på sølvmånen. Før jeg kan fullføre å snakke, er Artis munn på min, og jeg føler en bølge av ro skylle over meg, all sinne forlater kroppen min. Hun trekker seg unna, og jeg fortsetter å fortelle henne om treningsavtalen. Vi går gjennom hva vi vil gjøre i forhold til trening, vi vil vise dem at vi er sterke, men uten å avsløre for mye.
Hun foreslår at vi bruker Sel og Dom til å sette opp tidlig i morgen, de vil ankomme klokken 10.30, så det burde gi dem god tid. Hun tankelinker Sel for å gi beskjed, og hun informerer Dom. De er enige om å møte oss i arenaen klokken 8.30.
Etter en stund faller stillheten inn i rommet. Arti går mot garderoben, halvveis slipper hun håndkleet på gulvet og eksponerer den fyldige rumpa. Jeg føler at ulven min, Rihodir, våkner inne i meg. Hun har ingen anelse om hva hun gjør med meg. Jeg stirrer på henne mens hun går sakte, hun snur seg, og pupillene i øynene hennes er perfekt svarte mot det lilla, og jeg vet at hennes ulv, Cyrus, er våken. Jeg reiser meg og trekker kroppen hennes tilbake mot meg, hennes nakne kropp presser mot meg, hodet hennes vipper tilbake, og jeg ser stedet hvor merket mitt ligger. Jeg bøyer meg ned og plasserer små kyss på stedet, og jeg hører henne male i øret mitt.
Hun trekker meg ned på sengen, og hun river av meg skjorten. Faen, jeg må ha henne nå!