Kapittel 11 Forsoning
Calder's POV
Det har gått noen dager siden perlemånen svarte. Jeg var glad for å høre at de hadde gått med på å diskutere omstreifere, mindre glad for at de hadde gått med på ballet - min mor har vært et mareritt siden. Man skulle tro at kongelige kom på besøk med måten hun planlegger på. Man skulle tro dette kontoret var hennes, slik hun går inn og ut uten å banke på.
"Make" Vidars stemme gjaller i hodet mitt, akkurat som hver dag når vi tenker på denne festen eller å finne vår make, han blir som en valp og gjentar det samme ordet om og om igjen med spenning.
"Ikke bli for begeistret, vi finner henne kanskje ikke engang. Vi har vært i flere flokker, for fred og for kamper, og vi har ikke funnet henne ennå. Jeg vil bare ikke at du skal bli skuffet." Ordene mine høres harde ut, men de er for meg også. Jeg er 23 nå, som alfa er det uvanlig at det har tatt så lang tid å finne henne, jeg har nesten gitt opp håpet.
"Du burde ha litt mer tro på månegudinnen Calder, hun er der ute og jeg vil ikke slutte å være begeistret før vi finner vår make."
"Til tross for størrelsen din Vidar, er du litt av en myk mann," sier jeg med et smil.
"Og du er humørsyk, vi vil finne vår andre halvdel, og når vi gjør det, vil jeg aldri slippe henne."
"Ingen vil røre det som er vårt, Vidar, ikke bekymre deg," sier jeg og lener meg tilbake i stolen. Når jeg finner henne, vil jeg virkelig ikke slippe henne, ingen annen mann vil røre henne, det er jeg sikker på.
Jeg slapper av i den behagelige stillheten på kontoret mitt, vinden som kommer gjennom vinduet gir endelig litt... men før jeg rekker å fullføre tanken, kommer min mor Freya inn med øyne som glitrer, fulgt av tre hunulver. De legger merke til meg og nikker respektfullt, mens min mor tilsynelatende er oblivious til at jeg er til stede i rommet.
"Mor, er det noe jeg kan hjelpe deg med?" spør jeg med et hint av irritasjon i stemmen.
Hun snur hodet raskt og ser meg i øynene, ansiktet mykner når hun gjør det. "Calder, kjære, jeg visste ikke at du var her. Vi diskuterte bare fargeskjemaet for ballet." Hennes blå øyne er fortsatt festet på meg mens hun snakker, og så ser hun mot de tre kvinnene, og jeg vet hva som kommer.
"Calder, har du møtt mine tre hjelpere?" De ser alle på meg og nikker i takt. Min mor ber kvinnene om å tre frem. Den første har langt blondt hår, hun har på seg trange jeans og en rosa topp, hun er høy og har et pent ansikt, hun ser mot meg og smiler. Den andre har brunt krøllete hår, huden hennes er mørkere og de grå øynene hennes skiller seg virkelig ut, hun smiler også høflig til meg. Den siste jenta kjenner jeg igjen som Sigis yngre søster Estrid, hun smiler til meg med et stort smil, for henne er jeg ikke en fremmed.
Jeg ser på de tre kvinnene foran meg. "Takk for at dere hjelper min mor, jeg vet at det ikke kan være en enkel oppgave." Min mor slår meg på armen og sukker. Jeg ser den andre hunulven fnise og så stoppe øyeblikkelig når hun ser at jeg ser på henne, hun var virkelig vakker. Lyden av Vidar som maler i hodet mitt indikerer at han er enig.
Som om Freya kunne lese tankene mine, gir hun de to andre kvinnene en oppgave og de fortsetter, mens den andre venter på instruksjoner som min mor ikke gir. I stedet sier hun, "Calder, dette er Liv, hun er din fars tidligere Gamma Jacks datter, hun har nettopp kommet tilbake fra å bo hos tanten sin etter at skolen er over. Er hun ikke guddommelig?" Liv rødmer av morens ord.
"Hyggelig å møte deg, Liv." Det er i dette øyeblikket jeg vet at min mor har gjort dette med vilje ved å bringe Liv hit, hun ønsket å se om Liv var min make.
Liv rødmer fortsatt. "Det er en fornøyelse å møte deg igjen, Alfa, vi har møttes før som barn. Dessverre, da faren min døde, måtte jeg bo hos tanten min til jeg var ferdig med skolen, jeg er sikker på at det var så lenge siden at du ikke husker det." Ordene hennes er myke, og jeg innser at jeg stirrer inn i øynene hennes og ikke har sagt et ord på over et minutt da min mor bryter inn.
"Nå som introduksjonene er over, burde vi virkelig komme tilbake til arbeidet," sa hun med en tydelig endret tone. Hun hadde håpet at Liv skulle være min utkårede, og nå virker Liv flau og senker hodet. Jeg kjenner sinnet bygge seg opp i meg; hvordan kunne moren min avfeie følelsene hennes slik, alt i et forsøk på å finne min sjelevenn? Jeg ba henne ikke lete, og Liv ba ikke om å bli brakt til meg. Når det ikke er det hun ønsker, avfeier hun følelsene. Hun har virkelig mistet litt av perspektivet sitt og blitt besatt.
Moren min og Liv forlater nå rommet, og jeg vil vise moren min at hun ikke kan fortsette slik. Jeg løper etter dem og hever stemmen litt. "Liv!"
Hun snur hodet forvirret mens jeg jogger mot henne. "Ja, Alfa?" Ordene hennes er nesten en hvisking.
"Ingen grunn til formaliteter. Jeg lurer på om du vil spise middag med meg i morgen?" Jeg ser et hint av sinne spre seg over ansiktet til moren min, og jeg vet at jeg har oppnådd det jeg ønsket.
Jeg ser ned på Liv og venter på svaret hennes. "Du vil spise middag med... meg?"
"Ja, Liv, jeg vil gjerne vite mer om deg, så hva sier du?" Andre har nå stoppet i gangen og mumler lavt om at jeg inviterer henne til middag når jeg snart skal ha en ball for å finne min sjelevenn.
De grå øynene hennes stirrer på meg; jeg kan se at hun prøver å finne ut om jeg tuller. Hun kaster et blikk på moren min, men Freya er ikke lenger interessert og prøver å holde sinnet sitt tilbake. "Jeg vil gjerne."
"Flott, det er en avtale." Jeg blunker til henne mens jeg snur ryggen til og går mot kontoret mitt. De få som ser på nikker når jeg passerer.
Jeg går inn og venter... som forventet fyller morens stemme tankene mine. "Calder, hva i all verden tror du at du driver med? Dating når det er en ball for deg, hvordan kan du være så egoistisk?"
"Mor, hvordan kan du være så blind at du brukte Liv kun for å se om du var matchmakeren som hjalp til med å finne din sønns sjelevenn? Liv er hyggelig, og jeg løy ikke da jeg sa at jeg vil bli bedre kjent med henne. Kanskje dette vil få deg til å tenke deg om to ganger før du kaster kandidater for mine føtter for å tilfredsstille ditt eget behov for å finne min sjelevenn."
Det er stille i tankene mine før hun svarer.
"Alt jeg gjør, har jeg gjort for deg; du er egoistisk, og jeg forteller det til faren din!" Med det kutter hun forbindelsen.
Hun vil være fin om noen dager, det er jeg sikker på.
Det har gått noen timer siden hendelsen med moren min, og huset er fullt av nyheten om at jeg inviterte noen på en date. Det var alt som kunne høres ved middagen. Da jeg kom inn, stoppet det imidlertid. Jeg la merke til et uvanlig antall ulver som hadde på seg topper med dyp utringning eller prøvde å fange blikket mitt. Jeg klager ikke, men jeg måtte minne Sigi på å trekke tungen tilbake i munnen noen ganger.
Etter middagen gikk Sigi og jeg rundt på eiendommen og diskuterte besøket fra Perlemåneflokken og når og hvor den første treningsekssjonen skulle finne sted. Alfa Eric ba om at vi skulle begynne på hans territorium med å ta med 15 krigere for å trene på mandag. Vi vil akseptere, ettersom samtalene skal holdes på mitt territorium.
Vi går videre til temaet om de fredløse. For øyeblikket vet vi fortsatt ikke hvorfor de angriper eller hva de vil. Det som er mer uvanlig er antallet av dem. Fredløse reiser vanligvis ikke i grupper på mer enn fire eller fem. De er flokkfrie enten av eget valg eller som eksilerte. Etter en stund glemmer de seg selv, blir fanget i ulveform eller sinnet deres forfaller, og de går tilbake til primale instinkter uten en flokk til å veilede dem. Men disse må ha en viss sans; de er koordinerte i angrepene sine og ser ut til å kunne tenke sammenhengende. Jo før vi finner ut hva de vil, jo bedre!
Så slår det meg. Jeg står rett opp idet lukten fyller nesen min, ryggen stivner, og hårene på nakken reiser seg. Jeg ser over på Sigi, og jeg vet at han også sanser dem.
Fredløse.
Vidar uler i tankene mine, sinnet bygger seg opp. Han er klar til å kjempe. Sigi kobler til krigerne for å komme til den sørlige grensen.
Så ser jeg dem, 30 par røde øyne løper mot huset.
Jeg snur meg og ser på Sigi, øynene hans er nå svarte. Jeg vet at ulven hans har tatt over; jeg føler krigerne ankomme i ulveform, knurrende mot det som kommer mot oss.
Jeg løper mot dem og hopper, forvandlende i luften og lar Vidar ta over.