Kapittel 7
I dag er det ball, og jeg gruer meg virkelig. Jeg har vært heldig nok til å ikke ha møtt Alfa Hunter igjen siden hendelsen på farens kontor, men jeg vet at jeg ikke vil kunne unngå ham i dag.
For i dag har faren fått profesjonelle til å gjøre håret og sminken min, og jeg kjempet mot dem i starten da de prøvde å dekke over blåmerkene som Alfa Hunter hadde etterlatt på huden min, men så kom faren og tvang meg ned i en stol så jeg ikke skulle kjempe imot.
Jeg ble først sluppet ut da det var på tide å ta på kjolen, og jeg ba i hemmelighet om at den skulle se forferdelig ut på meg. Selv da jeg ble ledet til speilet, ba jeg fortsatt med lukkede øyne, men da jeg åpnet dem, følte jeg at alt håp forsvant fra kroppen min.
Kjolen i seg selv er vakker og sitter som støpt. Den har en enkel spaghettistropp over venstre skulder og smyger seg rundt overkroppen min, før den faller rett ned til bakken. En stor splitt går opp langs høyre lår, og med håret strøket tilbake i en hestehale så jeg moden og vakker ut.
Damerne ledet meg ned trappen, og den første personen jeg hadde uflaksen å se, var Liana. Den grønne kjolen hennes var like avslørende som den var vakker.
"Du ser vakker ut," sa hun, "Du burde takke meg, jeg har åpenbart veldig god smak i kjoler."
"Hva snakker du om?"
"Kjolen du valgte fra kjøpesenteret var forferdelig," begynte hun, "og siden jeg er en så snill søster, bestemte jeg meg for å hjelpe deg med å bytte den til en enda finere."
"Hvorfor skulle du gjøre det?" spurte jeg, "Hva ville du engang tjene på det?"
"Jeg kan se hvor mye du hater ideen om dette bryllupet og hvor mye du vil sabotere det," trakk hun på skuldrene, "Jeg har tatt det på meg å sørge for at hele greia går glatt."
"Jeg trodde du ikke engang ville at jeg skulle gifte meg med Alfa Hunter," sa jeg, "Du ville ha ham."
"Det ville jeg i starten, men så innså jeg at det ville gjøre deg lykkelig," sa hun, "Jeg vil se deg elendig." Smilet hennes vokste ved de ordene, "Ikke bekymre deg, lillesøster, jeg skal heie høyest når bryllupet blir annonsert."
Hun ga meg et blunk og gikk bort, og etterlot meg stående der i sjokk. Da hun innså at jeg ikke fulgte etter henne, stoppet hun og så over skulderen mot meg.
"Kommer du eller ikke? Jeg har fått i oppgave å ta deg trygt til festen."
Jeg svelget ned kvalmen i halsen og fulgte etter henne ut og inn i bilen som skulle ta oss til festen. Jeg blunket tilbake tårer gjennom hele turen mens jeg desperat prøvde å tenke på måter jeg kunne stoppe dette fra å skje, men innerst inne visste jeg at det ikke var noe poeng, uansett hvor hardt jeg kjempet, ville de kjempe tilbake hardere.
‘Da kjemper du enda hardere igjen,’ hvisket underbevisstheten min, og jeg lot de ordene roe meg.
Da vi ankom, hadde festen allerede begynt, og faren var allerede småfull. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor han drikker når han vet at han ikke tåler det.
Jeg fikk øye på Alfa Hunter fra andre siden av rommet og prøvde å rømme, men Liana ville ikke ha noe av det. Hun holdt et fast grep om armen min til han krysset rommet.
"Du ser fantastisk ut i kveld, Charlotte," sa han med den kvalmende stemmen sin, og jeg måtte bevisst stoppe meg selv fra å rynke på nesen. Han ventet ikke på et svar; sannsynligvis fordi han visste at jeg ikke kom til å svare, og tok armen min fra Lianas grep og førte meg over til der faren sto.
Han ga far en nikk, og jeg så far sjangle seg bort til scenen, og jeg krympet meg faktisk ved synet. Han ser så pinlig ut når han er full; noen må stå ved siden av ham så han ikke velter over. Han lente seg inn mot mikrofonen, og jeg koblet helt ut, ville ikke leve med den andrehånds flauheten av å høre ham snakke mens han var full.
Det var ikke før jeg hørte navnet mitt at jeg skjønte hva som foregikk. Jeg prøvde å bevege meg diskret bort, men Alpha Hunter grep strammere om armen min. Han lente seg over til jeg kunne føle den varme pusten hans mot øret mitt.
"Hvor tror du at du skal?" spurte han, og jeg kjente frysninger nedover ryggen mens jeg luktet alkoholen på pusten hans. "Vi kommer akkurat til den gode delen." Jeg hadde ikke noe annet valg enn å sitte der i stillhet mens far annonserte bryllupet mitt med denne forferdelige mannen ved siden av meg.
Jeg så noen av Lunaene sende meg sympatiske blikk, men ingen av Alphaene løftet et øyelokk, de er sikkert vant til dette nå; faktisk er jeg sikker på at de har sett verre.
"Tørk bort det sure ansiktet ditt, dukke," hvisket Alpha Hunter. "Folk vil tro at du ble tvunget til dette."
Jeg skulle til å gi en smart replikk da jeg fikk øyekontakt med Carmen fra andre siden av rommet, og hun ristet svakt på hodet mot meg, og jeg svelget ordene mine.
"Har katten tatt tungen din, dukke?" spurte han, og jeg bet meg i tungen for å hindre meg selv fra å si noe som potensielt kunne få meg i trøbbel. "Jeg tror jeg liker deg slik," begynte han, og jeg ba i hemmelighet om at han ikke skulle avslutte med det jeg trodde han ville, "men jeg tror jeg vil foretrekke deg skrikende."
Han måtte bare gå dit, ikke sant? Jeg tvang ned gallen som steg i halsen min og satte på et falskt smil resten av arrangementet.
Tro meg, det var vanskelig. Spesielt når far ble skikkelig full og ville at jeg skulle kysse Alpha Hunter. Han startet til og med en heiarop som en latterlig unge, og jeg ville ikke noe annet enn å skrike, men jeg visste at jeg ville lide for det i privat, så jeg holdt et smil på ansiktet hele tiden.
Hvis det ikke var for Luna Aubrey, Lunaen av Strix-flokken, som dyttet en glassvase til gulvet, er jeg sikker på at jeg ville blitt tvunget til å gjøre det, for jeg kunne allerede se Alpha Hunter slikke seg om leppene. Da hun knuste vasen, kunne jeg bokstavelig talt se rynken forme seg på ansiktet hans, og jeg sendte henne et takknemlig blikk som hun returnerte med et lett smil og et nikk.
Etter det ventet jeg ikke på at en annen hendelse skulle oppstå, hvem vet om hun eller noen andre vil være i stand til å redde meg. Jeg nevnte høyt hvor trøtt jeg var og sa til far at jeg trengte en tidlig kveld. Han var for full til å protestere og bare vinket meg bort.
Jeg så Alpha Hunter åpne munnen for å argumentere, men jeg ventet ikke på at han skulle snakke. Jeg løp raskt utenfor. Jeg stoppet på parkeringsplassen i noen minutter for å få pusten igjen da jeg følte en tilstedeværelse bak meg.
Jeg snudde meg brått og kom ansikt til ansikt - vel, bryst - med den heteste mannen jeg noen gang har sett. Jeg kunne ikke se fargen på håret hans fordi han hadde en caps over det, men de grå øynene hans var så gjennomtrengende at jeg følte meg liten under blikket hans.
"Er du ok?" spurte han, og jeg åpnet munnen for å svare, men hørte da navnet mitt bli ropt.
Jeg snudde meg og så Carmen komme mot meg. "Jeg beklager," sa jeg til den mystiske mannen, "jeg må gå."
Jeg løp av gårde før han kunne si noe, og da jeg kom inn i bilen, sendte Carmen meg et skarpt blikk. "Vil du havne i trøbbel?" spurte hun.
"Jeg har ingen anelse om hva du snakker om," hvisket jeg og nektet å møte blikket hennes.
"Hvis du setter en eneste tå utenfor linjen, vil du havne i trøbbel," sa hun, og lente seg nærmere meg og hvisket, "jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke er forsiktig."
"Jeg beklager," hvisket jeg tilbake, og hun nikket.