Kapittel 4 Kompis
Ukjente synsvinkel
Jeg ønsket ikke å komme til denne fattige unnskyldningen av en flokk, men det var min plikt som Lykan-konge å delta, så jeg gjorde det. Dawnrise-flokken er ikke den sterkeste eller rikeste, men de klarer seg godt og har overlevd så langt på grunn av sine allianser. Imidlertid er ikke Alfaen og Lunaen de mest intelligente i flokken, men vel, de leder i det minste etter beste evne.
Når feiringen begynner, kunngjør de at de vil overføre Alfa-tittelen til sønnen deres, Amos. Han er en sterk ulv og kan til og med være mer kapabel til å lede enn foreldrene sine.
Amos går på scenen med en hunulv ved sin side, hun har et stort smil klistret på ansiktet, og jeg antar at hun er hans Luna. Den avtroppende Alfaen holder en kort tale, han anerkjenner min tilstedeværelse og folk applauderer. Amos blir deretter kalt opp på scenen og sier sine løfter.
"Jeg, Amos Rivers, vil lede denne flokken rettferdig og etter beste evne," fortsetter han, og sammen legger de hendene sine sammen og maktoverføringen er fullført. Vi applauderer ham, og mengden jubler for sin nye Alfa. Alle danser og klapper.
"Kan vi dra allerede?" spør min Beta, Danford. Han ville heller ikke komme.
"Ikke ennå, vi drar i morgen. For nå, bare gå og underhold deg selv," jeg trakk på skuldrene og tok et glass champagne fra en av serverne. Danford rynker på nesen som et barn, men det forsvinner umiddelbart når han ser fem jenter som blunker og fniser mot oss. Han gliser og ser på meg.
"Jeg tror vi bør bli litt lenger, vet du, vi kan ikke forlate disse vakre damene i desperat behov for vårt selskap," sier han og blunker til damene som rødmer kraftig. Men jeg snudde meg bare bort. Danford er den største skjørtejegeren i verden, til tross for at han er tjuefire som meg, har han heller ikke funnet sin make og har gjort det til sitt livs mål å hore rundt til han finner henne. Jeg derimot, jeg har kvinner for å tilfredsstille mine seksuelle behov, men bare to eller tre og det er ingen følelser involvert overhodet. Jeg kan bare knytte meg til min make og Luna, kvinnen jeg vil elske og moren til mine arvinger. Jeg forlater min Beta med sine horer og samhandler med andre fremtredende Alfaer. De spør om Lykan-flokken og alt mulig, men jeg begynner å kjede meg og min Lykan blir mer og mer urolig for hvert minutt som går.
'Make,' knurrer Saga i hodet mitt, umiddelbart på fire poter.
'Hvor?' Jeg kunne ha kjent henne med en gang jeg så henne eller luktet henne. Jeg ser frenetisk rundt på festen, men jeg kan ikke finne henne. Jeg stormer ut av festen for å gå og se Alfaene. Jeg må vite om alle medlemmene av flokken er her.
Jeg går rett til Alphas kontor, men går ikke inn, da jeg hører stønn av nytelse derfra, så jeg går til den tidligere Alpha. De ler og snakker med noen andre Alphas. Jeg marsjerer bort til dem.
"Har alle i flokken deltatt på seremonien?" Jeg nærmest knurrer til dem. De tar et skritt tilbake, og han legger armen rundt sin make. Alle tilstede krymper seg under min Alpha-aura, men jeg bryr meg ikke, jeg må finne min make nå.
"Ja-ja... det har de," stammer han, uten å møte blikket mitt.
"Jeg tror ikke det, min Lycan sanser sin motpart, men jeg kan ikke finne henne, bare restene av hennes duft."
Luna gjemmer seg i ektemannens bryst ved min sinne, og det er hun som svarer.
"Ja, min konge, alle de ugifte kvinnene er her," gråter hun frustrert. Jeg knurrer, og hele selskapet blir stille. Jeg tar et dypt pust for å roe meg, men blodet mitt koker når jeg føler noen prøver å tvinge seg på min make. Øynene mine mørkner. Saga tar over, og når han snakker, får hans dominerende tone alle til å bøye seg.
"JEG SKAL DREPE ALLE DERE DRITTSEKKER HVIS JEG IKKE FINNER HENNE INNEN FEM MINUTTER!" brøler jeg.
"Min konge, det er noen kvinner i fangehullet, de skapte trøbbel, kanskje hun er en av dem," roper en kvinne.
Jeg knurrer mens jeg skynder meg til fangehullet. Vaktene der gir plass til meg, og mens jeg løper, blir hennes berusende duft sterkere og ubeskrivelig søt. Jeg følger den, og hennes panikkskrik blir sterkere. Blodet mitt koker. Når jeg når cellen hvor hun er, river jeg av gitterstengene og går inn. Vaktene fryser til, ser på meg med skrekk. Øynene mine går til gulvet hvor en skjør jente ligger, tårer renner nedover hennes vakre ansikt, og klørne hennes er ute, hun ser ut til å være på randen av å besvime, og det er blod over hele gulvet. En mann er på toppen av henne uten skjorte, og jeg ser rødt. Min Lycan vil ha blodet til mannen som sitter over min sjelevenn og tydeligvis var i ferd med å voldta henne.
"Make," når de ordene forlater munnen min, skjelver vaktene av frykt. De gjenkjenner hvem jeg er og står måpende og ser mellom oss. Saga kaster seg over dem uten å nøle, og i løpet av to minutter ligger de livløse på bakken.
Jeg går ned på knærne, fjerner håret som dekket ansiktet hennes, og hun ser sløvt på meg, hennes vakre blå øyne ser livløse ut. Når jeg løfter henne, veier hun ingenting. Hun ser ekstremt undervektig og blek ut.
"Hva har de gjort mot deg?" mumler jeg, kysser pannen hennes, hun løfter sakte hånden for å berøre min rene hake og slipper den igjen før mørket omslutter henne. Noen må betale for dette.