Kapittel 2 Fangehullene og avvisningen
Anaiahs POV
Jeg hoster, og det gjør vondt i ribbeina. Ulven min prøver å hjelpe meg å hele raskt, men siden vi ikke skifter like mye som de andre, er ikke helingen min like god som andre ulvers.
Jeg reiser meg opp med stor vanskelighet, men hun sparker meg i beina og jeg faller tilbake, hun setter hælen over halsen min, og jeg lukker øynene, venter på det verste.
"Det jeg må gjøre er å presse litt hardere, så kan jeg ta deg ut av din elendighet," sier hun i den irriterende tonen sin. Hjertet mitt banker så fort og ulven min knurrer truende selv om hun ikke kan slåss tilbake i denne situasjonen, hun har en sterk kampånd og har ofte gitt etter for meg, men jeg vet når jeg skal gi opp og det gjør ikke hun. Jeg vil ikke dø.
Ulven min, Chalo, kommer til overflaten, og ved å bruke styrken hennes, sparker jeg Eunice i beina så hun faller til bakken. De svake, dumme lakeiene hennes skriker, redde, men ingen prøver å stoppe meg. Sinne strømmer gjennom meg, jeg føler adrenalinet pumpe og jeg svever over henne, slår henne i ansiktet gjentatte ganger. Snart omringer mennene som trente oss. Noen heier mens andre forteller henne å slå meg, men jeg kjenner Eunice, hun bare bjeffer og har ikke hatt noe bitt siden vi var små.
En kriblende følelse farer nedover huden min når jeg kjenner meg løftet av Eunices kropp av store, sterke hender, men ulven min er ikke ferdig med henne ennå, så jeg sparker og skriker.
"Slipp meg for faen!" skriker jeg til den som bærer meg bort derfra. Jeg hopper av skulderen til mannen som bærer meg og er klar til å slå ham i ansiktet, men jeg blir overrasket over å se at det er Amos, Alfaens sønn. Han ser så sexy ut i basketballshortsene sine, håret hans er bustete, og faen, brystet hans er så jævla hot. Jeg kan se den muskuløse kroppen hans og jeg svelger tungt. Når han ser at jeg stirrer, smiler han skjevt til meg og jeg rødmer ufrivillig, ser bort fra ham.
"Lager du bråk, Omega?" sier han med en sint stemme.
"Hun kom mot meg først!" svarer jeg.
"Du vil bli straffet for det du gjorde. Vet du hvem hun er?" knurrer han, og dytter meg mot treet. Jeg krymper meg av smerten i ryggen. Han legger hånden rundt halsen min og kveler meg.
"Hun er din jævla Luna," sier han mellom sammenbitte tenner.
Jeg prøver å slå ham, men han slipper ikke taket, det er som å slå en vegg, oksygenet begynner å forsvinne og til all energi har forlatt meg, slipper han meg endelig og jeg faller til bakken, inhalerer så mye luft jeg kan.
Han setter seg på huk ved siden av meg og ser på meg med en mykhet jeg aldri har sett før mens jeg stirrer sint på ham. Øynene hans blir en nyanse mørkere og jeg vet at han linker med noen. Når han er ferdig, kremter han og gir ordre.
"Du vil bli låst inne i fangehullet de kommende dagene," jeg sperrer opp øynene i skrekk.
"Men det var hun som startet det!" kvekker jeg. Jeg har vært i fangehullet noen ganger, og det er ikke et sted jeg liker å være. Det er mørkt og skremmende, og vaktene der er de mest umoralske mens de slår lovbryterne. De seksuelt trakasserer kvinner de liker. Det har skjedd med meg noen ganger, men jeg ble ikke voldtatt.
Han reiser seg for å gå, men snur seg for å se på meg, "Før jeg glemmer det, jeg, Amos Rivers, avviser deg, Anaiah Ross, som min make og fremtidige Luna."
Jeg var i sjokk, og ordene hans gjentok seg i hodet mitt. Jeg sa ingenting eller reagerte ikke engang. Amos var min make, han er tjuefire år gammel, så han visste hele tiden at vi var ment for hverandre, men han så på mens de slo og misbrukte meg.
Amos står over meg uten noen følelser i ansiktet, ingen anger overhodet.
"Vakter!"
Noen vakter løper bort til oss og bukker for Alfaene. Bak dem står Eunice også, øynene hennes er røde og det perfekte blonde håret er bustete, det plastiske ansiktet hennes har kutt, og hun har et kutt på leppene. Hun kommer for å stå ved siden av Alfaen og hvisker noe i øret hans, og etter en lang tanke nikker han i aksept.
"Lås henne inne, pisk henne hver dag til jeg sier stopp," stemmen hennes er glatt mens hun gir ordre, men øynene mine er festet på min make, et stikk på kinnet bringer meg tilbake til nåtiden, og jeg tar på kinnet mitt. Plutselig faller tårene, og jeg får ikke sjansen til å tørke dem bort. Sterke, store hender griper armene mine og drar meg noen meter unna de to parene. Når vi er i det mørke fangehullet, blir jeg kastet til bakken som en sekk poteter, og de forlater rommet. Da føler jeg det, brystet mitt begynner å stramme seg, og en ild inni meg begynner å brenne forferdelig. Jeg slipper ut et hikst og, for første gang på evigheter, gråter jeg. Jeg gråter for det forferdelige livet jeg har levd siden jeg var tretten år gammel, jeg gråter for foreldrene mine, deres forlatelse, deres hat, og til slutt gråter jeg for Amos, min make. Jeg trodde at når jeg fant min make, ville han elske og beskytte meg slik en make skal, men i dag har han tatt bort all min vilje til å kjempe, ulven min trekker seg tilbake til den mørke delen av sinnet mitt, og jeg uler, føler meg mer alene enn noen gang.
Dagene gikk fort, og hver dag kom vaktene for å piske meg med svært smertefulle slag, ryggen min hadde kutt og revner i huden. Jeg vedder på at jeg så motbydelig ut. Jeg får bare ett måltid om dagen; brød og vann. Jeg har ikke følt Chalo siden vår make avviste oss.
Hun er deprimert og trist akkurat som meg. Jeg reiser meg fra det kalde gulvet og klemmer brystet mitt mens jeg sier ordene.
"Jeg, Anaiah Ross, aksepterer din avvisning, Amos Rivers," jeg føler ikke båndet bryte på min side, men Amos vil føle båndet rive mellom oss og vil oppleve smerte som ingen annen.