Kapittel 5 LARA: EN OVERRASKELSESINVITASJON
Var han seriøs? Jeg blunket opp mot ham mens spørsmålet hans blinket gjennom tankene mine. Jeg slikket leppene mine og ga ham et klossete smil.
"Jeg ville gjerne, men jeg kan ikke," sukket jeg. "Uansett hvor mye jeg vil. Jeg må bli til arrangementet er over."
"Du jobber to jobber?" spurte han.
Før jeg rakk å svare, stoppet heisen og dørene gled sakte opp. Med et siste langvarig blikk på ham, skyndte jeg meg ut av heisen og mot kjøkkenet. Ved inngangen ble jeg vist i riktig retning. Jeg skulle servere drikkevarene.
Fra det jeg plukket opp fra praten, fikk jeg vite at den siste jenta ble sparket fordi hun sølte vin på kjolen til en veldig viktig kvinne. Men hvordan kunne noen her være viktige i kveld? Selv om jeg har bodd her i noen måneder nå, har jeg knapt minglet med noen av byens folk. Jeg kjente ingen av dem ved ansikt eller navn. De var fremmede for meg, og det var slik jeg likte det.
"Server champagnen," beordret en av de andre jentene. "Når brettet er tomt, er det flere glass. Hvis det er tomt, spør Claire hva du skal servere."
"Skjønner," mumlet jeg med et nikk.
To timer senere var jeg klar til å kalle det en kveld. Flere mennesker ankom for hvert minutt som gikk. Champagnen var tom, så vi serverte whisky til herrene og vin til de elegant kledde damene. Noen kvinner fikk meg faktisk til å føle meg sjalu. De var kledd i tettsittende kjoler som viste frem deres slanke og solbrune kropper.
Mens jeg serverte de 'viktige' gjestene, var jeg klar over et merkelig par øyne som fulgte hver bevegelse jeg gjorde. Spenning strømmet gjennom meg hver gang blikkene våre møttes fra andre siden av rommet. Han så på meg, ikke noen av de andre vakre, elegante og slanke kvinnene som omringet ham. Hans oppmerksomhet var helt fokusert på meg selv når menn hilste på ham og krevde hans oppmerksomhet.
Hvorfor virket han så interessert i meg? Hvorfor følte jeg meg tiltrukket av ham? Hvorfor var han den eneste mannen som hadde makten til å gjøre meg klossete og målløs?
"Mine damer og herrer, kan jeg vennligst få deres oppmerksomhet?" ropte en stemme fra fronten av rommet der en scene var satt opp.
Stillheten fylte rommet nesten umiddelbart. Alle vendte seg mot kvinnen som snakket på scenen, noe som ga meg den perfekte muligheten til å snike meg unna. Jeg leverte brettet på kjøkkenet. Claire var ingen steder å se, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å informere en av de andre jentene om hvor jeg skulle.
Jeg brukte toalettet og vasket hendene. Refleksjonen min i speilet over vasken fanget oppmerksomheten min. Noen hårstrå hadde glidd ut av den stramme knuten og rammet inn ansiktet mitt. Kinnene mine var røde, og øynene skinte med noen ukjente følelser. Jeg stirret på meg selv i noen sekunder før jeg senket blikket til hendene mine.
Jeg sprutet kaldt vann på håndleddene mine, tørket hendene på håndkleet og gikk så ut av badet. Oppmerksomheten min var fokusert på skoene mine, så jeg så ikke personen som nærmet seg før det var for sent. Jeg krasjet rett inn i en hard kropp.
"Jeg er så s-sorry!" utbrøt jeg og tok et skritt tilbake. Øynene mine skjøt opp, og ordene mine døde umiddelbart.
"Det går bra," sa Silas mykt. "Jeg så ikke hvor jeg gikk."
Jeg svelget og tok enda et skritt unna ham. "Riktig, jeg bør komme meg tilbake til arbeidet."
"Tilbudet mitt står fortsatt," minnet han meg på da jeg gikk forbi ham.
Jeg stoppet og snudde meg for å se på ham med en rynke i pannen. Det tok noen minutter før jeg husket spørsmålene hans tidligere om å få noe å spise. Jeg hadde lyst, men jeg kunne ikke. Å dra nå ville bety ingen betaling. Jeg bet meg i leppen og stirret opp på ham mens jeg vurderte svaret mitt.
"Jeg ville gjerne, men—"
"Flott!" Silas avbrøt og smilte til meg. "Jeg kommer og henter deg om noen få minutter."
Med det snudde han seg og fortsatte på vei til badet. Jeg stirret på den lukkede døren i noen sekunder før jeg skyndte meg tilbake til kjøkkenet. Han ville virkelig ta meg med ut for å spise. Jeg smilte bredt mens en sterk følelse av lykke og tilfredshet vokste i hjertet mitt. Smilet ble værende selv når Claire ropte på meg for å ha forsvunnet.
Jeg var opptatt med å samle de tomme glassene da Silas kom inn i rommet igjen.
"Hei Claire, trenger du Lara til noe mer?"
Øynene mine ble store og overraskelsen skylte gjennom meg. Jeg så mellom dem mens jeg ventet på svaret hennes. Hun ga meg et misbilligende blikk før hun fokuserte på mannen som sto noen få meter foran henne.
"Jeg antar ikke det," mumlet hun.
"Flott, så du har ikke noe imot om jeg stjeler henne med meg?"
Claire ristet på hodet. Jeg lukket munnen da blikket hans flakket over til meg. Jeg trodde faktisk han spøkte. Han ville vel ikke virkelig gå ut og spise med meg, ville han? Claire sa noe til ham som fikk blikket hans til å snappe over til henne. Hun snudde seg, klar til å gå, men han grep tak i armen hennes. Han lente seg ned og hvisket hardt i øret hennes. Uansett hva han sa, fikk det fargen til å forsvinne fra ansiktet hennes.
Claires munn åpnet og lukket seg et par ganger før hun smekket den igjen. Hun nikket til ham, noe som fikk hånden hans til å slippe armen hennes. Uten å se seg tilbake, skyndte hun seg bort.
Jeg rynket pannen mens forvirringen fylte meg. Hva hadde han sagt til henne som fikk henne til å løpe av gårde?
Silas gikk nærmere og stoppet foran meg. Leppene hans trakk seg opp i et smil. "La oss gå."
"Jeg er ikke kledd for middag," nølte jeg.
Blikket hans gled sakte nedover kroppen min og opp igjen. Jeg bet meg i leppene mens varmen skylte gjennom kroppen min og satte seg mellom lårene. Jeg hadde aldri følt det slik før. Skiftende fra fot til fot, risikerte jeg et blikk rundt oss.
Ingen la egentlig merke til oss. Jeg var ikke i humør til å møte andre mennesker heller. Bena og føttene mine verket. Jeg slikket leppene mine og snudde meg tilbake mot ham. Smilet hadde forsvunnet fra ansiktet hans. Jeg så smerten blinke gjennom øynene hans før han så bort og skjulte uttrykket sitt.
"Jeg følger deg hjem da."
Av en eller annen grunn påvirket smerten jeg så i øynene hans meg mye. "Hvorfor lager jeg ikke noe mat til oss?" tilbød jeg.
Øynene hans skjøt opp til mine i overraskelse. Ristende på hodet, grep han albuen min og styrte meg mot heisen. Vi var tause hele veien ned til vi nådde utgangen. Silas åpnet døren for meg og fulgte meg deretter ut. Jeg stoppet og snudde meg mot ham i undring.
"Du må være dødssliten," sa han mykt. "Det siste du trenger nå er å lage mat."
"Er du ikke sulten?"
"Jeg er skrubbsulten," innrømmet han og ga meg et lite smil. "Hva med at vi plukker opp noe på veien til leiligheten din da?"
Jeg nølte. Var det klokt å la ham komme til leiligheten min? Når han først visste hvor jeg bodde, var det ingen vei tilbake. Ubesluttsomhet skylte gjennom meg. Til slutt ga jeg ham et nikk.
"OK."