Kapittel 4 LARA: EN FLOTT MULIGHET BLE TIL NOE UVENTET
Lara
"Du tuller, ikke sant?"
Andrea ristet på hodet og presset leppene sammen. Hun var skuffet og veldig, veldig sint fordi turen hennes ikke hadde blitt slik hun hadde håpet. Brian hadde ikke fridd som han hadde planlagt. Faktisk ble det ingen romantisk tur i det hele tatt siden hele turen ble avlyst. Tenk deg sjokket mitt da Andrea dukket opp på døra mi klokka syv i morges. Jeg hadde gledet meg til å sove lenge.
"Hvorfor?" gråt Andrea mens hun klemte teppet tettere inntil seg. "Jeg håpet... han prøvde ikke engang å finne et alternativ for den avlyste turen vår! Han bare trakk på skuldrene og sa at han skulle kjøre meg hjem. Kan du tro det?"
Jeg nikket og laget sympatiske lyder mens hun fortsatte å klage på alt. Øynene mine begynte å gli igjen, men jeg tvang dem raskt opp. Jeg sukket lavt, satte meg opp og blinket bort søvnigheten fra øynene. Jeg hadde fri i dag og i morgen. Hadde jeg visst at jeg skulle få besøk så tidlig på morgenen, ville jeg aldri ha sittet oppe og sett film til ett i natt.
"Hører du etter, Lara?"
Øynene mine fløy opp til Andrea. Jeg nikket umiddelbart. "Ja, ja, jeg hører."
"Løgner," mumlet hun mens hun presset leppene sammen. "Du hørte ikke et ord av det jeg nettopp sa! Du har bare stirret ut i luften."
Jeg ga henne et unnskyldende smil. "Beklager."
"Er du bekymret for baren?"
Jeg nikket.
"Lara..."
"Det har allerede gått en uke. Det kan vel ikke ta så lang tid å gjøre noen renoveringer. Andrea, hva om Kenzie bestemte seg for å aldri åpne baren igjen?" Jeg svelget en plutselig klump i halsen.
Andrea lente seg fremover og la armene rundt halsen min. Hun klemte meg så hardt hun kunne. Etter noen minutter trakk hun seg sakte tilbake, men holdt fortsatt hendene på skuldrene mine. Øynene hennes møtte mine.
"Hvorfor er du så bekymret?" spurte hun. "Vi har visst i flere uker nå at han skal selge stedet. Det burde vel ikke være en overraskelse om Kenzie fulgte opp."
Kenzie hadde gjort det klart at det var en mulighet. Han kunne ikke garantere oss at de nye eierne ville la oss bli, fordi han ikke engang var sikker på om baren skulle forbli. Han hadde faktisk sagt at vi burde begynne å lete etter en annen jobb.
"Det er en liten by," sa jeg, opprørt. "Vi vet begge at jobbene her er begrensede. Hvis du ikke er familie, får du ikke en ny jobb." Jeg svelget hardt. "Jeg liker denne byen, Andrea. Jeg vil ikke pakke sammen og flytte igjen."
"Åh kjære," sukket hun. "Vi skal få dette til å fungere. Hvis vi blir tvunget til å flytte, finner vi en annen by som er like flott som denne."
Vi visste begge at det ikke var så enkelt. Dessuten hadde Andrea denne gangen funnet sitt livs kjærlighet. Hun ville gi opp det for meg, men jeg skulle ikke la det skje. Andrea fortjente lykke, og jeg skulle være fordømt om jeg fikk henne til å gi opp det bare for å fortsette å løpe med meg. Det var på tide at jeg begynte å gjøre ting på egen hånd.
"Jeg overtenker bare ting," sa jeg og ga henne et smil. "Du har rett. Det vil gå bra."
Jeg strøk hendene over de svarte buksene mens jeg pustet ut. Jeg var nervøs, men jeg visste at det var viktig å ikke vise det. En feil, og jeg ville bli sendt hjem uten noen nøling.
"Du serverer drinkene og går. Ikke start en samtale. Ikke flørt med gjestene," beordret Claire. "Følg disse reglene, så får du betalt ved slutten av kvelden."
Det var enkelt, og alt gikk bra til jeg så henne. Jeg kunne bare stirre på hennes profil i noen sekunder før jeg kom til meg selv. Jeg kunne ikke la henne se meg! Mens jeg hastet gjennom mengden, tok jeg en rask titt over skulderen.
Kvinnen hadde snudd seg mot meg. Stegene mine vaklet da jeg innså at hun ikke var kvinnen jeg skjulte meg for. Min mor var langt unna henne. Forhåpentligvis er hun fortsatt på den andre siden av verden.
De så ganske like ut, men ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at kvinnen hadde mørkebrune øyne, helt forskjellig fra min mors øyenfarge. Dessuten var min mor mye tynnere. Hun så veldig usunn ut etter å ha brukt narkotika og konstant gambling.
Hun vet heller ikke hvor jeg er.
Jeg pustet lettet ut. Jeg var på kanten på grunn av det som skjedde med mannen. Siden den kvelden mannen grep meg, har jeg følt meg urolig. Å kaste et blikk over skulderen var blitt en konstant greie disse dagene.
"Lara."
Jeg snudde meg mot stemmen, og smilet forsvant fra ansiktet mitt da jeg så Claire skynde seg mot meg. Jeg svelget og tvang frem et smil på leppene mine. Hun stoppet foran meg med en misfornøyd mine.
"Jeg trenger deg i etasjen over," beordret hun. "Nå."
Med et nikk hastet jeg forbi henne og løp mot heisen. Holdende brettet mot brystet ventet jeg tålmodig på at den skulle komme. Så la jeg merke til noen som stoppet litt til høyre for meg. Det var en person som stirret på meg. Jeg skiftet vekten fra fot til fot og var i ferd med å snu meg og bruke trappen i stedet, da heisdørene åpnet seg. Jeg gikk inn, snudde meg og trykket på knappen.
Øynene mine flakket over til personen som gikk inn bak meg. Fargen steg i kinnene mine da blikkene våre møttes. Jeg beveget meg bakover til ryggen traff veggen. Silas flyttet seg til motsatt vegg og lente seg mot den. Med øynene festet på skoene hans, benyttet jeg anledningen til å studere ham uten at han merket det.
Silas hadde på seg en svart dress med en skarp hvit skjorte og et blått slips. Det så ut som dressen var skreddersydd for hans høye figur. Skjorten strammet over hans brede bryst. Belysningen inne i heisen var for dårlig. Jeg kunne ikke se kroppen hans tydelig.
"Jobber du ikke i baren lenger?" spurte han plutselig.
Øynene mine flakket opp til ansiktet hans. Fargen steg i kinnene mine da jeg innså at han hadde tatt meg i å stirre på ham. Jeg svelget før jeg svarte.
"Jo. Baren er stengt for noen oppussinger." Øynene mine falt til gulvet. "Jeg trodde du hadde forlatt byen."
"Trodd du?"
Jeg kikket opp på ham og så at han så på meg med et mildt smil. Grepet mitt om brettet strammet seg. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle si, så jeg forble taus. Hans lille bevegelse fanget oppmerksomheten min. Silas trådte mot meg med det samme sjarmerende smilet leken rundt leppene hans. Øynene hans låste seg med mine, men i motsetning til før, slapp han dem ikke.
Stillheten var litt ubehagelig, noe som gjorde trangen til å bryte den så mye sterkere. Jeg var tom for ord. Han brøt stillheten før jeg kunne finne noe å si.
"Har du lyst til å stikke herfra og få noe å spise?"
Øynene mine ble store. "H-hva?"
"Har du lyst til å få noe å spise med meg?"