Kapittel 2 LARA: MIN FRELSER
Lara
Øynene mine flakket opp mot klokka da jeg gikk mot dørene. Den siste kunden hadde nettopp forlatt, endelig. Det var nesten to på lørdag morgen. I morgen måtte jeg være tilbake her igjen klokken fem. Kanskje lørdagen ville bli bedre enn i går. Kanskje det ikke ville være noen forviklinger med timeplanene. Kanskje jeg ikke måtte håndtere alt alene. Kanskje jeg til og med ville se Mr. Høy, mørk og kjekk igjen.
Et hånlig fnys falt fra leppene mine. Ja, riktig, hva var sjansene for det?
"Lara."
Øynene mine vendte seg mot Kenzie som lente seg med albuene mot baren. "Ja?"
"Jeg trenger en tjeneste," sa han mykt.
"Selvfølgelig." Det kunne ikke mulig være verre enn dette. "Vil du at jeg skal låse?"
Han nikket. Jeg fulgte blikket hans da han så seg rundt i baren. Det var selvfølgelig et rot, og jeg var forventet å rydde opp før jeg låste. Jeg bet meg i leppen for å hindre et stønn fra å slippe ut. Hvorfor hadde ingen bestemt seg for å møte opp på jobb? Alt jeg ønsket var å komme hjem og krype til sengs etter et deilig varmt bad for å lindre de verkende musklene mine.
"Jeg betaler deg overtid."
Jeg ga ham det lyseste smilet jeg kunne mestre. "Nå snakker du. Dette stedet vil skinne for deg i morgen."
"Det tviler jeg ikke på." Han gikk rundt baren og nølte. "Jeg beklager rotet. Det skal ikke skje igjen."
Og så forsvant han ned gangen som ledet til bakdøren, og etterlot meg helt alene. Ensomheten snek seg inn i meg mens jeg begynte å rydde. Jeg lengtet etter å ha noen å komme hjem til—noen som ville massere de verkende musklene mine og la meg fortelle alt om dagen min. Jeg lengtet etter noen som ville være der for å forstå hva slags byrde jeg bar på skuldrene mine.
Jeg ryddet bordene og bar oppvasken til bakrommet. Etter å ha tørket bordene, plasserte jeg stolene oppå bordene og vasket gulvene før jeg gikk til bakrommet for å vaske opp. Da baren skinte rent, var klokken nesten fire. Jeg var trøtt og sulten, og alt jeg ønsket var å gå til sengs.
I stedet for å bruke bakdøren for å gå ut, gikk jeg gjennom inngangsdøren. Jeg sørget for at døren var låst før jeg gikk bort. Gatene var tomme og opplyst av gatelys som blinket av og på, noe som var litt skummelt. Jeg rakte inn i vesken min mens jeg krysset gaten. Fingrene mine berørte den lille metallboksen med pepperspray jeg hadde kjøpt kort tid etter at jeg begynte å jobbe i baren. En lyd fanget oppmerksomheten min, men det var for sent å reagere.
En arm snek seg rundt livet mitt og en hånd slo ned på munnen min. Jeg skrek og kjempet mens jeg ble løftet fra bakken. Vesken gled fra fingrene mine da mannen snurret meg rundt og smalt meg mot veggen. Smerte skjøt gjennom meg da ryggen min traff de kalde mursteinene. Lukten av alkohol fylte neseborene mine da mannen lente seg fremover. Kroppen hans presset mot min, og frykt fylte meg. Nummenhet spredte seg gjennom meg. Jeg var i trøbbel, jeg visste det, men jeg kunne ikke gjøre noe.
"Jævla kjerring," snerrte han mot øret mitt. "Jeg skal få deg til å betale."
Den stemmen. Skjelvinger raste nedover ryggraden min. Adrenalin traff, og erstattet nummenheten. Jeg presset hendene mot brystet hans og dyttet, men mannen beveget seg knapt en tomme. Han skiftet litt og grep håndleddene mine. Tårer brant på baksiden av øynene mine. Jeg burde ha ringt en taxi.
"D-du kan ta hva du vil," klynket jeg. "Jeg har fem dollar i vesken min. Den er din, bare la meg gå."
"Jeg vil ikke ha pengene dine," snerrte han.
Han trakk seg tilbake, men beholdt det faste grepet om håndleddet mitt. I det øyeblikket føttene mine traff bakken, sparket jeg ut. Han stønnet da foten min traff skrittet hans. Mannen snublet bakover og slapp håndleddet mitt. Jeg ble ikke stående for å finne ut hvor vondt jeg hadde påført ham. Jeg begynte å løpe, bare for å støte på en annen hard brystkasse noen sekunder senere.
Et skrik falt fra leppene mine da mannens armer viklet seg rundt livet mitt. Jeg begynte å kjempe og klarte å sparke mannen i skinnleggen. Han stønnet, men armene hans løsnet ikke som jeg hadde forventet. Jeg rev armen fri, og med en knyttet neve slo jeg ut. Nesten traff knyttneven min hardt bein og mykt kjøtt. Denne gangen slapp mannens armer, og jeg snublet bakover.
Et øyeblikk kastet jeg et blikk på ham før jeg snudde meg for å løpe, men noe stoppet meg. Jeg snudde meg tilbake akkurat da han rettet seg opp. Han var fortsatt litt fremoverbøyd med den ene hånden presset mot ansiktet der jeg hadde truffet ham og den andre mot låret. Mumlet noe under pusten, rettet han seg opp og slapp hånden. Overraskelse fylte meg da jeg kjente ham igjen.
Og så kom skyldfølelsen over meg. "Jeg er så, så lei meg."
Med hendene holdt foran kroppen skyndte jeg meg mot ham, fortsatt mumlende unnskyldninger.
"Hvorfor løp du?" spurte han, fullstendig ignorerende mine unnskyldninger.
Jeg svelget og kastet et blikk over skulderen. Vesken min lå på bakken der jeg hadde sluppet den da jeg ble grepet, men mannen var ingen steder å se. Hvor hadde han forsvunnet? Ventet han på en ny mulighet til å gripe meg?
"Jeg... uu," begynte jeg før jeg snudde meg tilbake til ham. "Noen grep tak i meg."
Han tok et skritt nærmere. "Er du ok? Ble du skadet?"
"Jeg har det bra."
Jeg stirret på ham mens han gikk bort for å plukke opp vesken min og innholdet som hadde falt ut. Han kastet et blikk rundt seg før han kom tilbake til meg. Da jeg rakte ut for å ta vesken fra ham, innså jeg hvor mye jeg skalv. Adrenalinet begynte å avta. Jeg skjønte hvor ille det kunne ha gått hvis han ikke hadde dukket opp.
"Takk," hvisket jeg.
"Jeg følger deg hjem," sa han mykt.
Jeg nikket. Til min overraskelse rakte han plutselig ut og trakk meg mot brystet sitt. Jeg spente meg da leppene hans berørte kinnet mitt. Kanskje var det på grunn av det som hadde skjedd, eller kanskje hadde det noe å gjøre med å bli beroliget etter angrepet, men jeg lot tårene falle. Jeg la armene rundt midjen hans og klamret meg til ham.
"Jeg har deg," hvisket han mot øret mitt.
Noen sekunder senere trakk jeg meg bort fra ham og tørket kinnene mine. Jeg kunne ikke se på ham etter mitt pinlige sammenbrudd. Jeg pleide å holde tårene inne til jeg var alene. Tårer var en svakhet jeg ikke kunne la noen se. Jeg var sterk. En hendelse skulle ikke gjøre meg svak.
"La oss få deg hjem," sa han mykt.
Jeg nikket og begynte å gå i retning leiligheten min. Stillheten mellom oss var litt ubehagelig. Jeg slikket leppene og kastet et blikk opp på ham fra under øyevippene. Øynene hans var fokusert på føttene.
"Hva heter du?"
"Silas, og du?"
"Lara. Besøker du familie?" spurte jeg mykt.
Han kastet et blikk over på meg. "Nei, jeg er her i forretningsøyemed. Hvor lenge har du bodd her?"
Jeg slikket leppene. "Jeg flyttet hit for omtrent fem måneder siden."
"Hvor flyttet du fra?"
Jeg nølte. Det var ingen rask løgn å fortelle. Vanligvis var jeg forberedt på slike spørsmål, men ikke i kveld, ikke etter nesten å ha blitt grepet og sannsynligvis overfalt. En skjelving løp nedover ryggen min. Lettelse fylte meg da jeg fikk øye på leilighetsbygningen min.
"Takk for at du fulgte meg hjem."
Han kremtet og ga meg et lite smil. "Bare hyggelig." Han snudde seg og stoppet så. "Neste gang, ta en taxi."
Smilet forsvant fra ansiktet mitt da jeg gikk inn i bygningen. Jeg tok trappene to skritt av gangen og skyndte meg ned korridoren mot leiligheten min. Det tok noen forsøk før jeg fikk nøkkelen inn i låsen. Jeg låste opp døren, gled inn og låste døren bak meg. Jeg slapp vesken på kjøkkenbordet og skyndte meg inn på soverommet.
Etter et varmt bad og litt toast, krøp jeg endelig til køys. Jeg var utslitt, men søvnen kom ikke. Jeg stirret opp i taket mens tankene mine vandret. Jeg grep tak i lakenet og trakk det tettere rundt kroppen min. Det gjorde ingenting for å lette kulden som plutselig fylte kroppen min. Noe føltes galt.
"Dumme," mumlet jeg til meg selv. "Det er bare dagens hendelser. Mannen skremte deg, det er alt. Han vet ikke hvor du bor."
Jeg snudde meg over på siden og lukket øynene. Silas. Han ga meg ikke etternavnet sitt, så jeg kunne ikke slå ham opp. Han sa at han var her i forretningsøyemed, men han utdypet ikke. Han ville sannsynligvis dra igjen snart. Dessuten var jeg ikke ute etter et forhold.
Ingenting ville komme ut av det uansett. Om noen måneder ville jeg bli tvunget til å flytte igjen. Hun lot meg aldri bli på ett sted lenge. Uansett hvor mye jeg ønsket å starte noe med Silas, ville det aldri vare.