Kapittel 1 LARA: DEN MYSTISKE FREMMEDE
Lara
"Hvorfor gikk jeg med på dette?"
"Fordi du elsker meg og du vil at jeg skal være lykkelig." Andrea smilte bredt til meg. "Dessuten skylder du meg for å ha dekket to av skiftene dine."
"Jeg var syk, så det teller ikke," mumlet jeg mens jeg dro på meg de svarte buksene. "Du måtte bare velge den travleste kvelden for å bytte skift."
"Beklager, kjære."
Andrea trakk på skuldrene og blinket til meg. Hun så alt annet enn beklagende ut. Hvis det hadde vært noen andre, ville jeg allerede ha stukket av, men siden jeg visste hvor mye denne helgen betydde for henne, kunne jeg ikke bare droppe henne. Dessuten visste jeg at Andrea ville være der når jeg trengte henne til å steppe inn for meg. Og så var det også det faktum at litt ekstra penger ville gjøre meg godt.
Jeg gikk bort til skapet, åpnet døren og rakte inn etter uniformsskjorten med knapper. Baren var kjent for sitt berømte øl og ukentlige opptredener. Det var også det eneste stedet hvor folk samlet seg uansett dag eller tid. Det var ikke min drømmejobb, men det holdt tak over hodet mitt og mat i magen.
Etter å ha tatt på meg skjorten og kneppet den, gikk jeg inn på det lille badet for å børste håret og flette det. I det minste forventet de ikke at vi skulle bruke korte skjørt og skjorter som knapt dekket brystet. Sjefen var en mann i slutten av femtiårene som startet baren med to av vennene sine. Ryktene hadde svirret om at de planla å selge. Det var enda en bekymring å legge til på den allerede lange listen. Jeg hadde ikke råd til å miste denne jobben. Ikke når jeg var så nær ved å endelig finne lyset i enden av tunnelen.
"Er du ikke sint på meg?" spurte Andrea mykt. "Jeg vet at du hadde planer for denne helgen, og at du måtte avlyse dem på grunn av meg."
Jeg gikk bort til Andrea og stoppet foran henne. Jeg ga henne et smil og strøk en hårstrå vekk fra kinnet hennes. "Jeg er ikke sint på deg. For å være ærlig, er jeg glad for at du spurte meg om å dekke skiftene dine. Det er mye bedre enn det jeg hadde planlagt for denne helgen."
"Jeg skal gjøre det godt igjen."
"Selvfølgelig," mumlet jeg. "Hvis jeg finner en mann som vil feie meg av føttene ved å ta meg med på en øyferie, kan du definitivt dekke skiftene mine."
Vi lo, men inni meg lengtet hjertet etter et forhold som hennes. De hadde vært sammen i ett og et halvt år. Som alle andre par kranglet de, men de kunne ikke holde seg lenge uten å bli venner igjen. Brian hadde bedt meg om å hjelpe ham med å velge en forlovelsesring til Andrea. Det var derfor han tok henne med bort, og hvorfor jeg var så ivrig etter å dekke for henne. Andrea fortjente å være lykkelig etter all dritten hun hadde vært igjennom, og Brian var den perfekte mannen til å gjøre henne lykkelig.
"Du bør begynne å pakke, og jeg bør komme meg av gårde, ellers blir jeg for sen."
Noen minutter senere gikk vi begge ut av min lille leilighet. Vi tok heisen ned og gikk deretter hver vår vei. Jeg gikk de to kvartalene til baren og gikk gjennom bakgaten til bakdøren. Kenzie hadde gjort det klart at han ikke likte at de ansatte brukte hovedinngangen. Selv om mannen var avslappet og humoristisk, hadde han noen ganske strenge regler han forventet at vi skulle følge.
Jeg sukket mens jeg gikk ned gangen til garderoben. Jeg låste vesken min i skapet, knyttet på meg forkleet og gikk til fronten. I det øyeblikket jeg trådte gjennom dørene, fylte den høye praten fra den vanlige fredagsmengden ørene mine. Jeg tok et øyeblikk for å kikke rundt før jeg gikk mot baren. Det var de vanlige, bortsett fra gruppen med kraftige menn som satt i det bakerste hjørnet. Uroen fikk magen min til å knyte seg, men jeg skjøv det til side.
Jeg kunne håndtere en full person – så lenge de ikke slo seg sammen mot meg.
"To øl og noen av de nøttene dere har."
Og så begynte syv-timersskiftet.
Tre timer inn i skiftet følte jeg for å drepe noen. Min kollega dro uten å vente på at erstatteren skulle komme. Det jeg trodde var den vanlige mengden, var det ikke. Det viste seg å være en turistgruppe som var ny i byen og klar for fest. De var allerede stupfulle. For å toppe det hele, begynte jeg å få hodepine, og magen rumlet av sult.
"Hei." Jeg snudde meg mot mannen som ropte på meg. "Dobbel whiskey. Ingen is."
"Et øyeblikk."
Jeg laget raskt drinken jeg holdt på med og ga den til kvinnen som bestilte. Da jeg grep glasset, stoppet jeg opp. Jeg kunne ikke huske hva mannen bestilte. Jeg snudde meg rundt og frøs igjen fordi jeg ikke hadde fått et godt blikk på hvem som bestilte drinken. En mann i hjørnet av baren vinket til meg. Fargen spredte seg oppover kinnene mine da jeg kom nærmere ham.
Mannen var kjekk! Han så ut som en modell rett ut av et magasin. Høye, sterke kinnbein som sannsynligvis kunne skjære rett gjennom granitt. Solbrun hud og perfekte, rosa kyssbare lepper. Det var vanskelig å se fargen på øynene hans. Jeg stoppet foran ham, svelget og tvang et smil på leppene mine.
"Unnskyld, kan du gjenta bestillingen din?"
"Dobbel whiskey uten is."
"Takk. Jeg kommer med den om noen sekunder."
Hendene mine skalv kraftig mens jeg helte drinken hans. Jeg skar en grimase da jeg sølte whiskey på baren. Kenzie ville drepe meg hvis han visste at jeg sølte den dyre whiskeyen hans. Jeg grep kluten fra forkleet mitt, tørket raskt opp sølet og gikk deretter bort til mannen som bestilte.
"Takk," mumlet han da jeg satte drinken foran ham.
Jeg nikket og klarte til og med å få til et lite smil før jeg snudde meg bort. Bråket fra gruppen av fulle folk fanget oppmerksomheten min. Jeg sukket da en av dem reiste seg. Han ble heiet på av vennene sine mens han gikk mot baren.
"Vi vil ha en runde til," slurret han.
Jeg ga ham et unnskyldende smil. "Beklager, du og vennene dine har allerede nådd grensen deres. Jeg kan ikke servere dere flere drinker."
Han mumlet noe under pusten mens han snublet tilbake til bordet. Jeg sukket, vel, det var lett. Hoveddøren åpnet seg plutselig og smalt igjen. I noen sekunder møtte øynene mine de mørkebrune øynene til sjefen min. Jeg kjente hjertet synke til bunnen av magen. Ting gikk akkurat fra dårlig til verre. Kunne denne dagen bli verre?
Kenzie kom bort til baren med en rynke i pannen. "Hvor i helvete er kollegaen din?"
"Han dro. Anton har ikke kommet ennå."
Han mumlet noe under pusten. "Gå og rengjør bordene. Jeg tar meg av baren."
Uten å si et ord, gikk jeg forbi ham og tok fat i brettet. Hvis jeg ikke trengte denne jobben så sårt, ville jeg ha gått min vei etter dette. Men til tross for disse omstendighetene, likte jeg å jobbe her—bare noen ganger, da. På netter som denne ønsket jeg faktisk at jeg jobbet en ni-til-fem jobb.
"Hei dame, vi vil ha en runde til med drinker," ropte noen bak meg.
Jeg plasserte brettet på bordet og snudde meg mot stemmen. Flott! Jeg sto rett ved siden av bordet med de fulle folkene. Jeg satte et smil på ansiktet og trådte nærmere med hendene foldet foran kroppen. Øynene mine flakket over de fire kraftige mennene. Smile mitt bleknet da jeg innså at de alle stirret på meg.
"Som jeg sa tidligere," svarte jeg mannen som satt nærmest meg, "dere har allerede nådd grensen deres. Jeg kan ikke servere dere flere drinker."
"Det kan du faen meg!" ropte mannen og slo neven i bordet. "Vi vil ha drinker og vi vil ha det nå!"
Han hørtes ut som en toåring som krevde godteri. Mannens ord var ikke slurvete som vennen hans tidligere, men jeg kunne lukte stanken av røyk og alkohol fra ham, eller kanskje det var drinken jeg hadde sølt tidligere.
"Herre, hvis dere vil ha flere drinker, foreslår jeg at dere kjøper øl fra vinmonopolet nede i gaten og tar festen hjem. Jeg har ikke lov til å servere dere flere drinker, vær så snill å gå."
Han reiste seg plutselig, og jeg snublet bakover. Hånden hans skjøt ut og grep armen min hardt og trakk meg tilbake mot ham. Ansiktet hans var bare noen centimeter fra mitt. Jeg rynket på nesen og snudde ansiktet bort da jeg fikk en eim av den fæle ånden hans. Mannen trengte definitivt noen munnfriskere—han kunne trengt et par dusin.
"Hør her, din kjerring. Vi—"
"Er det et problem?" sa noen bak meg.
Kroppen min spente seg da jeg kjente varmen fra mannen bak meg. Han sto altfor nærme for komfort. Mannen slapp armen min, men ga meg et lite dytt da han slapp. Jeg snublet bakover og rett inn i redningsmannen min. Hendene hans grep hoftene mine for å stabilisere meg før han slapp. Det føltes som om berøringen hans brant gjennom klærne mine.
Mannen hadde virkelig store hender.
"Vi var på vei ut," spyttet fyren med et blikk i min retning. "Servicen suger. Ikke forvent at vi kommer tilbake hit."
"Det ville ikke vært noe tap," mumlet jeg lavt.
I det øyeblikket døren smalt igjen bak dem, sank skuldrene mine. Jeg følte meg litt skjelven og kvalm, men jeg var i ett stykke, så det var greit. Å håndtere fulle folk som dem var en vanlig forekomst, men jeg hadde alltid noen kolleger her til å jage dem bort når ting kom ut av kontroll.
"Er du ok?" spurte redningsmannen min mykt.
Jeg nikket mens jeg snudde meg for å møte ham. Pusten satte seg fast i halsen min da jeg løftet hodet for å se opp på ham. Herregud, fyren var høy og utrolig kjekk. Sexy ville til og med passe. Munnen min ble tørr, og en skjelving løp nedover ryggraden min da øynene hans møtte mine. Han så enda bedre ut på nært hold. Øynene mine flakket mellom hans. Han hadde de mest eiendommelige, men vakre øynene.
Hans høyre øye var en sjokkerende grønnfarge, og hans venstre et blekt blått—nei vent—det så grått ut. Det var uhyggelig, men det bare la til hans gode utseende. Han senket raskt øynene og kremtet. Mannen så fullstendig ukomfortabel ut. Slutt å stirre! Riktig. Faen.
"Takk," sa jeg. "For at du grep inn. Et øyeblikk trodde jeg det skulle bli stygt."
"Jeg også. Jeg er glad for å ha hjulpet. Er du ok?"
"Jeg har det bra, takk."
Han kikket opp, og øynene våre møttes igjen. Det var bare i noen sekunder før han senket dem igjen. Med et kort nikk gikk han rundt meg og gikk sin vei. Jeg snudde meg for å følge bevegelsene hans. Skuffelse skylte gjennom meg da han gikk ut av baren. Jeg ville nok aldri se ham igjen. I det minste hadde jeg noen å drømme om i natt. Jeg trodde ikke det ville være mulig å noen gang glemme Mr. Høy, mørk og kjekk.
Et lite sukk falt fra leppene mine da jeg snudde meg. Hva gjorde noen som ham i en liten by som denne? Vi tiltrakk mange turister om sommeren. Det var langt fra turistsesongen, så han måtte være her av en helt annen grunn.
Det var vanskelig å fokusere på arbeidet med ansiktet hans som blinket inn og ut av tankene mine. Jeg kunne fortsatt høre stemmen hans ekko i ørene mine. Den var så dyp med en liten aksent som jeg bare ikke kunne plassere. Av en eller annen grunn lengtet jeg etter å se ham igjen. Fyren sa knapt noen ord, men han gjorde virkelig et varig inntrykk.