PROLOG: SILAS: HVORDAN DET HELE STARTET
Silas
"Slåss! Slåss! Slåss! Slåss!"
Et slag i kinnet fikk hodet mitt til å snappe tilbake. Smerte skar gjennom meg da bakhodet traff den harde bakken. Et annet slag fikk hodet mitt til å snappe til siden. Jeg knurret, men det ble avbrutt av enda et slag. Det neste slaget han kastet var et bom, fordi jeg klarte å rykke hodet til venstre. Han mumlet en forbannelse og ristet den pulserende hånden. Det var distraksjonen jeg ventet på.
Jeg strakte ut armen og ga ham en albue i haken. Hodet hans snappet tilbake med et stønn. Jeg brukte hans ubalanserte tilstand til å rulle oss over. Han freste til meg og blottet skarpe tenner. Jeg klarte å trekke armen tilbake før tennene hans kunne synke inn i huden min, men det betydde også at jeg ga ham en åpning.
Slaget hans fikk meg til å fly bakover. Jeg traff bakken med et stønn, og før jeg kunne reagere, var kroppen hans igjen over meg. Jeg hørte knekket da knyttneven hans traff kinnbenet mitt sekunder før smerten skylte gjennom meg. Magen vrengte seg og hodet begynte å svømme. Kvalme fylte meg og blodet som fylte munnen min gjorde det bare verre.
Det siste jeg så før jeg falt inn i mørket, var broren min som taklet gutten oppå meg.
"Det er definitivt brukket."
"Hvor lenge til det heler?"
"Omtrent tre uker. Det er hvis han ikke havner i en ny slåsskamp før det."
"Takk, doktor."
Tunge skritt, og så åpnet og lukket døren seg forsiktig før stillheten fylte rommet. Jeg trakk pusten og stønnet umiddelbart. Hver del av kroppen min verket. Jeg åpnet sakte øynene og stirret opp i taket. Venstre øye var hovent igjen og høyre øye åpnet seg bare halvveis. Lukten av moren min drev mot meg da hun beveget seg nærmere. Tid for å møte hennes vrede.
Jeg snudde sakte hodet mot henne. Hun svevde ved siden av sengen min med øynene fokusert på hånden min. Fingrene mine rykket før jeg knyttet hånden til en knyttneve. Den blåmerke huden strammet seg over knokene mine. Jeg sukket da hennes myke hånd lukket seg rundt knyttneven min.
"Dette må stoppe, Silas," sa hun mykt. "Du kan ikke gå rundt og starte slåsskamper som dette."
"Han startet det," mumlet jeg. "Jeg var i ferd med å gå bort, men han ga seg ikke."
Hvis han hadde holdt kjeft, ville jeg ha gått bort, men han måtte bare åpne den dumme munnen sin. Raseriet fylte meg igjen, men jeg tvang det raskt ned. Jeg klarte meg bra. Jeg ville ha hatt ham på rumpa innen sekunder hvis kompisene hans ikke hadde dukket opp.
"Silas—"
Soveromsdøren ble plutselig slått opp, og inn kom fedrene mine. De begge stirret på meg. Moren min sukket og trakk seg bort fra meg. Jeg savnet straks hennes beroligende berøring. Med et eget sukk, presset jeg meg sakte opp i sittende stilling. Moren min var ved min side, stappet puter bak ryggen min.
"Takk."
"Val, kan vi snakke med ham alene, vær så snill?"
"Jeg trenger ikke å gå for det. Han er sønnen min også, vet du. Jeg—"
"Val," avbrøt faren.
Hun ga meg et lite smil før hun gikk forbi dem og ut av rommet. Hjertet mitt begynte å slå raskere da de vendte seg mot meg igjen. Blikket mitt falt. Bølgene de sendte mot meg var de samme som Ethan brukte på flokkmedlemmene. Han hadde arvet alt fra dem.
Jeg knyttet nevene. "Det var han som startet det."
"Jeg gir faen i hvem som startet det. Du er en Alfa. Det er din jobb å holde freden og ikke starte slagsmål!"
"Jeg er ikke en Alfa," mumlet jeg og løftet hodet for å stirre på dem. "Vi vet begge at jeg aldri vil bli en Alfa. Det er Ethans jobb."
"Jeg liker ikke at du drar familienavnet vårt gjennom søla."
"Mor har jobbet ræva av seg for å få respekt i denne flokken, spesielt fra de eldre," sa Devon mykt mens han tok et skritt nærmere. "Dette er ikke første gang du har startet en kamp."
"Jeg gjorde ikke—"
"Hold kjeft!" ropte han, og stilnet meg umiddelbart. "Jeg har fått nok av din hensynsløse oppførsel. Hva håper du å oppnå med dette? Hvorfor går du alltid ut og starter slagsmål som du ikke engang kan fullføre?"
Hodet mitt rykket opp da ordene hans trengte inn i hodet mitt. "Jeg ville ha fullført dem hvis ikke Ethan alltid avbrøt—"
"Hvis han ikke gjorde det han gjør, ville du vært død nå!" Davids ansikt hadde blitt rødt. Hendene hans var knyttet ved siden.
Øynene mine møtte hans i noen sekunder før de falt. Øynene hans blinket mellom svart og brun. Ulven hans var nær overflaten. Jeg presset leppene sammen og så bort fra dem. Blikket falt til de knyttede nevene på fanget mitt.
Hva var så spesielt med ham? Hvorfor ble han alltid rost? Hvorfor fikk han alltid all oppmerksomheten? Den store Ethan, fremtidig Alfa og sønn av Devon og David. Tvillingen som kan forvandle seg som alle andre i flokken. Den som alltid fikk toppkarakterer og holdt seg unna trøbbel.
"Hvorfor kan du ikke være mer ansvarlig som Ethan?" spurte Devon mykt. "Du er atten, Silas. Du må begynne å ta de riktige beslutningene."
David beveget seg mot døren. Han grep håndtaket, men snudde seg igjen. Øynene deres møttes i noen sekunder før de flakket over til meg.
"Du blir straffet med pisken. Guttenes far ba om det som straff."
"Hva med Ethan?" spurte jeg. "Vil han også bli straffet?"
"Nei," knurret han. "Du startet slagsmålet, og du vil bli straffet."
Døren smalt igjen bak ham. Jeg stirret på døren i noen sekunder før jeg kikket over på Devon. Han stirret ned på gulvet. Devon sukket høyt og kjørte en hånd gjennom håret.
"Vi ses på podiet om en halvtime."
"Straffer dere meg foran alle?"
"Ja." Han kikket opp på meg. "Det var enten det eller la faren hans piske deg selv. Moren din vil heller ikke hjelpe deg, Silas. Hvis du bare hørte etter, så ville vi ikke måtte straffe deg slik."