5. Svart og rødt
"Du ser bedre ut."
Hjertet mitt flakser, og av en eller annen merkelig grunn kiler det i kinnene mine når jeg innser at han ga meg et kompliment. Noe jeg aldri forventet fra ham. Noe jeg ikke vet hvordan jeg skal ta imot.
En merkelig varme sprer seg til nakken min, og jeg føler at jeg blir kortere for hvert sekund. Som om jeg synker ned i det hvite sandsteingulvet hans med den økende vekten av rødt på kroppen min. "Takk."
Dakota gir ingen oppmerksomhet til min takknemlighet og tar et langt, utålmodig skritt mot døren. Han har en ekstremt veltrent rygg, som ser ut som en omvendt trekant fra de brede skuldrene ned til midjen, perfekt dekket av den skreddersydde dressen hans.
Jeg følger etter ham, og prøver å skjule rødmen han ga meg for noen sekunder siden. Mens jeg går mot utgangen, fanger øynene mine et slående kunstverk som henger på den hvite veggen ved siden av døren.
Det er et maleri av et voldsomt beist. Farget i svart og rødt, en enorm dyrelignende figur, med skarpe horn som stikker ut av hodet mens han ser truende rett frem, med sine dødbringende hule øyne.
Det er en dyster, men sjelslukende utsikt, men det alene fanget ikke oppmerksomheten min. Det var kvinnen foran dyret. En hjelpeløs, naken kvinne hvis hår er voldsomt grepet av bestialske klør, noe som sender frysninger nedover ryggraden min.
"Dette er et mesterverk fra 1947 av Eduard Paisea fra Østerrike," sier Dakota etter å ha fanget blikket mitt. "Det heter Minotaur og Erine." Og plutselig blir jeg distrahert av både ham og maleriet.
"Dette var det første maleriet jeg noen gang kjøpte," sier han med et hint av stolthet. Maleriet ser litt mer eksplisitt ut for et kontor. Men han er sjefen, så hvem skal klage?
"Interessant," mumler jeg under pusten.
Men måten han stirrer på kunstverket, uten å blunke, uanfektet, som om han skjuler noe dypt og skremmende inni seg. Noe så kraftig og farlig at det stinker av synd og skygger.
"Minotauren ble alltid sett på som et skremmende monster som levde av menneskekjøtt. Men i virkeligheten var han bare et uheldig barn, som ble kastet inn i en labyrint av mørke og forbannelser." Han snakker om maleriet med et blikk av mørk lidenskap i øynene, som om han forteller sin livshistorie.
"Og dette maleriet viser nøyaktig hva alle så ham som. Et beist. Men nå, nyter han det." Han smiler til slutt, og jeg tror dette er første gang jeg ser ham smile.
Et smil som finner sin overflate etter å ha revet mange kjøtt og bein. Et smil som er stolt og gjennomsyret av arroganse.
"Jeg visste ikke at du var glad i mytologier." Ordene strømmer ut av meg som et nysgjerrig fossefall, og jeg drukner i hans mystiske aura.
Dakotas grønne, gåtefulle øyne ser ned på meg og de lyser enda sterkere. Som om han forteller meg hemmelighetene til sin svarte sjel, noe han holder tilbake. "Har du tid til en kaffe til?"
Måten han holder blikket mitt fast på, får meg til å føle en trang til å gå ned på knærne for ham. "Jeg tror ikke det. Jeg har allerede brukt mye tid på dette intervjuet." Jeg rister av meg den uhellige illusjonen i hodet mitt skapt av hans dominerende blikk.
"Ikke engang ti minutter?" Den dype stemmen hans mykner, og jeg kjenner at jeg rødmer igjen. Jeg ser ned, svetten kiler mellom brystene mens de hever og senker seg. Ti minutter til med ham? Under hans gjennomtrengende blikk?
Jeg løfter de svarte øyevippene mine mot ham. Øyenbrynene hans hever seg i spørsmål mens han venter intenst på svaret mitt. Jeg biter meg i underleppen, med et trykk forårsaket av min sjenanse og sier, "Jeg tror en kaffe ville vært fint-"
"Jeg tror ikke det. Jeg har et møte." Han avbryter meg strengt mens han ser på Apple-klokken sin for oppdateringer, litt irritert.
Jeg står der, sjokkert over hans plutselige adferdsendring mens han åpner døren til kontoret sitt og viser meg utgangen. Hæ?
Ble jeg avvist for en kaffe? Som jeg ikke engang spurte om.
Jeg blunker med øynene i samme tempo som hjerteslagene mine mens jeg drar meg ut av kontoret hans. "Eh-ja. Ha det." sier jeg til ham, og han gir meg et kort nikk av respekt.
Sparker han meg virkelig ut?
En kvinne som ser ut som en varmere, kvinnelig versjon av Ed Sheeran kommer bort til meg med et smil som jeg aldri kunne klare å få til. "Denne veien, vær så snill." Hun følger meg til lobbyens heis hvor jeg kom fra.
Jeg ser tilbake bare for å finne de grønne øynene som stirrer varmt tilbake på meg. Dakota står ved døren til kontoret sitt med en rynke i pannen, som en rovdyr som ser sitt bytte gå bort fra hulen hans.
Jeg stjeler blikket mitt bort fra ham og går inn i heisen, noe som gjør at jeg må møte ham igjen. Plutselig ser jeg et hint av et smil på de fulle leppene hans før heisdørene lukker seg foran ansiktet mitt.
Hjertet mitt banker vilt og ukontrollert i halsen mens jeg lurer på hvorfor han stirret så hardt på meg? Jeg ser øyeblikkelig på meg selv i heisens speil. Den røde silkeskjorten er pent stukket under skjørtet som sitter tett rundt hoftene mine ned til knærne og skriker av profesjonalitet og kjedelig mote.
Du ser bedre ut.. Den dype stemmen hans ekkoer i de tomme rommene i hodet mitt, og jeg rødmer ufrivillig. Kanskje bedre enn mine revne jeans og oversized t-skjorte.
Dørene åpner seg til første etasje og jeg tar et dypt lettelsens sukk, vel vitende om at jeg ikke kommer tilbake hit igjen. Men noe knyter seg i magen min som hindrer meg i å smile mens jeg går ut.
Dette er farvel da.
"Hva skjedde? Oppsto det noen problemer?" Mannen med runde briller skynder seg mot meg, etterfulgt av den høye fyren med kameraet som er lengre enn ermet hans. Jeg vet fortsatt ikke hva de heter.
"Ingenting. Alt gikk bra," sier jeg til ham mens jeg ser ned og ser den svarte stålpennen som jeg ved en feil tok med meg.
"Virkelig? Hvorfor tok det så lang tid da?" spør fyren rastløst.
"Eh.. Hva?" spør jeg ham med et forvirret ansiktsuttrykk.
"Intervjuet var planlagt til tjue minutter, og du var der oppe i mer enn førtifem minutter," forteller han meg, og øynene mine, munnen og neseborene utvider seg av sjokk.
"HVA!!"
. . .
Redaktøren stirrer på meg med et lurt smil på sitt Cheshire-ansikt mens jeg sitter stille i kabinettet, på den motsatte siden av bordet hennes.
"Hvordan gikk intervjuet?" spør hun meg med en nysgjerrighet som en katt. Den frekke bitchen fra før er ingen steder å se.
"Bra," sier jeg til henne. Og jeg holdt på å få ræva mi bitt av spørsmålene dine, som jeg ikke forteller henne.
Med et sakte nikk senker hun brillene og flørter med meg, "Jeg hørte han holdt deg i kabinettet sitt i en time," og blunker til slutt.
"Å nei! Det er ikke det du tror," sier jeg og rister på hodet. "Opptakeren gikk tom for batteri, og jeg måtte skrive ned svarene, så det tok litt mer tid." Hvordan skal jeg forklare henne at han ville tygge på beina mine med en gang jeg gikk inn på hans territorium!
"Det høres ut som et problem fra din side. Hvorfor skulle han gi deg ekstra tid?" Hennes tynne øyenbryn flyr opp til hjørnet av hodet hennes mens hun ser på meg med en gransking som en rev.
"Med mindre.." Jeg svelger mens hun lener seg ned til bordet sitt og stirrer meg rett i øynene. "Den hete millionæren så noe interessant i den søte lille intervjueren," sier hun som om hun leste en glødende overskrift fra forsiden av et magasin. Å faen, nei!
"J-jeg tror ikke det. Han var bare høflig, siden han var min senior på universitetet," sier jeg til henne. Selv om han avviste meg for kaffe og kastet meg ut av kontoret sitt, gjorde han alt med respekt.
"Hva? Du gikk på universitetet med Mr. Black?" Hun hopper i setet sitt som om noen stakk henne i rumpa og graver i meg med sine tørste spørsmål. "Fortell meg alt om din hete senior. Var han berømt blant jentene som en skitten idrettsutøver, eller var han en sexy nerd som visste alt? Hvor populær var han?"
Å faen meg med en liten dildo! Nå skjønner jeg hvordan Dakota må ha følt seg da jeg spurte ham slike halvkokte spørsmål.
"Eh, nei. Dessverre, jeg kom inn da han var ferdig," lager jeg et trist smil og ser hennes smil synke ned i skuffelse. "Å! Så du kom inn da han gikk ut?"
Herregud! Det høres så feil ut.
"Noe sånt," sier jeg til henne, og hun fokuserer straks på datamaskinen sin, og slipper sin 'vil du sladre'-akt. "Jeg leste noen kapitler av boken din online. Du har gode visninger og kommentarer, men..."
Øynene hennes finner meg igjen mens hun håner, "Kjære, grammatikken er verre enn språket til valpen min, Bary." Jeg hever brynene ved kommentaren hennes og lurer på, hvor mye grammatikk trenger man egentlig i voff-voff?
"Vi må få redigert og korrekturlest boka di før den kan trykkes. Det vil ta et par måneder og mer enn et par tusen kroner." En sørlig britisk aksent legger til tonen hennes mens hun forklarer meg prosessen.
"Hva? Hvor mye?" Jeg gisper til henne og plutselig blir setet ubehagelig under den myke rumpa mi. Hun senker brillene og sier, "To og et halvt tusen."
To-fucking-og-et-halvt-fucking-tusen!
Munnen min åpner seg vidt og jeg føler hjertet mitt krype ut av meg etter å ha hørt hvor mye penger min blakke-rumpe trenger for å få boka mi utgitt. Og her satt jeg og drømte om å bli JK Rowling!
"Men jeg er villig til å dekke utgiftene hvis du signerer en eksklusiv kontrakt med vårt forlag," sier hun etter nesten å ha knekt tryllestaven min.
"Eksklusiv kontrakt?" spør jeg henne som om jeg hører om denne fuglen for første gang.
"Du kan ha boka di på nettet på hvilken som helst side, men rettighetene til å gi ut papirboken vil tilhøre vårt selskap eksklusivt. Kort sagt, bare vi har rettighetene til å gi ut boka di på markedet, ingen andre."
Ærlig talt, ingen andre forlag ga boka mi noen oppmerksomhet. De sa den var barnslig og at karakterene mine trengte utvikling. "Greit," sier jeg til betingelsene hennes, og hun gir meg straks kontraktspapirene.
Jeg leser kontrakten grundig og signerer etter å ha gitt min personlige informasjon. Hun sjekker detaljene og gir meg en kopi av de signerte papirene. Avtalen er gjort!
"Hvor har du gjemt deg hele denne tiden?" Hun tapper begeistret hånden på armen min som om hun har signert livets avtale. Og jeg smiler bare til henne. Jeg gjemte meg ikke, jeg var grounded.
"Forresten, etter intervjuet ditt fikk jeg en e-post fra Mr. Black." Kvinnen gliser ertende mens hun ser interessert på meg.
Ørene mine reiser seg som en katt når jeg hører navnet hans. "Hva slags e-post?" Hjertet mitt slår raskere mens jeg føler meg på randen av et panikkanfall.
"Bare en kontorformalisme, du vet.. Bekreftelse på intervju.. Profesjonell etikette." Hun vifter med hånden uformelt. "Men han skrev noe ekstra.." Og stopper som en dramatisk pause i en K-drama.
Denne gangen reiser halen min seg også i sjokk og begynner å vifte utålmodig. "Hva sa han?" Hva sa han? Mine bekymringer spør også.
Med et ondskapsfullt smil lener hun seg ned på bordet og forteller meg, "Mr. Black skrev på slutten av e-posten.. At han er ivrig etter å lese boka di."
Hva i helvete!
"Galskap, ikke sant? Nå må vi få utgitt boka di raskere enn noen gang." Hun hopper opp og ned på setet sitt begeistret mens jeg glemmer å puste.
Dette er så D-Å-R-L-I-G.