Kapittel 3
Nicolette's synsvinkel
Ulven min var urolig. En uke hadde gått, og ulven min kunne ikke slutte å klynke. Hun ville se ham igjen. Føle gnistene vi delte. Høre den dype stemmen hans som brakte glede til ørene våre.
Jeg trengte en pause fra å velte meg i selvmedlidenhet. Jeg tok på meg treningsleggings og en sports-BH og festet på meg de fingerløse skinnhanskene. Jeg gikk ut og lot den kjølige luften omslutte huden min.
Jeg ristet litt, men hentet frem ulven min for å varme meg opp. Jeg hoppet opp og hang på en gren på lønnetreet jeg plantet for mange år siden. Jeg startet treningen med noen pull-ups.
Jeg falt ned på føttene og tok noen dype åndedrag. Jeg så på toppen av treet og begynte å klatre. Jeg grep tak i trestammen og begynte å klatre opp.
På vei opp kunne jeg se pusten min i luften. Da jeg nesten var på toppen, begynte små snøflak å falle fra himmelen.
Brystet mitt hevet seg opp og ned mens jeg satt på toppen av grenen. Jeg har ikke trent på så lenge, jeg er helt ute av form. Jeg lente meg mot stammen og krysset beina på grenen. Snøflakene falt lett i håret mitt, smeltet til små vanndråper.
"Nicolette, jeg trenger at du tar ned denne usynlighetsbarrieren for meg fordi jeg er ensom," hørte jeg en altfor kjent stemme si. Jeg så ned og så Beckham stå på engen. Jeg hoppet ned på bakken og gikk gjennom barrieren.
"Ah, Nicolette, jeg trodde aldri du skulle svare meg," smilte han frekt. Jeg rullet med øynene og la armene rundt ham.
"Du er så dum," fnyste jeg. Han lo og klemte meg tilbake.
"Jeg vet, men du elsker meg fortsatt," smilte han. Jeg rullet med øynene igjen og sa en rask trylleformel og lot ham komme inn. Han er den eneste som vet nesten alt om meg.
Jeg snublet over ham da han nettopp var en ny vampyr og hjalp ham. Han er den eneste personen jeg lar komme inn i hjemmet mitt.
"Trente du?" spurte han og pekte på hanskene mine. Jeg nikket og begynte å løsne dem, men han grep hånden min og festet dem igjen.
"Jeg vil trene med deg," sa han. Han trakk skjorten over hodet og kastet den på bakken, og avslørte de tonede magemusklene som alle gutter ønsket de hadde.
"Du trenger ikke, jeg kan bare gjøre det senere," sa jeg. Han trakk på skuldrene og gikk bort til et område med jord som ikke hadde gress på.
"Slipp ut sinne ditt, jeg ser det bygger seg opp i deg," sa han, knakk knokene og nakken og ga meg et lite smil. Jeg sukket, vel vitende om at jeg ikke ville overbevise ham om noe annet.
"Noen grunnregler du vil etablere?" spurte jeg ham. Han tenkte på det et sekund, om han ville at jeg skulle bruke kreftene mine eller ikke.
"Ingen heksekrefter og ingen varulvbitt, det er alt, alt annet er fritt frem," sa han. Jeg nikket, vel vitende om at varulvbitt er dødelige for vampyrer.
"Er du klar?" spurte han. Jeg nikket, og han kom rett mot meg. Jeg hoppet over hodet hans og skled på den kjølige jorden.
"Du hopper høyere," påpekte han. Jeg nikket, og han løp mot meg igjen, denne gangen med vampyrhastighet. Han slo meg i magen og deretter skulderen. Jeg slapp ut et pust og knurret.
"Og blir tregere." Jeg slapp ut et sint snerr og stormet mot ham. Jeg skled mellom beina hans og slo ham i leggen. Jeg la armen rundt nakken hans og presset armen mot hodet hans.
"Wow, 20 sekunder raskere enn sist gang," gratulerte han meg, og jeg falt ned på bakken.
"Hvordan går det med Lucy?" spurte jeg, og refererte til hans make. Han trakk på skuldrene og hvilte på hendene.
"Hun har det bra, vi slår oss ned i vår nye klan," sa han. Jeg nikket for å vise at jeg lyttet til ham.
"Hvordan har livet ditt vært?" spurte han og skiftet emne. Jeg sukket og la meg ned på jorden og så på himmelen.
"Forferdelig."
"Fortell meg om det," sa han og la seg ned ved siden av meg. Jeg pustet ut og så på tåken som ble skapt.
"Jeg møtte min make for en uke siden," sa jeg med en svak stemme. Dette var første gang jeg nevnte ham etter den kvelden.
"Hvor er han?" spurte han og satte seg opp og så ned på meg med sjokk i stemmen. Jeg satte meg opp og sukket.
"Han avviste meg egentlig uten å faktisk avvise meg," forklarte jeg. Minnet om at han sa til sin beta at han hadde andre hun-ulver spilte seg om og om igjen i hodet mitt.
"Hvor er han? Jeg skal drepe ham," sa han og reiste seg. Jeg lo og falt tilbake ned på gulvet.
"Lykke til med det. Hvis du dreper ham tror jeg ikke du kan bli i klanen din lenger," sa jeg.
"Hvorfor? Jeg skal rive ham i fillebiter... vent, det hørtes feil ut. Uansett, jeg skal drepe ham," lo han mellom ordene.
"Beck, han er Alfa-kongen," sukket jeg. Ansiktet hans myknet og han gned hånden over ansiktet og satte seg ned igjen.
"Shit, jeg er så lei meg Nicole, jeg kan ikke hjelpe deg der, men hvis det var noen andre ville jeg drept dem på et blunk," sa han og la armene sine rundt meg.
"Riktig, du ville gå og knekke nakken på Alfa Titus?" lo jeg. Jeg kjenner alle Alfaene og Lunaene, men ikke personlig. Når jeg passerer gjennom flokkgrenser later jeg som om jeg er en ulv og endrer duften min for å få det til å virke som om jeg er en del av en flokk.
"Ok, så ikke hvem som helst, men du skjønner hva jeg mener," sa han og rullet med øynene. Jeg reiste meg og rullet med øynene.
"Nei Beck, jeg vet ikke hva du snakker om," sa jeg sarkastisk. Jeg kastet skjorten hans til ham, og vi gikk inn. Jeg sukket lettet ut da vi kom inn i mitt varme hus.
Jeg tok av hanskene mine og kastet dem på benken og kollapset på sofaen. Beck satte seg ved siden av meg og pustet ut.
"Hvorfor kom du hit igjen?" spurte jeg ham. Han trakk på skuldrene og slo på TV-en min og bladde gjennom kanalene.
"Jeg har ikke sett deg på en stund og jeg hadde en fridag, så jeg kom for å se deg," sa han. Han valgte endelig en kanal, og jeg hadde ingen anelse om hva som spilte på TV-en min. Jeg forsto aldri konseptet av det.
Når jeg går til byen kjøper jeg bare ting jeg egentlig ikke bruker. Jeg liker å få hjemmet mitt til å føles bebodd. Det er ensomt uten noen, men jeg underholder meg selv på en eller annen måte dag for dag.
"Har du noe å spise?" spurte han. Jeg nikket, og han gikk til kjøleskapet mitt.
"Jeg tror det er noen blodposer i den nederste skuffen," pekte jeg. Han nikket og tok et sugerør fra skuffen min og begynte å drikke.
Malcoms POV
Jeg brakk en annen penn i to og kastet den i søpla. Ulven min ville ikke slutte å irritere meg om henne. Jeg ville ikke ha henne, men hvorfor vil han? Det banket på kontordøren min, og jeg mumlet.
"La meg være i fred, Logan," knurret jeg. Døren åpnet seg, og Morgan kom inn kledd som en forførerske. Hun hadde et falskt smil på ansiktet og satte seg halvveis på skrivebordet mitt slik at rumpa hennes ville se mer fyldig ut.
"Hva trenger du, Morgan," sa jeg og rullet med øynene.
"Du ser ut som du trenger en utløp," sa hun og strøk fingeren langs kjeven min. Jeg slapp ut et knurr og presset henne mot nærmeste vegg.
"Dette er siste gang vi gjør dette," hvisket jeg i øret hennes. Hun lo lavt og stirret inn i øynene mine.
"Vi vet begge at det er en løgn, Malcom."
Nicolette's POV
Beck kastet meg en blodpose og et sugerør, og jeg stakk plasten med det og begynte å drikke.
"Du begynner å gå tom for blodposer," sa han og inspiserte kjøleskapet mitt. Jeg så at det var bare fire blodposer igjen. Jeg drikker tre om dagen, så jeg vil definitivt være tom innen slutten av dagen.
"Vil du at jeg skal dra til byen og hente flere fra sykehuset?" Jeg åpnet munnen for å svare, men en svak klynk kom ut. En skarp smerte traff magen min, og jeg mistet blodposen som sølte over hele teppet.
"Nicole?" hørte jeg Beck rope til meg. Smerten spredte seg som en skogbrann. Det var som om en blåselampe ble holdt opp mot magen min.
"Herregud," sa han og så på meg. "Er du ok?" Jeg ristet svakt på hodet og holdt magen.
"Det er ham, min make," kvelte jeg frem. Jeg gispet da en ny bølge av smerte strømmet gjennom kroppen min.
"Kan du ikke gjøre en besvergelse eller noe for å gjøre smerten utholdelig?" spurte han. Jeg ristet på hodet igjen, og han slo neven i sofaen.
"Det er påført av ulven hans, og min heks kan ikke gripe inn i det," sa jeg raskt. Smerten begynte å spre seg utover magen.
"Jeg må vente til han er ferdig."