Kapittel 6: Vi vil ha henne
Kapittel 6: Vi Vil Ha Henne
Riccardo
"Den er ikke her, for pokker!" Marshall smelte gjestelisten igjen, nesten kokende av sinne mens han så på Adanna.
Hun flyttet seg litt da blikkene deres møttes. Hun var en smart jente, visste når hun var i trøbbel, og nå var hun definitivt det.
"Hvorfor står ikke Angelias navn her?" spurte han forsiktig, men jeg visste at han kjempet mot utålmodigheten.
"Hvem?" spurte hun med rynkede øyenbryn.
"Angelia, kvinnen med langt mørkt ravnehår, og hun gikk for noen minutter siden."
Ved nevnelsen av Angelia spente hun seg før hun langsomt slappet av igjen, og så av en eller annen grunn selvtilfreds ut.
"Jeg må ha glemt det."
"Du vet at alle besøkende må skrive navnet sitt på listen, det er protokoll. Dette er grunnlag for oppsigelse av din stilling her på klubben." truet jeg, ikke lenger fornøyd med å la Marshall styre samtalen, og Adannas øyne utvidet seg.
"Jeg er s..beklager, jeg mente det ikke." stammet hun, redd ved tanken på å miste jobben. Hun så på Marshall for støtte, men hun ville ikke få noen fra ham.
"Fikk du henne til å signere en konfidensiell avtale da?" spurte jeg, selv om jeg visste at hun ikke hadde gjort det, og hun bekreftet det ved å riste på hodet.
"Ville du miste jobben din?" Jeg var rasende, ikke bare fordi vi ikke kunne finne navnet på vår mystiske kvinne, men også fordi det var hennes forbannede jobb å sikre en konfidensiell avtale med alle som satte foten inn i bygningen min.
Jeg var på bar bakke, noe som aldri hadde skjedd før. Bare ett blikk på henne på avstand, og jeg ville vite mer om henne, se henne igjen. Jeg trengte henne, ingen hadde fanget min oppmerksomhet slik hun nettopp hadde gjort, og derfor måtte jeg finne henne for enhver pris. Men hvordan i helvete skulle jeg klare det med bare fornavnet hennes?
Tankene mine gikk amok med tanker om hvordan jeg skulle finne denne kvinnen som het Angelia. Jeg må ringe min private etterforsker, jeg kunne ikke finne henne på egen hånd, det var sikkert. Hvordan kunne alt endre seg på et øyeblikk? Jeg sa ikke at hun var den rette, pokker, det ville vært latterlig, men jeg kunne ikke bare la henne gå heller, ikke uten å bli kjent med henne og se om hun ville passe inn hos oss.
Hele hva hvis var det som satt fast i meg, hun stjal min oppmerksomhet så snart jeg så henne, og det måtte telle for noe, ikke sant? Kanskje etter å ha ventet så lenge på en slave, begynte jeg å bli desperat, vi begynte å bli desperate. Det var mer sannsynlig enn at hun faktisk var den rette for oss, kanskje det som skjedde var fordi hun var en vakker kvinne med den perfekte kroppsformen. Bare å stirre på henne alene fikk pikken min til å rykke, og tanken på henne fikk meg til å miste forstanden. Hvem er denne kvinnen, og hvorfor har hun så stor effekt på meg bare ved ett blikk?
Selv om hun kunne ende opp med å være en av de hundrevis vi hadde møtt som ikke passet oss, må jeg fortsatt møte henne igjen, og jeg ville ikke utelukke noe før da.
"Hei, hvor gikk Kingston?" spurte Marshall, og så seg rundt.
Jeg snudde meg, men jeg kunne ikke se ham noe sted. For en så stor mann kunne han være stille som en mus når han ville. Jeg hadde ikke engang merket at han gikk bort, jeg visste at han hadde fulgt oss ned hit.
"Han g..gikk ut." sa Adanna, og pekte mot døren.
Med et irriterende blikk på henne, gikk jeg mot døren, og akkurat da jeg rakte ut hånden for å ta i håndtaket, åpnet den seg, og avslørte Kingstons mørke ansikt.
"Til kontoret," sa han like rolig som han alltid gjorde.
Kontoret mitt var i tredje etasje, borte fra musikken og menneskene. Det var romslig med en komfortabel sittegruppe, et skrivebord og en privat bar fylt med bare våre utvalgte drikker. Begge satte seg i skinnsofaen min mens jeg gikk for å hente drikke til oss.
"Ingen til meg, jeg har et møte tidlig i morgen," sa Kingston, tok en sigarett fra bordet og tente den.
"Hvor var du?" spurte Marshall, og så på ham mens han ventet på svar.
"Snakket med vaktene utenfor," svarte han, han var en mann av få ord.
Jeg har aldri hørt ham si en lang setning, og det fikk meg til å lure på hvordan han klarer møter og arbeid.
"Hvorfor snakket du med dem?" spurte Marshall, fortsatt forvirret.
Forståelsen gikk opp for meg, vaktene må ha sett ID-kortet hennes, og jeg var sikker på at de ikke ville ha glemt henne. Hvordan kunne de? Jeg så henne på avstand og ble allerede fascinert. De fikk se henne ansikt til ansikt, og jeg visste at hun ville se enda vakrere ut på nært hold. Jeg visste ikke hvorfor jeg ikke hadde tenkt på vaktene, men det var bra at noen gjorde det.
"Hva heter hun?" spurte jeg rett etter Marshall, noe som gjorde ham enda mer forvirret.
"Angelia Hartwell, tjue-tre år gammel. Hun er student, men de har glemt hvilket universitet hun studerer ved."
"Å, selvfølgelig." Marshall smilte, endelig forstå hva vi snakket om.
"Tjue-tre, sier du? Det er ikke verst..."
Faen ja, det er verst. Hun er så ung, og hun vil kanskje ikke sette pris på den store aldersforskjellen," sa jeg uenig, og avbrøt Marshall.
Seriøst? Faen ta deg, Marshall. Han hadde en tendens til å tenke med pikken i stedet for hodet. Men for en gangs skyld var jeg glad noen argumenterte for det, fordi selv om jeg kunne se fornuften, ville jeg ikke, ikke denne gangen. Jeg var fornuftens stemme i vår lille gruppe, Marshall var praktisk talt det motsatte, og Kingston, han fulgte bare med på hva vi bestemte oss for de fleste ganger.
"Femten år er ikke så ille, vel seksten år i Kingstons tilfelle. Kanskje hun vil like noen med erfaring," argumenterte Marshall, og jeg ville tro på ham.
Så mye som jeg ønsket det, måtte jeg fortsatt spille min rolle og se hvilken side som vant. Dette var grunnen til at de tre av oss fungerte, vi diskuterte både det gode og det dårlige før vi hoppet inn i noe.
"Og så oss tre, hvem ville ikke blitt skremt av det? Å bli delt er ikke for alle, og som jeg sa før, hun er så ung og det kan skremme henne. Vi kan i det minste være enige om det..."
"Hva om hun er en underdanig?" Kingstons stemme skar gjennom diskusjonen vår. Faen, jeg hadde ikke engang tenkt på det.
"Vi kunne forandre det," sa Marshall, og så håpefullt på oss.
"Dere vet hvor mange underdanige som har falt for våre føtter selv når de visste at vi var Mestere," ristet jeg på hodet av Marshalls ord.
"Ingen sjanse, det er der vi setter grensen. Vi vil ikke overbevise noen om å bli en slave, det vil alltid være en fri beslutning for hvem som helst å ta selv uten vår innflytelse."
Marshall visste det, men jeg forsto hans iver, det var ikke ofte en av oss, enn si alle tre av oss, fant noen som vekket vår interesse.
Kingston hadde ikke sagt mye om noe av dette, men det var ikke uvanlig. Jeg regnet med at han ville protestere hvis han ikke var med. Han ville også ha henne, vi alle ville ha henne for enhver pris.