Kapittel 7 Santiagos POV
ALPHAENS HATETE MATE
Santiagos POV
Jeg har ikke sett Adrian hele dagen, og han har ikke svart på noen av mine anrop eller tekstmeldinger, noe som bare kan bety én ting, han er i et av sine humør og vil ikke at noen skal forstyrre ham.
Han ser ut til å gå gjennom en tøff periode for tiden, han er alltid i dårlig humør, noe som ikke er nytt for Adrian. Han blir veldig lett irritert, men dette er annerledes. Jeg har sett ham, og hva enn han går gjennom, vet han ikke hvordan han skal fikse det, og han vil ikke be om hjelp.
Sittende her på kjøkkenet med Mirabelle og Racheal kan jeg ikke unngå å bekymre meg for ham. Adrian vet hvordan han skal lede en flokk med letthet. Han kunne drepe noen med bare hendene raskere enn noen jeg kjenner, og ta vare på sin lillesøster og flokken, det kan han, men å håndtere følelsene sine? Nei, Adrian har ingen anelse, og hva enn som plager ham akkurat nå er en følelsesmessig sak, og hvis han ikke fikser det snart, vil jeg måtte rydde opp altfor mange lik etter min smak, og han-
“Tiago, hvorfor hentet dere oss ikke i dag?” Min lillesøster, Racheal, avbryter tankene mine.
“Jeg vet, ikke sant? Jeg har bedt om det siden hendelsen med Raquel. Hun tror vi er gode, men jeg kan ikke være med henne.” Belle fniser.
Adrian og jeg har forskjellige syn på hvordan vi skal beskytte søstrene våre. Jeg finner det effektivt å la Racheal lære av erfaring fordi hun er sta, men Adrian vil ikke la Mirabelle lære noe av erfaring, han vil bare fortelle henne det, og hun vil tro han overreagerer og gjøre opprør mot ham, fordi det er det hun gjør, ingen skade, ingen problem, det er deres motto.
Racheal stopper opp, legger skjeen ned. “Hei, hvor er Adrian?”
“Ja, hvor er han? Han oppfører seg rart, jeg mener han er alltid seriøs, men i dag virker han ekstra sint. Hvem tok lekene hans?” Belle rynker pannen, tonen hennes antyder at hun er underholdt, men hun er seriøst bekymret for ham, og det er jeg også.
“Jeg vet ikke, Moon.” Sier jeg sannferdig, “La meg gå og se hva han driver med. Jeg er ikke i humør til å kvitte meg med flere lik enn jeg har i dag.”
“Vent, lik? Hvem faen har han drept?” Hveser Belle.
“Ingen som ikke fortjente det, men hans drapstokt kan komme ut av kontroll. Du vet hvordan han blir når han er så sint.” Sier jeg og reiser meg.
Det første stedet jeg ser etter Adrian er der han er. Jeg kan fortelle det ved de gjennomtrengende skrikene og bønnene som ekkoer i fangehullet at han har mistet det. Lukten av blod som henger i luften blir sterkere og sterkere jo lenger jeg går inn.
Jeg passerer cellene, og der er han, uten skjorte og med militærstøvler på føttene, nådeløst slår han en av krigerne fra Alpha Vinnys flokk. Mannen stirret bare på søsteren hans i to minutter, og nå har han ham fanget. Jeg har prøvd å gå god for hans løslatelse, men Adrian og hans 'instinkter' bestemte at han hadde de verste intensjoner med henne, og siden Alpha Vinny tilber Adrian, lot han ham få sin vilje, det gjør de alle.
“Det er nok!” Roper jeg, men stemmen min blir ikke hørt, og jeg ser på ham, han trenger å få dette ut av systemet.
Han fortsetter å slå mannen, ikke engang når hans bønn stopper og hans skrik dør ut, stopper han å slå ham. Når mannen faller sammen på gulvet ved Adrians føtter, er det da han stopper. Dømt etter blodet på Adrian, skulle man tro han også er skadet, men jeg kjenner ham godt nok til å vite at det ikke er hans blod, bortsett fra det på knokene hans.
Når han ser at mannen er død, ser han mellom kroppen og meg. “Hva var det?”
“Hva var hva?” Knurrer han.
“Alt han gjorde var å stirre på Belle, og du tok ham inn. Du sa du bare ville skremme ham, vel, du drepte ham.” Sier jeg og gestikulerer mot den døde kroppen ved føttene hans.
Han kjører en hånd gjennom det rotete håret sitt, “Santiago jeg –”
“Nei, nei, det du er, er ute av kontroll. Hva er det som skjer med deg?” Spør jeg rolig.
Han tar opp skjorten sin fra gulvet. “Ingenting, bare bli kvitt ham.” Sier han til vakten, og refererer til kroppen. Tørker hendene rene, går han ut. Bare flott, det er på tide å møte konsekvensene, det er ingen. Vel, i det minste zonet han ikke ut, han var bevisst om sine handlinger.
Jeg gir ham tid til å vaske av blodet før jeg følger etter ham til rommet hans. Når jeg kommer dit, er han ferdig og har skiftet. “Hva er det som skjer med deg?”
“Slipp det, det er ingenting som skjer.” Knurrer han.
Jeg kaster meg på sengen hans, hvilende på albuene, “Slipp det? Du har oppført deg rart siden festen, det er tre uker nå. Og du blir bare verre enn du allerede er, og den dagen vi skulle hente Belle og Rae, forsvant all farge fra ansiktet ditt. Du så blek ut et øyeblikk. Jeg ville ikke si noe, men siden du ikke vil snakke med meg om det, er jeg her for å spørre.”
"Ahh!" Han skriker, kaster telefonen mot veggen, vi ser begge på at den lander, knust i biter. "Hunter driver meg til vanvidd."
"Hva er det med ulven din nå?" fniser jeg.
"Han vil ha sin make."
Er det alt? Ærlig talt, Adrian og ulven hans er den verste matchen, de er ikke akkurat like, og ulven hans er sterk nok til å overmanne ham de fleste ganger. "Det er ikke noe nytt, det er ingenting vi kan gjøre. Vi har vært på altfor mange steder og vi har ikke møtt henne ennå. Jeg mener, jeg skjønner hvorfor ulven min ville vært sint fordi jeg har møtt min make, men jeg lot henne gå, men du, jeg mener det er ikke som om du har møtt henne."
Han gir meg ikke noe svar, i stedet tørker han nesen og rister på hodet, nå unngår han øyekontakt med meg. Jeg setter meg endelig opp, "Det er ikke som om du vet hvor hun er, ikke sant? Adrian, jeg stiller deg et spørsmål!"
Han rister på hodet, "Nei. Jeg vet ikke hvor hun er."
"Du lyver for meg, Adrian."
"Jeg møtte henne bare, ok! Er det det du vil høre?" innrømmer han.
Jeg sparket føttene i bakken, kjeven min faller til gulvet. "Du møtte din make og fortalte meg det ikke? Du skrøt ikke, er du seriøs?!"
"Det er ingenting å skryte av." Han snerrer, gretten som alltid.
Jeg smiler til ham. "Hvem er hun?" Klar til å eksplodere av spenning. Adrian trenger sin make mer enn noen jeg kjenner, både han og ulven hans trenger henne.
Han går bort, lar meg henge igjen akkurat når jeg tror han skal gå ut, lukker han døren.
"Husker du jenta fra den andre dagen? På Winter Bloom Academy, den vi fant på rektorens kontor, den skremte lille jenta i gangen?"
Jeg stopper, husker minnet og når det klikker, nikker jeg. "Ja, jeg sa at jeg ønsket at Belle og Racheal var som henne så vi ikke trengte å bekymre oss så mye, men du går rundt i sirkler, hva har hun med dette å gjøre?"
Han biter tennene sammen, så hardt at jeg tror de kan sprekke. "Det er henne. Den patetiske lille jenta er den som har gjort meg så forbanna."
"Du tuller?" Jeg ler.
Han stirrer på meg og jeg vet i det øyeblikket at han ikke tuller, han er dødsseriøs.
Munnen min kommer til hånden min og jeg rister på hodet, nå forstår jeg hvorfor han har vært så sint i det siste. Han ønsket aldri en make og hvis han skulle få en, håpet han på det motsatte av henne. Stillheten inntar oss begge, jeg setter meg ned og det gjør han også, vi sier ikke et ord til hverandre...
"Så når skal du ta henne med hjem?" Jeg bryter stillheten.
"Hva?"
"Når skal du ta vår Luna hjem?"
Han rister på hodet, en finger opp mot meg, "Nei, nei hun er ikke min Luna."
"Men hun er din make."
"Det må være en feil. Hva skal jeg med henne? Du så henne skjelve over, Gud vet hva, en eller annen drittunge på videregående. Jeg er en Alfa, jeg leder den mest fryktede flokken i verden og du tror jeg vil ha henne som Luna?"
"Du har ikke noe valg, hun er din make."
"Mann, ikke si det igjen, jeg trenger ikke en make, mye mindre henne."
"Hva med makebåndet?"
"Jeg tror ikke på det tullet og jeg er ikke typen som trenger en make, jeg er en ensom ulv, jeg kjører alene. Jeg trenger ikke en Luna."
"Likevel trenger ulven din henne, du kan nekte for at hun er din make så mye du vil, men sannheten vil ikke endre seg, hun er din make og du vil ikke ha fred med ulven din når hun er borte." Jeg trekker på skuldrene. På dette punktet bryr jeg meg ikke hvor irritert han er, jeg vil bare at han skal høre sannheten. Når jeg ser at han ikke vil lytte, antar jeg at det er bare én ting jeg kan gjøre for å overtale ham nå.
"Ok, ha det på din måte, jeg vil ringe mor og fortelle henne at du, hennes sønn, fant din make og ikke vil ta henne med hjem." Jeg truet.
"Ok, selv om jeg ville ta henne hit, kunne jeg ikke."
Jeg nekter å akseptere et nei, han trenger en Luna. "Hvorfor ikke?"
"Kompis, jeg kan ikke ha henne som Luna, du har sett den lille jenta."
Jeg ruller med øynene mot ham, nesten ler, "Hvis din make blir såret, blir du også såret."
"Slutt å kalle henne min make!" Han snerrer. "Jeg har fingeren på mors telefonnummer. Skal jeg ringe henne akkurat nå?"
Han stirrer tomt på meg og jeg ringer nummeret hennes, tydeligvis trodde han at jeg bluffet. "Hører du det? Det ringer.." Jeg ler.
Han river til seg telefonen min og avbryter samtalen. "Finn ut alt om den jenta!" Han knurrer.
"Hvis de bare visste at Alfaen er redd for sin mor." Jeg bryter ut i latter.
"Bare gjør det du må gjøre og gi meg beskjed når du er ferdig. Ingen andre må vite det, Santiago, hører du meg? Ingen." Han advarer.