Kapittel 5 Camillas POV fortsetter
Med hånden gestikulerer hun for at jeg skal komme opp til henne, "Kom opp hit, kjære, og presenter deg."
Jeg reiser meg fra setet og snur meg mot alle. De stirrer på meg, halvparten dømmer meg, den andre halvparten prøver å finne måter å dømme meg på.
Jeg tar et dypt pust for å roe nervene. "Hei, jeg heter Camilla Mia Burton. Jeg er sytt...."
"Ingen bryr seg om alderen din, bare si navnet ditt og sett deg ned." fniser Raquel.
Alle ler igjen, greit, jeg ser det nå, jeg er den nye ungen som får den populære ungen til å se bra og morsom ut. Hvis jeg ikke underholder henne eller viser at hun påvirker meg, vil hun finne noen andre å plage. Jeg er sikker på at den hun plaget før jeg kom hit er overlykkelig nå.
Matematikklæreren slår tavlesvampen på pulten for å få oppmerksomhet. "Stille! Og Raquel, slutt å være så uhøflig mot klassekameratene dine, ellers må du gå ut." advarer hun.
"Jeg hjalp henne bare, frøken Vanderbilt." klager hun.
Frøken Vanderbilt, som jeg har lært, legger en hånd på skulderen min. "Camilla, sett deg ned, vi er glade for at du er med oss. Og det dere ikke vet er at Camilla har vært medlem av denne klassen siden 10. klasse, og hun er en flott elev, jeg er sikker på at dere har sett navnet hennes på klasselisten eller akademisk lederbord." Hun smiler og avviser meg.
Jeg går til setet mitt, men noen snubler meg, og jeg faller, for andre gang i dag. Alle ler, inkludert læreren, men hun ber dem raskt om å tie stille.
Jeg setter meg og tørker tårer jeg ikke merket at falt, er ikke dette hva jeg ville? Jeg kan høre en hånende stemme i hodet mitt som roper til meg. Jeg ville komme til skolen for å føle noe, oppleve noe nytt, hva som helst, men jeg hater det her, jeg vil bytte klasse.
"Greit nå, legg blyanter, matematikksaker og penner på pulten, og eh... ja Jessica, samle inn veskene og legg dem foran, jeg vil ikke fange noen som jukser. Hvis jeg tar deg i å jukse, stryker du automatisk i min klasse." sier hun alvorlig.
Vi gjør som hun ber, og hun begynner å dele ut spørsmålsark. Det banker på døren, og Jessica, jenta som samlet inn veskene, åpner den, to jenter kommer inn. Dømt etter guttenes reaksjoner er de også populære og klassens favoritter.
Jeg kan ikke la være å stirre på dem, de er begge vakre, men en mer enn den andre, hasselnøttøyne og ravnsort hår med kastanjerøde striper som faller nedover ryggen, huden hennes gløder så mye at den kan lyse opp et rom. Den andre jenta har rødt hår som komplimenterer hennes himmelblå øyne, men røttene hennes er svarte, hun har en bekymringsløs aura rundt seg, det har de begge.
"Du er sen." sier Jessica til dem og peker mot der veskene er. Den rødhårede viser henne fingeren og himler med øynene, den andre jenta rister på hodet av henne.
"Du er akkurat i tide til mattetesten vår. Denne vil telle for femti prosent av karakteren din ved slutten av skoleåret. Så finn en plass hvor du kan, jeg gir deg en oppgave snart," forklarer fru Vanderbilt.
De to jentene ser på hverandre og snakker lavmælt mens de finner plassene sine. Den ene setter seg ved siden av meg og den andre til venstre for henne.
Fru Vanderbilt kommer rundt og gir dem hver sin oppgave. Hun bruker ytterligere fem til ti minutter på å dele ut svarark til alle. Hun gir oss klarsignal, og vi begynner på oppgavene. Når jeg begynner å bla gjennom oppgaven, innser jeg at skolen er mye lettere enn hjemmeskole. Jeg svarer på dem rekordraskt, og nå tygger jeg på pennelokket mitt.
"Tretti minutter igjen," annonserer fru Vanderbilt, noe som får noen til å mumle. Jeg ser meg rundt, alle haster nå, og jeg legger merke til at jenta ved siden av meg hvisker til den hun kom inn med.
"Jeg kan ikke dette emnet, og det er førti poeng for det. Bare en engel kan redde oss nå," hvisker hun.
"Ingen mumling, lille Carter og Rodriguez, bytt plass med Hannah," befaler fru Vanderbilt.
Hun går tilbake til å rette noen papirer. Jeg ser på jenta ved siden av meg som svarer feil på et spørsmål. Jeg vil hjelpe henne, men jeg vil ikke få trøbbel på min første skoledag.
"Femten minutter igjen," annonserer fru Vee uten å gi klassen så mye som et blikk.
I det som virker som panikk, ser jenta ved siden av meg på meg nå, og legger merke til at hun aldri har sett meg før. Jeg åpner midten av svarheftet og holder det der hun kan se.
Hun ser forvirret på meg, og jeg nikker. Hun kopierer, og når hun er ferdig, blar jeg om til neste side. Grunnen til at jeg åpnet midtdelen først, er fordi svarene jeg har skrevet der gir flest poeng. Hun klarer på en eller annen måte å kopiere omtrent syv spørsmål som tilsvarer førtifem poeng, og uten tvil er korrekte.
"Fru Vanderbilt, noen jukser!" hører jeg frøken Hva-er-det-hun-heter si.
Jeg tar blyanten min og peker på svarene som om jeg bekrefter dem. Jenta ved siden av meg vipper hodet og ser tilbake på Raquel og mimer noe.
Fru Vanderbilt ignorerer henne. Hun reiser seg fra plassen sin og ringer i en bjelle, "Tiden er ute. Send papirene fremover."
Vi gjør som hun sier. Og når hun er ferdig med å samle inn svarheftene, går hun.
Alle henter sekkene sine fra fronten, og det gjør jeg også. "Hei, jeg tror ikke vi har møttes før, jeg er Mirabelle." Hun smiler, hun lukter kjent, berusende, men det er ikke parfymen eller duften hennes, den er ikke sterk på henne, den bare henger litt igjen som om hun nettopp har rørt ved eieren av giftstoffet.
Jeg ser på henne med ærefrykt. Ordene setter seg fast i halsen min, og jeg klarer ikke å svare henne. Hun er rolig, smiler mye, hun er det motsatte av Raquel, men jeg er fortsatt skremt av folk som henne som ikke henger med folk som meg, de mobber dem for å utnytte deres usikkerhet.
Mirabelle ignorerer min manglende tale, "Takk for at du lot meg kopiere fra deg. Det kunne ha endt dårlig hvis vi ble tatt, og det var galt, men du gjorde det for meg. Du kjenner meg ikke engang. Du er snill, og jeg snakker for mye, unnskyld." Hun smiler før hun går bort til baksiden av klasserommet.
De fleste øyne følger henne, og det gjør jeg også. Hun nærmer seg Raquel, som smiler til henne. "Belle-" Hun blir avbrutt av Mirabelles hånd, som kolliderer med ansiktet hennes veldig raskt, og jeg skvetter på hennes vegne; det må ha gjort vondt fordi det slaget kunne høres utenfor dette klasserommet. "Belle!" utbryter Raquel, mens hun holder seg på den nå røde kinnet.
"Belle ingenting, du er så falsk hvis jeg -"
Hun stopper når den rødhårede kommer mellom dem, klappende. "Trøbbel i bestevennparadiset?" håner hun, tydeligvis holdende tilbake en latter. Raquel ignorerer henne, og Mirabelle rister på hodet mot henne.
Hun trekker seg bort fra dem og ler, "Hva gjorde jeg?"
Ingen av dem svarer henne, Mirabelle fester blikket på Raquel, "Hvorfor sa du det til fru Vanderbilt?"
Raquel trekker på skuldrene, lener seg mot pulten sin. "Det vi sier hver gang. Nei vent, hvorfor er du skyldig, jukset du?"
Hån, det er det dette er, Raquel så tydelig at vi jukset, så hvorfor spiller hun dum nå? Klassen mumler, noen ignorerer fortsatt denne krangelen som om det er en normal dag med disse to. Mirabelle rister på hodet mot Raquel, "Jeg vil ikke at du snakker til meg eller besøker meg, ikke at du noen gang kom for å henge med meg." Mirabelle fniser.
Raquel retter seg opp, "Hva skal det bety?"
"Det betyr, ikke tro at jeg ikke har lagt merke til at du bare liker å komme hjem til meg for å stirre på brødrene mine." Mirabelle avslører, mens hun går tilbake til plassen sin.
Ok, plot twist, dette er klassens dronning B, og Raquel er vennen som vil være som henne.
Resten av dagen gikk veldig fort. Jeg spiste lunsj med Mikel og vennene hans. De var hyggelige. Jeg ville ikke ha noe imot å være i klassen deres.
Etter lunsj hadde vi to timer og en fritime. Alle laget støy, så jeg bestemte meg for å finne biblioteket. Jeg lånte en roman derfra og gikk på toalettet før jeg dro tilbake til klassen. Jeg vasket hendene mine da døren åpnet seg, jeg tok raskt på meg brillene, Arielle kaller dem min forkledning, og hun kunne ikke hatt mer rett.
Etter å ha registrert hvem det er, griper jeg boken min for å gå, men Raquel blokkerer veien min. "Ikke så fort, fire øyne, hvor tror du at du skal?"
Jeg peker på døren, "Eh, jeg - jeg.. jeg skulle..."
"Du, du hva, stammende?"
"Gå." Jeg klarer å si det uten å stamme. Jeg er i undertall.
Hun ser over skulderen til vennene sine og flirer. "Vee, Nina. Hjelp meg å lære denne stammeren en lekse. Jeg liker ikke folk som tråkker på skoene mine, gargoyle..." Hodet hennes vender tilbake til meg. "Å vent, trodde du jeg hadde glemt? " Hun ler og presser meg inn i et hjørne mens hennes små blåblodige skiftervenner ler av meg.
"Mikel ropte på meg på grunn av deg, og du ydmyket meg foran alle." Hun sier og tar brillene mine av ansiktet mitt og tråkker på dem.
Vennen hennes trekker på skuldrene, "Hun fikk deg til å se ut som en idiot." Hun fniser og blåser på de nyoppmalte rosa neglene sine. Rosa er en overvurdert farge, hvis du spør meg.
Raquel river boken min fra meg, uten å bryte øyekontakten. "Og i tillegg er bestevennen min sint. Det er ikke din feil, men du skal betale for det." Der går romanen min, hun kaster den i toalettet. Drittunge. Tee ville ha hatt det gøy med denne, og det samme ville gamle Camilla.
"Det er nesten tid for historie, la oss bare gjøre ferdig henne her er barberhøvelen, skal vi barbere hodet hennes?" Den andre vennen hennes stråler.
"Nei!" roper jeg, noe som får dem til å le enda høyere.
Er dette underholdende for dem? Å få meg til å gråte på deres nåde bare fordi de kan.
Raquels hånd treffer ansiktet mitt hardt, hardere enn Mirabelle slo henne tidligere, og jeg roper høyere.
"Hold kjeft!" Hun advarer, og bringer fingeren til leppene sine, og jeg nikker, demper gråten min.
Hun nikker også og smiler. Hun drar i håret mitt og trekker det ut av knuten det er i. Jeg føler hodet mitt fylt med varme etterfulgt av smerte, og jeg innser at hun slo hodet mitt mot veggen.
Vennene hennes ler, ørene mine ringer, synet mitt er tåkete av tårer. Jeg kan høre vennen hennes skrike til henne mens den andre heller en bøtte med vann over hodet mitt. Det neste jeg hører er lyden av stoff som rives, mitt stoff, skjørtet mitt, og de er borte.
Når rengjøringsdamen åpner baderomsdøren noen minutter senere, skjelver og gråter jeg, kald til beinet i et hjørne av et videregåendebad.
Dette er ikke hvordan jeg ønsket at min første dag skulle gå, hva gjorde jeg mot Raquel? Hvorfor skjer dette alltid med meg? Hvorfor liker ikke folk meg? De tar en titt på meg og bestemmer seg for å ikke bry seg med meg, hun er stygg, irriterende og må mobbes? Er jeg virkelig så forbannet at ingen vil ha meg rundt seg, min tilstedeværelse i seg selv utløser sinne i dem.
Rengjøringsdamen tar en titt på meg og deretter hele badet. "Herregud, dere unger roter alltid til badet på denne måten." Hun knurrer, "Vent, gråter du? Åh, det er derfor jeg ikke har barn... eh, gå til lærerens eller rektorens kontor, hun er barnevakten, ikke jeg." Hun sier og skyver meg ut.