Kapittel 8
Vinter
Hvem i helvete tror min make at han er?! Anklager meg for noe jeg ikke har gjort. Tror han virkelig at jeg gjorde noe? Tror han virkelig at jeg ville begå en forbrytelse som ville få meg til å bli en rogue? Tror han virkelig at jeg er en kriminell? Hva faen er problemet hans? Jeg er ikke en vanlig kriminell, og han skal få høre min mening.
"Hvem faen tror du at du er? Du kommer hit og anklager meg for å være en slags kriminell. Noen som har brutt pakkens lov og ble dømt til å bli en rogue. Er det det du tror om meg? Hvordan våger du!" brølte jeg.
Han ser på meg med et sjokkert uttrykk. Tror han at jeg er en svak hunulv som ikke kan forsvare seg selv? Tror han virkelig at jeg bare ville rulle over for hans antagelse, og ha en sivil samtale med ham etter at han spurte hva jeg gjorde?
Hvordan forventer han at jeg skal svare etter at han legger ut en antagelse om at jeg var årsaken til min egen ulykke? Det er bare dumt. Jeg forstår ikke hvorfor han er så sjokkert over at jeg hevet stemmen til ham. Det var han som kom hit og begynte å snakke som om jeg måtte ha gjort noe for å fortjene å være pakkeløs.
Jeg mener, jeg gjorde noe som førte til at jeg ble pakkeløs, men hvis jeg hadde gjort det jeg skulle ha gjort, ville jeg vært død. Så, alternativet til å være i denne posisjonen ville vært min død. Jeg vet at jeg må roe meg ned. Han har sannsynligvis bare noen gang møtt rogues som var akkurat det han trodde de var, men det er ikke meg.
Jeg gjorde ingenting negativt for å være i denne situasjonen. Jeg håper jeg kan få kontroll over sinnet mitt mot ham. Hans antagelse var bare så unødvendig. Jeg hater når folk antar ting om meg. Riktignok er dette ikke første gang dette har skjedd, og jeg er sikker på at det ikke blir siste gang.
Cole trekker pusten. Jeg kan se at han er opprørt over seg selv for å anta at jeg er en kriminell. Han venter et øyeblikk før han snakker igjen i en rolig tone. "Se, kan jeg bare få høre hva som skjedde. Hva er grunnen til at du lever som en rogue?"
Jeg trekker pusten mens jeg får kontroll over sinnet mitt. Jeg vet at han trenger svar, og jeg har tenkt å gi ham de svarene han vil ha. Men tanken på å snakke om den dagen får meg til å føle meg svak i magen. Jeg hater å snakke om den dagen. Dagen da livet mitt ble snudd opp ned. Jeg har regelmessige mareritt om den dagen. Det er smertefullt å tenke på, og jeg har aldri snakket med noen om det. Vel, det er ikke helt sant. Jeg har snakket med Athena om det, men ingen andre.
Hun snakker til meg i dette øyeblikket. Athena forteller meg at det er greit å dele våre mest smertefulle minner med min make. Hun minner meg på at maker deler hverandres byrder, og jeg vet at hun har rett. Det gjør meg bare ukomfortabel å snakke om det. Det er hittil den verste dagen i mitt liv.
Jeg pustet dypt inn og begynte å fortelle min fortid til min partner. "Jeg var 13 år, og jeg hørte noen eldre barn snakke om et nytt fossefall de hadde funnet. Det var utenfor vårt territorium, og jeg visste at familien min ikke ville la meg gå utenfor grensene. Jeg var en nysgjerrig unge. Så, naturligvis la jeg en plan om å snike meg ut neste gang en mulighet bød seg. Jeg skulle finne det fossefallet."
"Vi hadde en samling, og hele flokken måtte delta. Alle medlemmene kom til flokkhuset. Kvinnene med sine unger, de eldre, alle krigerne. Hvert eneste medlem var der. Jeg bestemte meg for at det var det beste tidspunktet å snike seg ut."
"Ingen ville vite at jeg hadde smøget meg ut, og patruljen ville være på møtet, så jeg visste at jeg kunne komme meg utenfor territoriet uten at far og mor fant det ut. Jeg smøg meg ut akkurat da møtet begynte."
"Jeg fant fossefallet akkurat der de sa det ville være. Det var vakkert. Det var et perfekt sted for en ung gutt å ha det gøy. Jeg tilbrakte timer der med å hoppe fra toppen av fossen ned i vannet under. Svømte og plasket. Det virket som den beste dagen noensinne. Det trodde jeg da."
"Etter timer og timer med lek begynte solen å gå ned. Jeg visste at jeg måtte komme meg hjem, ellers ville jeg få problemer. Jeg ville ikke komme for sent til middag, og jeg ville virkelig ikke måtte forklare hvor jeg hadde vært. Selv om jeg visste at jeg mest sannsynlig allerede var i for en god skjennepreken for å ha vært utenfor territoriet."
"Jeg tenkte at møtet allerede var ferdig, og at jeg ville møte noen krigere ved grensen når jeg krysset inn i territoriet. De ville helt sikkert fortelle foreldrene mine, og jeg ville få problemer. Men da jeg kom innenfor grensene til vårt flokkområde; så jeg ingen."
"Først tenkte jeg at de fortsatt var på møtet, og at jeg hadde sluppet unna med min lille utflukt. Men så begynte jeg å lukte noe merkelig. Det var ubehagelig og brant i nesen. Jeg begynte å legge merke til at det var røyk, massevis av røyk."
"Jeg lurte på om flokken min hadde laget et bål. Det ga ingen mening, da. Det var ikke nymåne, og det var ikke engang mørkt ennå. For ikke å nevne at røyken bar med seg den verste lukten jeg noen gang hadde kjent, og bål lukter jo herlig."
"Jeg gikk opp til flokkhuset og fant det i brente, rykende ruiner." Jeg kjempet mot tårene på dette tidspunktet og prøvde å få resten av historien min ut. "Jeg lette og lette, men jeg kunne ikke finne noen fra flokken min. De hadde alle vært i flokkhuset. Min mor... min far... min flokk. De var alle borte, og jeg var alene."