Kapittel 7
Cole
Jeg våkner og går ned til kjøkkenet. Marie og Julian har laget frokost, og jeg setter meg ved bordet. Jeg begynner å spise idet Marcus kommer inn med sin make Shelly. Vi starter en samtale, og så kommer James inn og setter seg ned.
"God morgen, folkens," sier James altfor muntert. "Visste dere at mor har bestemt at vi må holde en parringssamling?"
"Er du seriøs," sier søsteren min idet hun går inn på kjøkkenet. "Hun tåler ikke at både hennes yngste datter og eldste sønner ikke har makkere. Hva synes du om dette, Cole? Tror du du kan få henne til å droppe det? Jeg mener, jeg har nettopp fylt 19, det har bare gått et år. Jeg forstår at hun presser deg. Du er alfa, men jeg, jeg er ung og har tid til å finne min makker."
Jeg himler med øynene og går tilbake til omeletten og toasten min. Å kjære lille søster, jeg har funnet min makker og jeg har til hensikt å finne ut av ting. Men jeg tror det kan være en god idé å holde parringssamlingen siden jeg kanskje må avvise min makker, hvis hun faktisk er en kriminell.
Jeg kremter. "Marcus, kan du holde styr på ting? Jeg skal gjøre noe papirarbeid og deretter gå en tur." Han nikker bare og gir meg et smil. Han vet at senere i dag vil jeg finne ut hva min makker egentlig er. Han er spent på mine vegne, det kan jeg se. Jeg vet at han bare vil at dette skal gå i en positiv retning, ikke negativt.
Marcus vet at jeg blir eldre. Jeg har fortsatt ikke en makker, og det betyr at han har mer press på seg for å produsere en arving. For hvis jeg ikke slår meg til ro snart, må han sørge for en arving som kan følge meg som Alfa. Heldigvis for ham har han allerede funnet sin makker.
Slik fungerer det bare. Hvis Alfaen av en eller annen grunn ikke produserer en mannlig sønn som kan ta over som alfa når han går av eller dør, vil beta-sønnen være den neste til å bli Alfa. Det er bare slik vår hierarki fungerer.
Jeg går ned til kontoret mitt og begynner å lese over noen brev fra noen få nabopakker. Jeg merker at det er på tide å dra når jeg hører et bank på døren. "Kom inn." Jeg ser opp og ser Charlotte. Faen, jeg har ingen anelse om hvor hun fikk det for seg at vår flørt skulle vare. Av en eller annen ukjent grunn tror hun at hun betyr noe betydelig for meg.
"Hei der, Cole, vil du ha litt moro i kveld? Jeg dør etter å ha deg igjen."
"Nei, jeg er ikke interessert. Jeg sa vi var ferdige. Jeg sa det for måneder siden, hvorfor kan du ikke få det inn i ditt tykke hode?"
"Åh, du vet at du vil ha meg. Jeg kan se at du er ensom, og jeg vil bare hjelpe deg."
"Faen ta deg, Charlotte. Du kommer ikke til å være i sengen min igjen, ok?" Med det reiser jeg meg for å gå. Idet jeg går ut, skyver jeg meg forbi Charlotte.
Winter
Jeg står opp ved daggry og bestemmer meg for at fisk ville være flott til frokost. Så jeg tar spydet mitt og går ned til elven. Jeg ser ørreten og kaster spydet. Det treffer målet sitt. Jeg vasser inn for å hente fangsten min og gjør det noen flere ganger til jeg tror jeg har nok fisk. Jeg drar tilbake til lyet mitt og lager den. Det er en vakker dag. Jeg bestemmer meg for å legge ut et teppe og lese til Cole kommer hit. Jeg lurer på om han vil synes jeg er rar. Jeg mener, ærlig talt, de fleste i pakkene har aldri interagert med løsgjengere annet enn å jage dem bort eller drepe dem.
Bare tanken på å bli drept for å være en rogue får meg til å skjelve. Jeg prøver jo ikke å gjøre noe mot pakkene. Jeg mener, jeg ville elsket å være en del av en igjen. Jeg savner å ha andre rundt meg, og Athena blir ensom. Det er ikke alltid ille. Jeg holder meg opptatt og har et ganske godt liv, så vidt jeg vet. Det er et godt liv. Jeg har møtt andre rogues som har det mye verre enn meg.
Cole
Jeg kommer til leiren hennes, men jeg ser henne ikke. Jeg rusler rundt og legger merke til en liten lysning. Der er hun. Winter er dypt inne i en bok. Hun ligger der med beina opp. Hun ligger på magen, så rumpa hennes stikker opp. Gudinne, hun er sexy i jeans. Jeg begynner å lure på hvordan hun ser ut naken. Alt jeg vil gjøre er å løpe bort og krype oppå henne, og kysse de fyldige leppene hennes. Nei, det er ikke derfor jeg kom. Jeg kom for å få svar.
"Hei." Jeg roper mens jeg går bort. Hun ser ikke opp. Det må være en god bok. Jeg setter meg på huk og tapper henne på skulderen; hun skvetter.
"Åh, hei, gi meg et minutt, jeg er nesten ferdig med dette kapittelet." Hva? Hun setter meg på vent for å fullføre et kapittel. Dette er ikke det jeg er vant til. Jeg er den jævla Alfaen i flokken min. Når jeg snakker, stopper folk for å lytte. Bortsett fra mine nære venner og familie, da. De respekterer meg og følger ordre, men de er litt mer avslappet.
"Ok, jeg er klar nå. Vil du tilbake til leiren min, så kan vi snakke. Jeg har litt fisk igjen fra i morges. Du kan hjelpe meg å spise opp. Restfisk holder seg ikke godt her ute med mindre det er veldig kaldt."
Denne kvinnen... Jeg kan ikke tro at hun har gått og fanget fisk. Jeg trodde hun bare ville ha jaktet som en ulv og spist alt, men nei. Hun gikk ut i menneskeform for å jakte og spise, denne kvinnen er interessant.
"Jeg er med på litt fisk," sier jeg.
"Kult, jeg har også litt vann, men du må dele feltflasken min med meg hvis det er greit?"
Vi går tilbake, det er bare noen få meter fra leiren hennes. Hun setter seg ned på bakken, tar noen fisk og begynner å rense dem foran meg. Gudinne, det er hett. Hun er definitivt ikke en beskjeden liten kvinne. Etter at hun har kastet fisken i en panne og fått dem til å steke på bålet, ser hun opp på meg. Men hun sier ingenting mens fisken steker. Når de er ferdige, setter hun pannen ned mellom oss og snakker.
"Beklager, jeg har bare en gaffel. Siden du er gjesten, tar du den. Jeg bruker bare fingrene. Ikke noe problem."
Hun er så nonchalant og så jævla selvsikker, og rett og slett en badass. Ærlig talt, jeg må justere meg selv så hun ikke ser at jeg blir ganske hard.
"Vel, jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette høflig, men hvorfor er du en rogue? Hva gjorde du?"