Kapittel 4
Vinter
"Eh, hei igjen," sier jeg, og innser med én gang hvor dumt det høres ut. Er det virkelig det første jeg sier til min skjebnebestemte partner? Han bare ser på meg. Jeg ser sikkert forferdelig ut. Jeg har fortsatt blod fra elgen på meg, og jeg har ikke vasket meg på flere dager. Jeg er definitivt ikke presentabel.
Han kommer til å avvise meg. Hvorfor skulle denne Adonis av en mann ønske meg som sin partner? Jeg er et ustelt rot. Jeg bor i et hull, for guds skyld. Jeg er en rogue, og jeg er sikker på at han vet det. Hvordan kunne han muligens akseptere meg?
Jeg er sikker på at han vet hva jeg er. Selv om han ikke avviser meg, vil ikke flokken hans akseptere meg. Jeg kan aldri be ham leve slik jeg har blitt tvunget til å leve. Men hvorfor stirrer han bare på meg? Ser han helheten og innser at dette er en grusom spøk mot ham?
Det slår meg at han er naken! Denne mannen er naken, og jeg elsker det. Jeg kjenner frysningene løpe langs ryggraden. Jeg føler ting jeg aldri har følt før. Det blir vått mellom bena mine. Jeg kan ikke snakke med denne mannen mens han er naken, det er altfor distraherende.
Men før jeg gir ham noe å dekke seg med, tar jeg inn utseendet hans. Han har svart hår på hodet og de vakreste grønne øynene jeg noensinne har sett. Han har bølgende muskler over hele kroppen. Å, gudinne, han er så utrolig høy. Han ser ut som en kjempe sammenlignet med meg.
Gudinnen overgikk seg selv da hun skapte ham. Han ser ut som en skulptur. En skulptur jeg vil løpe hendene mine over. Han var uten tvil en mann, og velutstyrt i tillegg. Hvordan i all verden kunne noen kvinne ha ham mellom bena!
Tanken på ham mellom bena mine får meg til å skjelve. Å, hvordan jeg ønsker at jeg kunne ha det. Jeg prøver å undertrykke disse tankene. Han kommer aldri til å bli min partner. Jeg kjenner situasjonen. Jeg vet at selv om han ikke avviser meg, kan vi ikke være sammen. Det er bare slik situasjonen er.
Jeg må få ham til å dekke seg til, ellers tror jeg ikke jeg vil klare å kontrollere meg selv. Han er for sexy til å være alene og naken i skogen med meg. Det er for mye til å ikke løpe bort og gripe ham. Å få ham til å merke meg her og nå. Jeg kan ikke utsette ham for det. Jeg vet at flokken hans ville gjøre ham til en rogue som meg hvis han bare merket meg.
"Vent litt." Jeg kryper tilbake inn i lyet og henter et teppe så han i det minste kan dekke til noe av seg selv. Jeg vet at jeg ikke kan ha en samtale med min partner mens han står der i all sin prakt. Fristelsen er for stor til å gjøre ting uten å tenke gjennom dem. Jeg gir ham teppet jeg nettopp hentet, og han vikler det rundt seg. Jeg puster endelig ut, i det minste vil ikke øynene mine sende meg inn i en lystig raseri. Bare lukten hans er nå en distraksjon. Jeg må bare fokusere.
«Hei, jeg er Cole; din make. Hvorfor løp du fra meg? Skremte jeg deg? Jeg beklager hvis jeg gjorde det, det var ikke meningen. Kan du fortelle meg navnet ditt?» Navnet hans er Cole. Det er et bra navn; et sterkt navn, og jeg får følelsen av at jeg bare vil skrike det ut.
Hvorfor tror han at jeg fryktet ham? Jeg vet ikke; kanskje han trodde jeg fryktet størrelsen hans. Jeg har ingen anelse, men ærlig talt. Nei, jeg var ikke redd. Jeg ville bare ikke bli avvist. Jeg trodde ikke han ville følge etter, men her er han og spør om jeg har det bra. Det minste jeg kan gjøre er å gi ham navnet mitt, og en forklaring.
«Jeg heter Winter. Jeg var ikke akkurat redd,» svarer jeg. Jeg bare stirrer på ham. Å, min Gudinne, dette er så pinlig. Her står jeg bare og stirrer; sier ingenting. Hva er galt med meg? Dette er min make. Han ble laget for meg. Jeg burde si noe, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er ikke som om jeg ofte er rundt andre varulver, eller mennesker for den saks skyld. Her og der interagerer jeg med andre, men det er ikke veldig ofte. Det har gått over et år siden jeg hadde en samtale med noen andre enn min ulv Athena.
Jeg håper bare han ikke tror jeg er en slags freak. Jeg mener, jeg har knapt sagt et ord til min make her, og jeg er sikker på at han kan lukte min opphisselse. Så, jeg er så tent, knapt talende, enslig hun-ulv. Min make må tro jeg er en slags raritet. Kom igjen, jeg kan klare dette. Bare slapp av. Sier jeg til meg selv.
Cole
Hun bare stirrer på meg med sine store svarte øyne. Min Gudinne, de virker endeløse bak det svarte. Jeg kan lukte hennes opphisselse i luften. Det er vanskelig å holde ut med hvor hardt min pikk blir. Jeg må fokusere, selv om jeg har så mange spørsmål. Som hvorfor hun er en enslig ulv.
Jeg vet at mange varulver er enslige på grunn av forbrytelser de har begått. Uunngåelig ble de ulvene kastet ut av flokkene sine. For helvete, jeg har gjort min andel av å gjøre ulver til enslige. Det er ikke noe jeg personlig liker å gjøre, men noen ganger er det uunngåelig for flokkens beste.
Jeg vet at jeg trenger svar. Jeg vil at hun skal bli med meg tilbake, men jeg må trå varsomt. Ikke bare fordi det ville være svært upassende å ta en enslig inn i vårt flokkområde uten noen kjennskap til henne, men fordi jeg egentlig ikke har noen protokoll for denne situasjonen. Jeg trenger svar, men de må vente.
«Kan jeg komme tilbake? Det er bare det at jeg har vært borte en stund, og de andre flokkmedlemmene kan bekymre seg hvis de ikke finner meg,» spør jeg. «Umm, ja, jeg ville like det.» «Jeg vil vite historien din, så vær så snill å ikke løpe vekk. Jeg vil være tilbake her rundt middagstid i morgen. Vil det være greit?»
Hun nikker. «Greit.» Jeg gir henne tilbake teppet hennes, skifter form og begynner å løpe tilbake til flokken. Jeg snur meg for å se hennes svarte øyne følge meg mens jeg løper vekk.