Kapittel 3
Cole
Hun løp vekk!? Hva skjedde nettopp? Min make løp nettopp fra meg! Jeg hadde ventet i 11 år for at hun skulle løpe vekk. Ikke pokker! Jeg skifter tilbake og lar Dante ta kontroll. Han kan lukte henne opp. Vi må ha løpt ti mil før vi ser et lite bål og et provisorisk ly. Det er her hun bor. Det må det være. Jeg hører henne rasle inne i lyet og bestemmer meg for at det er best å skifte tilbake. Jeg huker meg ned og titter inn for å se den vakreste kvinnen. Hennes bleke hud er dekket av skitt, og hennes sandblonde hår er en flokete rot. Likevel er hun vakker.
"Jeg fant deg," sier jeg idet hun snur hodet raskt rundt. "Hva gjør du?" Hva i all verden? Jeg høres ut som en idiot. Jeg har nettopp jaget henne, og så trengt meg inn der hun bor. Hun må tro jeg er en rar fyr.
"Eh, hallo, kan jeg hjelpe deg?"
Er hun seriøs!? Hallo, jeg er din make. Jeg vil møte deg. Du løp vekk. Du gnir deg mot meg. Så skifter jeg, og du løper fra meg. Og alt du sier er hallo!?
"Kan jeg snakke med deg?" Hun nikker og begynner å krabbe ut av lyet sitt. Når jeg ser meg rundt, kan jeg se at hun har noen få klær her og der, men hun har ikke mye. Hun kravler ut og reiser seg. Åh, gudinne, wow denne vakre skapningen er min make.
Det første jeg legger merke til er øynene hennes. De ser ut som svarte kuler mot det hvite i øynene hennes. Huden hennes er så hvit at den nesten ser ut som den har en glød over seg. Som om hun er gjennomsiktig og reflekterer lys gjennom seg. Vakker, tenker jeg for meg selv. Selv her i skitt og skrammel er hun fantastisk.
Hun har noen få små føflekker på sidene av ansiktet og nedover halsen. Hoftene hennes er brede, og jeansene hennes klemmer kroppen på alle de rette stedene. Brystene hennes er runde og store. Jeg kan se brystvortene hennes stikke gjennom den oversizede svarte langermede genseren.
Denne fantastiske ulvekvinnen har skittent blondt hår. Om det ser sandfarget ut på grunn av skitt eller om det er hennes naturlige farge, har jeg ingen anelse om, men jeg kan se at det er rotete. Så legger jeg merke til høyden hennes. Hun er ganske liten. Hun må tro jeg er en kjempe.
Ikke rart hun løp fra meg. Hun må ha vært redd. Der var hun bare og prøvde å spise. Så kommer jeg og skifter til en gigant. Så min lille make blir redd og stikker av. Jeg stirrer fortsatt på henne. Selv i hennes forfalne tilstand er hun den vakreste kvinnen jeg noen gang har sett.
Hun har fortsatt blod fra sitt bytte på seg, og jeg liker det. Å se henne i dette rotet får meg til å tenke at hun virkelig er en diamant i røff tilstand. Det er som om jeg er her for å redde henne fra dette tøffe livet og gi henne et hjem, men jeg må ikke gå for fort frem.
"Eh, hei igjen." Stemmen hennes er engleaktig. Hvordan kan et enkelt hei få verden min til å skifte? Jeg vet ikke om jeg skal løpe opp og omfavne henne. Kanskje jeg bare skal gripe tak i henne og begynne å kysse henne med en gang. Jeg vet ikke. Jeg må definitivt ta meg sammen. Tankene raser gjennom hodet mitt om alle måtene jeg kunne ta henne på.
Trangen til å merke henne og gjøre henne helt min er ekstremt sterk, men jeg må roe meg ned og se denne situasjonen klart. Jeg er en Alfa, og jeg kan ikke ta forhastede beslutninger. Det ville være dårlig for flokken. Min flokk. Jeg tar et dypt pust og ser meg rundt.
Jeg stopper et øyeblikk for å ta inn omgivelsene våre, og jeg får en svak lukt av jord og skitt i luften. Hva er den lukten? Den er så svak at jeg knapt kan lukte den. Så går det opp for meg. Hun er en rogue. Herregud, min make er en rogue! Hvorfor er hun en rogue? Min make er en rogue!
At hun er en rogue er sannsynligvis grunnen til at det tok meg så lang tid å finne henne, uten tvil? Det, eller fordi hun er ung. Jeg kan se det. Hun er ung, liten, vakker og en rogue. Hvorfor skulle Gudinnen pare en Alfa med en rogue? Det må være mer ved det enn bare det.
Jeg kan ikke bare ta henne med hjem og gjøre henne til Luna. Jeg vet ingenting om min make. Min rogue-make. Dette er ikke noe som vanligvis skjer. Definitivt noe nytt. Dette vil definitivt bli en utfordring. Tanken på at vi kanskje ikke kan være sammen alene får meg til å klynke.
Jeg vil ikke leve uten min make med meg. Jeg har ventet så lenge på henne, og nå er hun her. Jeg bryr meg ikke om at hun er en rogue. Jeg vet at det vil gjøre ting utfordrende. Spesielt hvis hun er en kriminell. Å være Alfa betyr at jeg har en forpliktelse overfor flokken.
Jeg kan ikke bare bringe noen farlige inn i territoriet. Jeg må sørge for at hun er en rogue av en god grunn. Men hva ville være en god grunn? Folk bestemmer seg ikke bare en dag for at de vil leve helt alene i skogen. Det skjer ikke med varulver.
Vi er designet for å leve med andre. Ensomme ulver har en tendens til å bli ville når de blir forlatt alene for lenge. Det er ikke en behagelig prosess, men det er det som skjer når du lever utenfor en flokk. Du blir farlig og vanligvis gal. Vi må vanligvis avlive rogues som krysser inn i vårt territorium på grunn av faren de utgjør.
Jeg trenger ikke å tenke på det nå. Jeg nekter å tenke på å måtte avvise min make. Akkurat nå er alt fint. Jeg er langt fra flokken min, og jeg ser på Månegudinnens fineste verk. Ingen er rundt for å fortelle meg at dette er en vanskelig situasjon. Ingen i dette øyeblikket kan få meg til å stille spørsmål ved dette båndet.