Kapittel 8
Theodore sukket. Han ville ikke måtte forklare noe til noen. "Den blå gropen er egentlig ikke en blå grop. Det er mer som et gigantisk rundt basseng med svart vann som har små blå safirer i seg... unntatt når du kommer nærmere innser du at vannet faktisk er ild, og de små blå safirene er fordømte sjeler som brenner for evigheten." Theodore trakk på skuldrene. "Jeg vet heller ikke hvorfor sjelene blir blå når det er svart ild... Jeg antar at Goliath bestemte seg for å være kreativ." Theodore snakket og ga Kol et blikk som lot ham vite at han var ferdig med denne samtalen.
"Det er litt skremmende," mumlet Alpha Jackson under pusten.
"Du aner ikke," sa William.
"Vi burde dra. Det er klart at dette møtet må fortsette en annen gang. Jeg deler informasjonen du ga meg med Kane, og så tar vi det derfra. La oss bare håpe han tror på det. Jeg kan kanskje se om noen lyver, men det betyr ikke at Kane, vel i dette tilfellet, Goliath må tro på det. Bedre å be om at Trixie overbeviser ham om å spare deg, hun klarte å distrahere ham denne gangen, men hun vil ikke alltid være rundt ham." Theodore ga Jackson en rettferdig advarsel. Han ville ikke at mannen skulle dø selv om han er skyldig i å forsømme et pakkemedlem, det fortjener ikke døden... selv om det pakkemedlemmet ble hans fremtidige dronning. Hvis Trixie ville legge fortiden bak seg, støttet Theodore det.
"Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg trenger en lang lur eller 20 shots med tequila." Theodore lo mens han og William gikk tilbake til deres del av slottet.
"Jeg sier begge deler, bror!" sa William begeistret. "La oss bli dritings og så sovne på Gabriels kontor. Vi har ennå ikke terrorisert ham!" William tenkte høyt.
"Ooohaha, greit, la oss gå!" Theodore var klar til å vise Gabriel hvorfor Kane holdt et stramt bånd på sin lillebror.
Gabriel ville ikke engang vite hva som traff ham!
~ ~ ~
Det tok bare to minutter for Trixie og Goliath å nå hennes lille garasje. Det var en ganske kort spasertur til slottet fra hennes hjem, men med slottet plassert ved Fullmåne-pakken betyr det at bokstavelig talt alle så henne dra Helvetes konge hjem til seg. Trixie så alle de dødelige blikkene, de misunnelige og de sjalu. Trixie ignorerte dem selvfølgelig, hun var vant til alle slags blikk, hovedsakelig hatefulle, men likevel, hun var vant til dem.
Goliath derimot, var helt uvitende om alle blikkene. Alt han så var hans dyrebare lille make som tok ham med hjem. Nesten som magi, glemte Goliath helt Alpha Jackson og møtene. All hans oppmerksomhet var på Trixie, og han planla ikke å endre det.
Nå vet du hvorfor jeg har oppført meg som jeg har gjort, sa Kane til Goliath i hodet deres.
Hun er helt perfekt. Vår make, vår dronning, hun er alt, Kane. Hvordan i helvete overlevde vi før? Uten henne? hvisket Goliath tilbake.
Jeg vet ikke, men det spiller ingen rolle nå, hun er her med oss, og det er det vi skal fokusere på, bestemte Kane og lot Goliath nyte litt tid med deres make. Han trakk seg litt tilbake slik at Goliath kunne tilbringe tid med Trixie, men han forsvant ikke for langt, bare i tilfelle de trengte ham.
Goliath ble trukket ut av tankene sine da han hørte en dør smelle igjen. Han innså at de var hjemme, og Trixie låste dørene frenetisk.
"Hva gjør du, kjære?" Goliath rynket pannen. Han visste at ingen fulgte etter dem, han kunne ha vært fokusert på Trixie, men han ville aldri la vakten sin falle. Spesielt hvis det betydde at hans make kunne være i fare.
Trixie ignorerte ham fullstendig og løp bort til sitt blendede vindu og kikket utenfor. Akkurat som hun forventet, naboer og andre pakkemedlemmer hvisket til hverandre og pekte direkte på hennes lille hjem.
Med et stort sukk og en rynke i pannen, plumpet Trixie ned på sin sakkosekk.
"Er det virkelig så stor en sak hvis folk ser oss sammen... er- er du skamfull over meg som din make..?" hvisket Goliath.
Trixie kunne ikke unngå å merke såret i stemmen hans. "Selvfølgelig ikke! Jeg er bare ikke klar til å være en dronning.. de siste ti årene har jeg prøvd å være usynlig, og nå er jeg det ikke. Folk kommer enten til å tro at jeg er en slags hore som har forført deg, eller de med faktiske hjerner vil vite at vi er partnere. Jeg vil bare ikke være i rampelyset på skolen. Jeg vil bli mobbet mer og/eller alle vil være venn med meg. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med disse menneskene. Jeg ville bare holde en lav profil til jeg var ferdig med skolen, og da ville jeg ha ropt fra toppen av Galdhøpiggen at du er min." Trixie snakket. "Jeg ville aldri skamme meg over deg. Du kan være en villkatt, men du er min villkatt og jeg.. jeg elsker deg."
Goliath satt rolig på sengen deres og lyttet til hvert ord hun sa, men han mistet helt fatningen da hun sa at hun elsket ham. Han var der ett sekund, og neste sekund løftet han Trixie opp i luften med armene rundt livet hennes, og snurret henne rundt i sirkler. "Jeg elsker deg også, baby." Goliath smilte fra øre til øre. De fleste ville sagt at det er for tidlig å si at man elsker noen, men i deres verden var det helt naturlig.
"Og forresten, jeg er mer et vilt beist. Det er ingenting katteliknende med meg!" Goliath sa med et snøft mens han satte Trixie ned på sengen.
"Du maler." Det var alt Trixie trengte å si for å få ham til å fryse på stedet. "Det var det jeg tenkte, pus." Trixie smilte, vel vitende om at hun hadde vunnet denne kampen før den i det hele tatt startet.
"Pus?" Goliath så ned på partneren sin og sa med en dyp, hes stemme, noe som fikk Trixie til å svelge hardt. "Ser jeg ut som en liten, myk, bedårende skapning, baby? Det høres mer ut som deg, gjør det ikke, søtnos?" Goliath beholdt den samme hese stemmen, vel vitende om hva han gjorde med henne.
"Det-de-det hø-høres li-litt u-ut so-som m-meg.. D-du er de-definitivt i-i-ikke en pus.." Trixie stammet igjen.
"Og hva gjør det meg da...pus?" Goliath hvisket nå i øret hennes og hadde et vilt smil på leppene. Han visste ikke at han kunne få henne så oppspilt. Da han lente seg tilbake for å se på henne, la han merke til rynken i pannen hennes. Trixie så opp på ham med forvirring tydelig i øynene.
"Det gjør meg til et beist. Et beist som vil spise d.." Goliath ble avbrutt av en høy bank på døren deres.
Goliath slapp ut et lavt knurr. Allerede irritert på hvem i all verden som forstyrret tiden hans med partneren. Han gikk sint mot døren, klar til å skremme personen bort, til han følte de fantastiske, brennende gnistene i hånden sin. Han så ned og så Trixie flette fingrene sine med hans. Hun så opp og møtte blikket hans og ga bare det mykeste og søteste smilet. Goliath følte seg smelte om igjen.
Med enda en bank på døren, åpnet Goliath overraskende døren på en rolig måte. Det stoppet ikke rynken fra å forme seg i ansiktet hans.
"Hva gjør du her?" sa Goliath med mye avsky.
"Jeg kom for å se vår fremtidige dronning." var alt den uønskede mannen sa med et søtt smil mens han så på Trixie.
Goliath trådte umiddelbart foran Trixie, skjermet henne fra ham. "Jeg skal steke deg levende før jeg noen gang lar deg møte henne! Dra til helvete før jeg slipper Demy løs på ditt stakkarslige skinn!"
Mannen svelget synlig da Demy ble nevnt. Demy var Kane og Goliaths helveteshund. De hadde trent ham til å være helt nådeløs når det kom til kamp. Han viser ingen nåde. Mens han for de fleste ser ut som en vanlig schæferhund med en brun kropp og svart hode, var hans helveteshundform noe du ikke engang kunne forestille deg i dine villeste drømmer.
"Jeg er ikke her for å lage bråk, Kane. Jeg vil gjøre opp og komme hjem. Nå som du har funnet vår dronning, vil ting bli bedre." Han dekket umiddelbart over frykten sin og prøvde å vise Kane at han var her av en god grunn og ikke for å gjøre skade.
"Jeg er ikke Kane." Goliath snakket mens han lot øynene bli dyp røde igjen.
Trixie, som vanligvis er sjenert, stille og underdanig, rynket pannen og ble irritert. Selv om hun nettopp hadde møtt Kane for mindre enn en uke siden, kunne hun allerede føle hvor mye holdningen og personligheten hennes hadde endret seg. Hun frykter ikke folk like mye, men nå snakket disse to mennene om henne som om hun ikke var der. Hvem i helvete er Demy uansett! Sannsynligvis en av hans "horer." Trixie prøvde å riste tanken bort. Hun burde ikke la det vaktene sa plage henne, men selvfølgelig mislyktes hun miserabelt, og før hun kunne kontrollere sin egen munn..
"HVA I HELVETE ER DEMY? ER HUN EN AV HORENE DINE?!" skrek Trixie. Det kom ut mye høyere enn hun hadde forventet.