Luna Dronningen

Kapittel 5 Kjoler!

Kjoler! Som forventet, var de eneste klærne Sarah hadde fått meg alle kjoler. Etter mye overveielse, bestemte jeg meg endelig for en gullfarget kjole med lange ermer som rakk rett over knærne mine. For å være ærlig, kjolen var uten tvil vakker, selv om jeg nektet å si det høyt. Jeg visste dessverre at dette ville bli livet mitt fra nå av, å gå i kjoler og faktisk gjøre en innsats for å se presentabel ut og som en ekte 'Luna'.

Med et sukk åpnet jeg døren og heldigvis slapp jeg å møte alfa-kongen da han allerede var borte. Sarah kom inn som om hun la merke til min ankomst og tok meg med til spisestuen hvor det var mengder av mat som ventet på å bli fortært. Hun trakk ut en stol for meg ved enden av bordet, og jeg takket henne. Maten var for mye og jeg kunne åpenbart ikke spise alt, "Vil du være med og spise, Sarah?", spurte jeg høflig.

Hun smilte til meg, men ristet på hodet i en avvisende gest, "Takk for din vennlighet, min frue, men jeg må takke nei," sa hun, og jeg nikket vel vitende om at jeg ikke skulle presse henne.

"Greit," begynte jeg å spise den ganske deilige maten, og tok meg god tid til å tygge da jeg prøvde å unngå dagens hendelser. Inni meg visste jeg at jeg hadde mye å handle, men jeg hatet shopping, det er stressende og tidkrevende. "Har alfa-kongen spist frokost?", ordene kom ut av munnen min før jeg kunne stoppe dem, og jeg lurte selv på hvorfor jeg spurte når jeg ikke engang tenkte på ham.

Var det nysgjerrighet? Kanskje det var instinkt?

Hun satte et bredt smil på ansiktet og ristet på hodet, "Alfa-kongen har nektet å spise før du selv har spist," jeg kjente magen krible og en varm følelse strømme gjennom meg. Det var en liten, men omsorgsfull gest som var uvanlig fra alfa-kongen.

Når jeg var ferdig med maten, gikk vi til utsiden av slottet, og en limousin kjørte opp foran oss, hvor originalt. En mann kledd i dress kom ut fra førersiden av kjøretøyet og åpnet døren med en bukk, "Min frue, dette er Vincent, han er valgt til å være din personlige sjåfør," forklarte Sarah til meg, og jeg nikket.

"Hyggelig å møte deg, Vince, jeg kan kalle deg Vince, ikke sant?" jeg håpet at hvis jeg foreslo dette, ville han være mindre anspent rundt meg og faktisk se meg som en vanlig lykan, men planen min fungerte ikke da han bare nikket uten å snakke. Jeg sukket og gikk inn i kjøretøyet, jeg er hundre prosent sikker på at disse menneskene ikke vet hvor irriterende det er å bli behandlet som en invalid, andre mennesker liker kanskje å bli behandlet overlegent, men ikke jeg. Gud! Spesielt med bukking, uansett hvor mye jeg protesterte, ville de ikke slutte med bukking.

Etter Sarah lukket døren, gikk Vincent tilbake til førersetet. "Vincent er til din disposisjon, og du kan bruke ham slik du finner det passende. Men merk deg at alle dine bevegelser vil bli overvåket av sikkerhetsgrunner, og alle kjøretøyene har en uknuselig sporingsenhet installert i tilfelle tyveri og lignende," jeg nikket bare. Dette betydde ganske enkelt én ting; ingen bevegelsesfrihet. Jeg kunne ikke forlate dette stedet uten at bevegelsene mine ble sporet på en eller annen måte.

Vi stoppet endelig ved en butikk. Den så imidlertid eksklusiv og dyr ut, siden det var en tre-etasjes bygning. "Vi kan ikke handle herfra," sa jeg umiddelbart til henne, og husket at lommeboken min også lå i vesken min. Jeg var sikker på at pengene i lommeboken min ikke kunne kjøpe et stykke stoff fra denne butikken.

Hun rynket brynene i forvirring. "Hvorfor ikke?" spurte hun meg, og jeg så ned, fokusert på fingrene mine.

"Jeg mistet lommeboken min og har ingen penger," lo hun av meg, og jeg så på henne og lurte på hva i all verden som var morsomt for henne, at jeg luktet av fattigdom?

"Jeg beklager, min frue, men du skulle aldri betale med dine egne penger. Alfa-kongen har dekket alt," informerte hun meg og plasserte et gull- og platinakort i hånden min. "Kortet er uten grense, og han instruerte at du skulle gå all in."

Jeg så på kortet i hånden min med sinne og litt skam. Er jeg en slags veldedighetssak for ham? Er det derfor han valgte meg? "Jeg er redd jeg ikke kan akseptere dette," sa jeg og gjorde en bevegelse for å gi henne tilbake kortet, men hun ristet på hodet.

"Jeg er også redd for å si at jeg ble beordret til å sørge for at du kjøpte en hel garderobe og kommunikasjonsenheter," sa hun mens Vincent åpnet døren. "Dessuten, hvis du planlegger å bli her, trenger du klær," sukket jeg, vel vitende om at det hun sa var sant på alle måter. Jeg hadde ingen klær, og hvis jeg skulle bli - ikke som om jeg hadde et valg - ville jeg trenge ordentlige antrekk.

"Greit, men jeg får velge dem ut," sa jeg til henne og gikk ut av bilen. Vi gikk inn i butikken og visste umiddelbart at vi kom til å bruke en formue der. Ærlig talt kunne jeg ikke se for meg selv i de latterlig dyre klærne, skoene eller smykkene de hadde her inne. Jeg begynte allerede å tvile på butikkvalget, men en rødhåret kvinne kledd i en ganske elegant kjole kom bort til meg. Hennes skjønnhet var forbløffende, og jeg kunne ikke unngå å føle meg malplassert.

"Min frue, det er en stor ære å ha deg her. Hva kan jeg skaffe deg?" Hun bøyde seg, og unngikk heldigvis et øyerull fra meg med et sekund.

"Vennligst kall meg Daphne," oppfordret jeg henne, men hun nikket bare og ba meg følge henne. Hun lot meg ikke engang svare på spørsmålet hennes før hun ledet både Sarah og meg til seksjonen hvor de dyreste kjolene ble oppbevart. Prislappen mer smertefull enn den andre etter hvert som kjolene gikk videre.

"Dette er våre beste kjoler, min frue. Passende for en Luna," sa hun med et smil. Jeg skiftet ubehagelig da jeg ga henne mine neste ord.

"Jeg er ikke spesielt glad i kjoler, men hvis du kan lede meg til seksjonen med jumpsuits, denim og bukser, vil jeg være takknemlig," nikket hun stivt og ledet meg til en annen seksjon. Jeg kunne se at hun var forvirret, da hun forventet at en Luna skulle være interessert i kjoler alene, spesielt Alfa-kongens utvalgte, men jeg nektet å være en stereotyp.

Jeg la merke til at Sarah aldri forlot kjoleseksjonen, og jeg visste inni meg at hun sannsynligvis fylte hendene med forskjellige kjoler, men overraskende nok var jeg ok med det, så lenge jeg ikke var den som plukket dem ut selv, og jeg betalte ikke med mine penger.