Den falske bruden: Den søte tjenestepiken ble fru Howard

Kapittel 8 Hva gjorde henne så spesiell?

Hun kjente Adrians temperament godt. Han var tydelig sint, sannsynligvis på grunn av hvordan Cullen-familien behandlet den unge hushjelpen.

Med et lurt smil sa hun, "Adrian, er du interessert i den hushjelpen fra Cullen-familien? Hvis du er bekymret for at hun skal få sparken, kan jeg ta henne inn i vår familie."

Adrian smilte skjevt og tenkte et øyeblikk. "Ikke en dårlig idé."

"Hva?" Rachel svelget hardt. Hun tullet bare, men Adrian tok det seriøst?

Rachels øyne fulgte kvinnen utenfor bilvinduet. Hun måtte se selv hva som gjorde denne kvinnen så spesiell at begge brødrene hennes la merke til henne.

I mellomtiden ble Natalie dratt ut av villaen av Daniel.

Hun kjempet hardt for å frigjøre håndleddet fra grepet hans. "Daniel, slipp meg."

Daniel var fortsatt sint. Han stoppet og spurte, "Behandler Cullen-familien deg alltid slik? Du trenger ikke bli her og tåle dette. Du kan være hushjelp hvor som helst."

Natalie presset leppene tett sammen, uvillig til å krangle. Ansiktet hennes, allerede blekt fra brannskaden, så enda mer gustent ut.

Daniel innså endelig hvor røff han hadde vært. Med mykere tone sa han, "Beklager, jeg sier bare at du ikke trenger å finne deg i dette. Jeg kan hjelpe deg med å finne en annen jobb."

"Daniel," sa Natalie med et bittert smil, "jeg har det bra her. Jeg har ting å gjøre. Takk for i dag."

Så snudde Natalie seg og gikk tilbake inn i villaen.

Daniel hadde vært mye rundt henne i det siste. Hun visste hva han ville, men hun var også klar over at gapet mellom dem var for stort.

Akkurat da Daniel var i ferd med å følge etter henne, tutet en bil høyt.

Adrian stirret kaldt på Daniel, med en advarsel i blikket.

Natalie gikk inn i stuen og så Curtis sitte i sofaen.

Hun bøyde seg unnskyldende. "Mr. Cullen, jeg beklager bryet i dag. Jeg skal være mer forsiktig. Vennligst ikke få meg til å dra."

Curtis gestikulerte for at hun skulle sette seg, og snakket vennlig, "Natalie, jeg har sett deg vokse opp og jeg kjenner din karakter. Jeg vil ikke be deg om å dra. Cullen-familien er ditt hjem."

"Takk, Mr. Cullen," sa Natalie, og slappet endelig av med et lite smil. Curtis spurte deretter bekymret, "Hvordan går det med moren din for tiden?"

"Hun har det mye bedre. Legen sier at hun er i god form." Hun nølte, uten å nevne morens behov for en nyretransplantasjon.

Curtis hadde vært nær hennes far, Stanley. Etter at faren hennes døde, hadde Curtis alltid passet på henne og moren. Så hun ville ikke at han skulle vite om tingene Avery og Alice hadde gjort mot dem.

Curtis nikket forståelsesfullt og rakte henne et bankkort fra lommen. "Det er godt å høre. Ta disse pengene for nå. Jeg vil besøke henne når jeg har tid."

"Pappa!" avbrøt Alice, tydelig misfornøyd.

Hun hadde trodd at faren kalte Natalie for å skjelle henne ut.

Natalie viftet med hånden i avslag, men Curtis insisterte, og presset kortet i hånden hennes.

Natalie nølte, men grep kortet tett. "Takk, Mr. Cullen. Hvis det ikke er noe annet, drar jeg til sykehuset." Hun snudde seg og gikk.

Hun hørte Alices misfornøyde stemme bak seg. "Pappa, Natalie roter alltid til ting. Vi burde få en bedre hushjelp."

Avery prøvde å si noe, men Curtis avbrøt henne. "Dere vet alle at Natalies far døde på grunn av meg. Nå er moren hennes alvorlig syk. Vil dere virkelig at jeg skal kaste henne ut?"

Før han gikk opp trappen, sendte han Avery et advarende blikk. "Alice er ung og tankeløs, men det er ikke du. Du vet nøyaktig hvordan Stanley døde."