Read with BonusRead with Bonus

Kapittel 3 Slapp av, ikke vær redd!

Natalie slappet ikke av før bilen stoppet foran Bygning 7. Hun gikk ut, takket Daniel, og skyndte seg mot villaen.

Daniel så henne haste av gårde, med et smil om leppene. Han tenkte på å følge etter henne inn, men ombestemte seg og kjørte vekk.

"Natalie!" Renées stemme dundret da Natalie passerte villaen. "Hvorfor er du så sen? Kom inn her og begynn å vaske grønnsakene!"

I Cullen-familien ble Natalie behandlet som en simpel tjener, herset med av alle.

Natalie skiftet raskt klær og gikk til kjøkkenet. Renée så på hennes lyse ansikt og rynket pannen. "Hvor er masken din? Prøver du å lage trøbbel for Alice?"

Alice hadde satt en regel i Cullen-familien: Natalie måtte alltid ha på seg en maske. Viste hun ansiktet sitt, kunne hvem som helst slå henne.

Natalie trakk raskt frem en maske fra lommen, så bare de lyse øynene hennes var synlige. Renée ga henne et hardt blikk før hun forlot henne til husarbeidet.

Akkurat da, kjørte en luksusbil opp utenfor. En mann i en elegant, askefarget dress steg ut. Han var høy, kjekk, og utstrålte selvtillit.

Renée, som nettopp hadde nådd døren, så ham og skyndte seg begeistret bort. "Herr Howard, hva bringer Dem hit?"

Mannen var Adrian, arving til Howard-familien, den mektigste og rikeste familien i Vachilit, med en formue på hundrevis av milliarder.

Renée bøyde seg respektfullt og viste Adrian inn, mens hun instruerte en tjener, "Gå og hent herr og fru Cullen og lag litt kaffe!"

I stuen satt Adrian avslappet i sofaen, men hans nærvær fylte rommet med spenning.

Natalie kom inn med kaffen, hodet bøyd. Hun satte forsiktig brettet på bordet. "Vær så god," sa hun, og så opp bare for å fryse da hun så Adrians ansikt.

Det var ham!

Scener fra forrige natt strømmet gjennom hodet hennes—hans røffe oppførsel, den vedvarende smerten i kroppen hennes. Hun kunne nesten høre hans dype, hese stemme si, "Slapp av, ikke vær redd."

Natalie skalv, kaffekoppen i hånden hennes ristet. Da hun så kaffen søle, prøvde hun instinktivt å fange den med hånden, og ignorerte smerten. Noen dråper landet likevel på Adrians bukser.

Han hevet et øyenbryn mot henne. Hun holdt hodet nede, masken skjulte ansiktet hennes, kroppen hennes var skjør og kledd enkelt. Til tross for at hun bare var en tjener, virket hun merkelig kjent for ham.

"Hva driver du med?" skjelte Renée, og ba raskt Adrian om unnskyldning. "Jeg beklager så mye, Herr Howard. Brant det deg?"

Adrians intense blikk hvilte på Natalie, og hun følte en brennende følelse på hvert sted han hadde rørt og bitt henne natten før.

Hun holdt hodet nede, fremdeles skjelvende, knapt merkende smerten i hånden fra den varme kaffen.

Adrian så på henne stille.

Renée snappet, "Natalie, skynd deg og be om unnskyldning!"

"Jeg er så lei meg, Herr Howard," mumlet Natalie, og grep en serviett for å tørke kaffen av buksene hans.

En velkjent duft av kirsebærblomster steg opp, identisk med den fra den natten. Adrians øyne smalnet.

Natalie gjorde seg ferdig med å tørke og forberedte seg på å gå.

"Stopp," beordret Adrian.

Previous ChapterNext Chapter