Read with BonusRead with Bonus

Kapittel 2 Vachilits Elite

Da Adrian la merke til blikket hennes, trakk Alice raskt teppet tettere rundt seg, og så sjenert og redd på Adrian.

Adrian hadde en dunkende hodepine mens han forsøkte å huske hendelsene fra kvelden før.

Da han så klærne spredt på gulvet og blodflekkene på sengen, forsto han umiddelbart hva som hadde skjedd.

Adrians dype øyne smalnet litt da minnene om kvinnen som tryglet og gråt under ham, flashet gjennom hodet hans. Hennes forførende stemme hadde drevet ham til vanvidd, og stoffets effekt hadde gjort at han mistet kontrollen.

Adrian kastet et blikk på Alice. "Jeg beklager for i går kveld. Jeg har ordnet med en sjåfør som kan kjøre deg hjem. Jeg lover at jeg skal ta ansvar for dette."

Alice, som så hans kalde oppførsel, følte seg litt redd. Rød i kinnene, lot hun som om hun var sjenert og svarte, "Greit."

Hun gikk ut av sengen, plukket opp klærne fra gulvet og begynte å kle på seg. Adrians øyne fanget uforvarende et glimt av et merkbart arr på ryggen hennes, som et brennmerke.

Adrian så bort likegyldig, lente seg mot sengegavlen og tente en sigarett. Etter at Alice dro, tok han fram telefonen og ringte assistenten sin. "Finn ut hva som skjedde i går kveld!"

Den som hadde dopet ham måtte være noen som kjente ham godt, noen som visste hvor han bodde. Hvis han fant ut hvem det var, ville de ikke slippe unna lett.

Mens han tok en dusj, merket Adrian at diamantanheng hans var borte. Det var en gave fra moren hans da han var barn, en rund diamant med Howard-familiens våpenskjold inngravert på.

Kunne den kvinnen ha tatt det?

Etter å ha forlatt hotellet, dro Natalie rett til sykehuset for å betale de forfalte medisinske regningene. Deretter returnerte hun til det lille huset i Cullen-familiens bakgård for å skifte til klær som kunne dekke merkene på halsen før hun hastet til skolen.

Dette lille huset var Natalies hjem. Den luksuriøse Cullen-familiens herskapshus foran det blokkerte alt sollys, noe som gjorde det evig kaldt og fuktig.

Hennes far, Stanley Teeger, hadde vært Osborn Cullens sjåfør, og hennes mor, Rosalie Teeger, hadde arbeidet som hushjelp for Cullen-familien. Etter farens død hadde hun og moren flyttet inn i dette shabby lille huset.

Etter morgentimene på Ardentia Universitet, skyndte Natalie seg ut av skolen da hun måtte tilbake til Cullen-familien for å dekke for moren sin. Den morgenen hadde Renee Sinclair sint minnet henne på å være hjemme innen en halvtime etter skolen, ellers ville hun og moren bli kastet ut.

Akkurat da hun løp ut av skoleporten, stoppet en blå sportsbil brått ved siden av henne. Natalie så på sjåføren, Daniel Murphy, en fremtredende figur ved Ardentia Universitet og noen hun ikke hadde noen forbindelse med. Men Daniel hadde plaget henne de siste dagene.

"Natalie, har du det travelt?" Daniel lente seg på bilvinduet og smilte. "Trenger du skyss?"

Natalie rynket pannen. Hun ville ikke bli involvert med ham, men hun visste at hun ikke ville rekke det i tide selv om hun tok bussen.

Etter å ha nølt, bet hun seg i leppen og satte seg inn i bilen. "Takk."

Den blå sportsbilen kjørte avgårde.

I bilen kastet Daniel et blikk i bakspeilet. "Du har ikke fortalt meg hvor du bor."

"Stjerneskråningen, Elvebredden, Paradisvillaene," svarte Natalie.

Da han hørte dette, hevet Daniel et øyenbryn i overraskelse. For en tilfeldighet. Adrian hadde nevnt noe om dette stedet i morges.

Han smilte, men spurte ikke mer.

En halvtime senere kjørte bilen inn i Paradisvillaene. "Natalie, hvilken bygning er din?"

"Takk, Mr. Murphy. Du kan slippe meg av her," sa Natalie.

Men Daniel stoppet ikke, nysgjerrig på hvor Natalie bodde. "Hvis du ikke forteller meg det, vil jeg bare fortsette å kjøre rundt."

Natalie sukket hjelpeløst, "Der borte, Bygning 7."

Bygning 7.

Daniels øyne smalnet, et mystisk blikk flashet i dem. Cullen-familien?

Previous ChapterNext Chapter