Kapittel 4 - Du kommer med meg
Etter at Cat lukket døren til toalettet, fjernet Trey raskt sykehusskjorten ved å kneppe opp ermene. Han ville gjerne takke den som hadde laget skjorter så enkle å fjerne uten å måtte dra dem over hodet når man hadde en IV i armen.
Han tok deretter på seg jeansene og joggeskoene. Han hadde allerede t-skjorten på under skjorten. Det var derfor han hadde insistert på å beholde den på i akuttmottaket. Han visste at han måtte være rask.
Trey smilte for seg selv når han tenkte på reaksjonen han så i ansiktet til Cat da han tok hånden hennes for å hjelpe ham opp. Hånden hennes var så myk og liten i hans, men han følte at den hørte hjemme der for alltid.
Han kunne føle et elektrisk støt som gikk gjennom ham da de rørte hverandre, men han holdt seg rolig for ikke å skremme henne. Løven hans, Atlas, hadde gått amok i hodet hans, klar til å merke henne. Trey minnet ham på at de måtte ta det rolig, ellers kunne hun avvise dem.
Han kunne trygt fjerne IV-en fra armen, men Trey bestemte seg for å la den være. Han ville at hun skulle røre ved ham igjen. Han åpnet døren til toalettet og så Cat snu seg rundt fra datamaskinen hun skrev på. Øynene hennes ble store, og et forvirret uttrykk krysset ansiktet hennes.
"Hva gjør du? Du kan ikke gå med mindre du planlegger å forlate mot medisinsk råd." Hun hørtes litt andpusten ut.
"Jeg trenger at du lytter nøye til meg. Jeg drar, men jeg drar ikke alene. Du blir med meg." Trey så på mens hun begynte å rygge ut av rommet. Han grep henne akkurat før hun kunne komme gjennom døren.
Cat ville skrike da han grep henne. Smerten hun følte syntes å brenne dypt inn i beinet hennes. Hun tok et dypt pust for å stoppe tårene og holde panikken borte.
"Ro deg ned. Jeg trenger at du lytter til meg. Jeg skal ikke skade deg. Jeg er her for å beskytte deg. Husker du at jeg sa jeg er en detektiv?" Trey så noe som overrasket ham. Hun hadde et uttrykk av ren smerte i ansiktet.
"Jeg skal la deg forklare, men du må slippe meg. Ingen rører meg uten min tillatelse." Cat snakket bestemt, men mens han observerte henne, kunne han føle hjerterytmen hennes øke i armen han holdt. Hun så ut som om hun prøvde å få pusten. Han kjente igjen tegnene på et panikkanfall.
Trey slapp sakte armen hennes mens han sørget for at hun ikke ville stikke av. Han så Cat putte hånden i lommen på skrubbene sine og antok at hun grep noe å bruke som våpen om nødvendig.
"Jeg vil fortelle deg alt, men først må vi komme oss ut av sykehuset. Det er ikke trygt her." Hun så på ham som om han var gal, men han ville ikke kaste bort tid på å forklare alt. Han visste ikke hvor mye tid de hadde før pasienten som ble innlagt tidligere begynte å lete etter henne eller når teamet hans kunne finne ut planen hans.
"Du må fortelle meg hva som skjer, ellers begynner jeg å skrike. Hvordan kan jeg vite at du virkelig er en detektiv? Du kan bare si det for å få meg til å dra med deg." Cat strammet grepet om saksen i lommen.
Trey kunne se at hun ble sint og visste at han måtte fortelle henne noe. Han bestemte seg for å si nok til at hun skulle forstå hvilken fare hun var i. Han rakte inn i baklommen og trakk ut merket sitt for å vise henne. Trey så Cat slappe litt av da hun så tilbake på ham. Han holdt øynene på hennes da han snakket.
"Onkelen din, Leo, ble løslatt tidlig og er i området. Vi tror han er på vei etter deg."
Ansiktet til Cat ble blekt da han nevnte onkelens navn. Trey ville rekke over og klemme henne, for å la henne vite at han ville beskytte henne. Men han var sikker på at hvis han gjorde det, ville hun skrike høyt, så han sto der han var og så henne bearbeide det han hadde sagt. Cat så deretter på armen hans og sa noe han ikke forventet.
"La meg fjerne IV-en din, og så kan vi dra. Det er en nødutgang i enden av denne gangen som vil ta oss ned til parkeringsplassen for ansatte. Jeg trenger at du forteller meg alt når vi kommer til bilen min."
Cat så ham rett i øynene, og det føltes som om hun så inn i sjelen hans; det tok pusten fra ham. Hva enn hun så, må ha beroliget henne, for hun begynte raskt å fjerne IV-en hans.
Trey nøt den myke berøringen av fingrene hennes på huden hans som forårsaket små gnister av glede. Hun hadde tydeligvis glemt å ta på seg hansker i hastverket med å dra. Han foretrakk det slik. Hun var så myk og forsiktig at det var over altfor raskt. Hvem visste at det å få fjernet en IV kunne være så spennende?
"Har du gjort dette før? Jeg trodde jeg måtte binde deg og kaste deg over skulderen for å få deg ut herfra." Trey så at hun svelget, og han kunne se at hun tenkte på hvordan hun skulle svare ham.
"Vi kan vel si at dette ikke er første gang jeg har måttet rømme, og jeg forventet at denne dagen skulle komme, så jeg var forberedt. Jeg har nøklene mine i lommen. Vesken min er i skapet, men det er ingenting i den som ikke kan erstattes. Er vi klare til å dra?" Cat så opp på ham mens han fortsatt stirret overrasket på henne. Hvis han hadde visst at det ville være så lett å overbevise henne om å bli med ham, ville Trey ha tatt henne med seg for lenge siden.
"La meg se inn i gangen for å forsikre meg om at det er klart, og så går vi til utgangen." Cat likte ikke å dra med en mann hun ikke kjente, men hvis Leo var etter henne, måtte hun komme seg ut av byen umiddelbart.
Trey stakk hodet ut døren, så grep han Cats hånd for å trekke henne ut av rommet. Han kunne føle at hun prøvde å frigjøre hånden sin, men han ignorerte det og holdt fast. Han ville at hun skulle venne seg til berøringen hans fordi de ville være sammen lenge hvis han fikk bestemme.
Da de kom til nødutgangen, sveipte Cat kortet sitt så de ikke utløste alarmen. De løp ned de to trappene for å nå døren som ledet ut. Trey trakk henne tilbake akkurat da hun var i ferd med å åpne døren, og han stakk hodet ut for å forsikre seg om at det var trygt. Han tok hånden hennes igjen og trakk henne ut.
"Jeg trenger at du slutter å gripe hånden min eller røre meg i det hele tatt. Hvis du vet noe om fortiden min, burde du vite hvorfor." Cat hørtes sint ut, men det som opprørte ham var at hun også hørtes redd ut. Han ønsket aldri å være den som forårsaket henne smerte eller frykt. Han følte seg dårlig for å vite at hun ikke likte å bli rørt, men likevel fortsatte han å gripe henne. Han måtte huske å ta det rolig.
Trey stoppet brått og slapp hånden hennes. Cat holdt på å løpe inn i ham fordi hun var rett bak ham. Da hun gikk forbi ham, fulgte han henne til bilen hennes mens han holdt øye med omgivelsene for å forsikre seg om at de ikke ble fulgt.
Han hoppet raskt inn i passasjersetet hennes siden hun satt i førersetet. Trey ville helst ha kjørt, men han bestemte seg for at det ikke var en diskusjon han ville ta nå. Han visste også at hun sannsynligvis trengte å føle at hun hadde kontroll over noe.
"Cat, rom 220 vil ha smertestillende." Lyden av Amandas stemme på voceraen fikk dem begge til å hoppe. Trey klipset den av fra skrubben hennes og kastet den ut av vinduet.
"Ok, kjør mot E6 og ta østover."
Cat sa ingenting da hun startet bilen og kjørte mot motorveien. Trey pustet litt lettere nå som han hadde henne alene.
Han så på Cat mens hun kjørte og følte forbindelsen han hadde følt fra første gang han så bildet hennes bli sterkere. Han visste at den virkelige utfordringen ville være å få henne til å innse at de var ment å være sammen.
"Du bør gjøre alt du kan for å overbevise henne om at hun er vår partner, ellers tar jeg over og markerer henne. Vi lar henne ikke slippe unna nå som vi har funnet henne. Vet du hvor sjeldent det er for varløver å ha et menneske som skjebnebestemt partner?"
Trey kunne ikke tro at Atlas prøvde å forelese ham om deres partner. Han himlet med øynene mens han prøvde å holde ansiktet rolig da han svarte ham mentalt.
"Din store dust, selvfølgelig vet jeg hvor sjeldent det er. Jeg er tross alt en varløve. Ikke bekymre deg, jeg skal overbevise henne om at vi er ment å være sammen. Kan du tro hvor utrolig hun er? Jeg kan ikke vente med å tilbringe tid med henne. Jeg vil at hun skal forstå at vi alltid vil beskytte henne uansett hva." Trey kunne ikke la være å stirre på Cat mens hun kjørte.
"Ok, jeg overlater det til deg." Trey smilte mens de kjørte i stillhet. Hans partner var ved hans side. Nå måtte han finne ut den beste måten å fortelle henne at han var en varløve og at hun var hans partner. Det var en samtale han ikke så frem til.