Prolog - Diagnosen
(For the full Prequel to A Werelion For Cat, please read the free book titled Emma)
Oslo, Norge
Emma gikk ut av legekontoret med tårer rennende nedover ansiktet. Hun var bare tjue-tre. Hvordan kunne hun ha stadium fire brystkreft?
Hun var fortsatt i sjokk etter diagnosen. Hele kroppen var nummen, og hun hadde problemer med å få puste. Hva skulle hun gjøre?
Emma var en vakker blondine med mørkeblå øyne og små, delikate trekk. For noen kunne hun gi inntrykk av å være svak eller skjør. Men i virkeligheten var Emma en sterk, motstandsdyktig ung kvinne.
Hun var alenemor til sin fem år gamle datter Caterina, eller Cat som hun foretrakk å bli kalt. Emma jobbet hardt på jobben sin hos statsadvokaten for å få endene til å møtes. De bodde i en liten ettromsleilighet i Oslo.
Cat var det beste som noen gang hadde skjedd med Emma. Selv om omstendighetene som brakte Cat inn i denne verden var knyttet til den verste tiden i hennes liv, angret Emma aldri på beslutningen om å få datteren sin.
Cat var en liten energibunt med langt svart hår og lyseblå øyne. Emma følte hjertet sitt fylles med kjærlighet hver gang hun tenkte på sin vakre datter. Hun var moden og ekstremt intelligent for sin alder.
Cat klaget aldri når Emma bare hadde råd til å kjøpe henne en eller to små gaver til jul og bursdag. Hun sa alltid til Emma at nissen burde gi de større gavene til barna som trengte dem mer. Cat tenkte alltid på andre før seg selv, selv i en ung alder.
Emma var overveldet av sorg når hun tenkte på datteren sin og følte seg helt alene. Hun hadde en stebror som het Leo, men Emma var ikke helt sikker på om hun stolte på ham til å ta seg av Cat hvis noe skjedde med henne. Tross alt var hans far årsaken til mye av traumene fra barndommen hennes. Hvem visste hvor langt eplet falt fra stammen. Hva ville skje med Cat hvis hun ikke overlevde?
Etter at Emma kom til bilen sin, begynte hun å kjøre til Cats skole. Hun gikk gjennom bevegelsene, men fulgte ikke med på hvor hun kjørte. Hun så stadig Cat som baby og deretter på hennes første bursdag. De fem årene hun hadde hatt med datteren sin flashet forbi øynene hennes, og hun visste at det ikke var nok. Hun trengte mer tid. Fem år var ikke nok.
Emma ønsket å være der for Cats sjette bursdag, som nærmet seg snart, og hun ønsket å se henne gå på skoleball. Hun ønsket å se datteren sin forelske seg og gifte seg. Emma ønsket en sjanse til å skjemme bort barnebarna sine.
Hun stoppet og parkerte da pusten ble raskere. Hun tenkte på alt hun ville gå glipp av med Cat hvis hun ikke var der. Emma var livredd for hva som ville skje med datteren hennes. Hvorfor måtte dette skje med henne? Hun hadde aldri skadet noen.
Emma satt i bilen sin og gråt foran Cats barneskole da hun hørte et bank på vinduet, noe som fikk henne til å skvette. Hun så opp og så Cat lage grimaser til henne. Hun tørket raskt øynene og lo selv om hjertet hennes brast i tusen biter ved tanken på at hun kanskje ikke ville få se Cat vokse opp.
"Mamma, hva er galt? Hvorfor er du trist?" Cat så opp på moren sin med bekymring i de store blå øynene sine mens hun klatret inn i bilen. Moren hennes gråt aldri, selv når de hadde svært lite mat og ingen penger. Så noe forferdelig måtte ha skjedd.
"Å kjære, jeg fikk bare noen dårlige nyheter, men vi snakker om det senere." Emma visste ikke hvordan hun skulle snakke med en femåring om kreft. Cat rakte over og tok morens hånd.
"Hva det enn er, mamma, så kommer vi oss gjennom det sammen." Cat så bestemt ut da Emma så ned på henne. Hun kunne ikke la være å smile av det datteren hadde sagt. Det var de nøyaktige ordene Emma alltid sa til Cat når hun hadde en dårlig dag.
"Du har rett. Vi skal komme oss gjennom dette sammen. Hva med å gjøre noe spesielt i dag? La oss dra ut og spise pizza og is." Emma kastet et blikk på Cat, som fortsatt studerte morens ansikt med et blikk som var eldre enn hennes fem år.
"Mamma, er du sikker på at vi har penger til det?" Emma smilte.
"Ja, kjære, vi har penger til det. La oss ha det gøy og glemme alle problemene våre for en stund. Hva sier du?"
"Ok, men lover du å fortelle meg hvorfor du var trist senere?" Emma visste at Cat ikke kom til å gi seg. Til tross for sin unge alder, var hun ekstremt følsom for andres følelser.
"Ja, vi skal snakke om det når vi kommer hjem, ok?" Emma strakte seg over og strøk datterens lange hår bort fra ansiktet. Når hun så på den lille jenta si, måtte hun bite seg i leppen for å holde tårene tilbake.
"Ok, la oss ha det gøy." Cat kunne se at moren fortsatt var opprørt, men hun skulle vente med å spørre henne om det til de kom hjem.
Emma tok med Cat ut for pizza på deres favorittsted og lot henne spise så mye hun ville. De spiste til og med inne, noe de aldri gjorde fordi de ikke hadde råd til å betale for drikke eller tips.
Før hun snakket med henne om kreftdiagnosen, ønsket hun at Cat skulle ha ett godt minne. Så hvis ting ikke ordner seg, ville hun holde fast ved dette minnet etter at Emma er borte. Hun kunne se at datteren fortsatt var bekymret for henne, og det virket som om hun visste at dette var en avledning, men Cat tok det ikke opp igjen.
Etter at de var mette av pizza og restene var pakket sammen, gikk de nedover gaten til iskrembutikken. De fikk begge iskjeks med dobbel scoop. Emma lo mens hun så Cat prøve å balansere den store kjeglen med de små hendene sine, men hun var fast bestemt på å klare det selv. Da de kom hjem, og pizzaen var i kjøleskapet, snudde Cat seg mot moren med hendene på hoftene.
"Vi er hjemme nå. Hvorfor var du trist i bilen?" Cat hadde et uttrykk i ansiktet som Emma kjente godt. Det var uttrykket Cat ga henne når hun visste at moren prøvde å skjule noe for henne.
"La oss sette oss på sofaen så vi kan snakke, ok?" Cat nikket og tok hånden hennes mens de gikk til sofaen. Cat satte seg på mammas fang med hodet på brystet hennes mens Emma kjørte fingrene gjennom datterens vakre lange hår.
"Ok, mamma, jeg er klar for det du trenger å fortelle meg." Emmas hjerte brast mens hun klemte datteren sin inntil seg.
"Du vet at jeg var hos legen i dag, og han hadde noen dårlige nyheter. Han sa at jeg har en sykdom som heter brystkreft. Det betyr at jeg kanskje blir veldig syk." Cat så på moren med store øyne, og Emma kunne se tårene begynne å samle seg i dem.
"Hvorfor, mamma? Hvorfor skal du bli veldig syk? Kan ikke legen fikse det og gjøre deg bedre?" Cats lille stemme brast mens hun prøvde å ikke gråte.
"Legen vil gi meg medisin for å få det til å gå bort, men det kan hende det ikke virker. Vi må bare håpe at jeg blir bedre." Cat begynte å gråte, og Emma gråt med henne. Hun ville ikke fortelle Cat at hun kanskje skulle dø. Det var en virkelighet de ville møte en annen dag.
I dag ville hun holde rundt datteren sin og gi henne så mye kjærlighet som mulig. Tanken på å ikke være sammen med Cat mens hun vokste opp, var nesten for mye for Emma å bære. Hun ville kjempe mot denne kreften med alt hun hadde.
Da Cat gikk til sengs den kvelden, lå hun ved siden av moren i deres eneste seng og gråt. Cat husket at en av barna i klassen hennes hadde sagt at bestemoren deres døde av kreft. Hun var redd for at moren skulle dø og at hun skulle bli helt alene.
Emma hørte at Cat gråt ved siden av seg og snudde henne rundt så de lå ansikt til ansikt. Emma la armene rundt henne og holdt henne mens de gråt sammen. Cat gråt ved tanken på å miste moren sin. Emma gråt fordi hun var redd for hva som ville skje med datteren hvis hun ikke var der.
En ung mor og hennes unge datter alene i verden, stående overfor en vanskelig situasjon som ingen av dem kunne endre.