Kapittel 4 Trioens rygg
Althaia
"Thaia!" ropte Cara, som dukket opp fra ingensteds, og gikk mot meg med et stort smil om munnen.
"Cara!" hvinte jeg, like begeistret, mens jeg raskt ga drinken min tilbake til Michael, uten å bry meg om at jeg sølte litt i prosessen, og gikk så fort jeg kunne i hælene mine og omfavnet henne. Jeg la armene rundt henne og klemte henne hardt. Det hadde vært så lenge siden jeg sist så henne, noe som virkelig sugde fordi vi var som to uatskillelige søstre.
"Å herregud, jeg har savnet deg så mye. Det er virkelig ikke det samme uten deg." Sa hun mens hun klemte meg enda tettere inntil sin lille kropp.
"Jeg vet." Sa jeg med en latter. "Jeg har savnet deg også!" Jeg trakk meg litt tilbake, holdt hendene hennes i mine mens jeg tok en god titt på henne.
"Cara, du ser fantastisk ut!" Jeg måpte over den vakre kjolen hun hadde på seg, en lang flytende gammelrosa stroppeløs kjole med et korsettlignende topp med sølvmønstre som strammet inn i midjen hennes, og gjorde hennes allerede fyldige bryster enda større. Hennes kullsvarte hår var satt opp med noen få løse hårstrå rundt ansiktet, og sminken hennes var perfekt; lys og mørk brun som falmet inn i hverandre og en cut crease med en lys rosa glitrende øyenskygge som komplimenterte hennes nøttebrune øyne. Hun så helt fantastisk ut.
"Mor din virkelig overgikk seg selv med denne kjolen. Den er mer enn jeg kunne forestille meg." Sa hun med et blunk, og jeg måpte over den nye informasjonen.
"Vent, jeg visste ikke at du ba mamma lage en kjole til deg." Jeg skulte mot henne. Min mor var designer og lager utrolig vakre kjoler. Da vi flyttet, åpnet hun sin egen lille butikk, men den ble raskt populær, og til slutt måtte vi utvide, og nå var det en velkjent high-end butikk kalt Jacinta. Ja, hun brukte sitt eget navn.
"Ja, vel, jeg ville ikke at du skulle vite det fordi jeg ville at det skulle være en overraskelse, og – " Hun la hånden på brystet og klemte hånden min med den andre. "Jeg elsker deg så mye, men du er skikkelig dårlig på å holde en slik hemmelighet." Sa hun mens hun ga meg et uskyldig smil.
Jeg åpnet munnen for å si noe, men lukket den igjen fordi hun hadde rett. Jeg var typen som kjøper en gave til deg og i løpet av de neste minuttene sier jeg 'gjett hva jeg nettopp kjøpte til deg'. Jeg mener, hun visste allerede hva jeg hadde kjøpt til forlovelsen hennes. Jeg tok bokstavelig talt et bilde av champagneglassene og sendte henne en tekstmelding som sa 'OMG disse er så søte! Jeg kjøper dem til deg' og sendte henne bildet.
"Greit nok." Surmulet jeg til henne.
"Men herregud, se på deg! Den kjolen er så hot på deg. Hvem er det du viser puppene for, hæ?" Hun la hendene på hoftene og vrikket øyenbrynene mot meg. Typisk Cara, alltid upassende uansett situasjonen vi var i.
"Ingen." Jeg himlet med øynene mot henne. "I motsetning til deg, er puppene mine mer dekket enn dine."
"Sant, men jeg har en mann nå som jeg må imponere, så han vet hva som venter ham, hvis du skjønner hva jeg mener." Sa hun mens hun blunket til meg, noe som fikk meg til å le.
"Når vi snakker om menn," sa jeg mens jeg så meg rundt for å forsikre meg om at ingen var i nærheten og kunne høre oss. "Er du helt sikker på at du vil gjøre dette, Cara? Du kan alltid, jeg vet ikke, rømme? Du vet at jeg vil bli med deg." Jeg så alvorlig på henne. Hvis hun ville rømme til et annet land, ville jeg slippe alt og bli med henne. Hun var min eneste familie bortsett fra min mor, og jeg ville gjøre alt for å sørge for at hun var trygg.
"Du vet at jeg ikke kan gjøre det. Han vil jakte meg ned og definitivt drepe meg hvis jeg noen gang tenker på å rømme." Hun ga meg et trist smil. "Dessuten," fortsatte hun. "Alt vil være bedre enn å bo med ham. Jeg må bare komme meg vekk, jeg trenger å puste."
Så mye som jeg hatet å innrømme det, var det sant. Faren hennes var en fullstendig galning og voldelig, for å si det mildt. Hvis hun gjorde noe som han fant upassende, ville han legge hendene på henne. En gang kom faren hennes hjem fra Gud vet hvor, påvirket av både alkohol og kokain, og slo henne nesten i hjel hvis han ikke hadde fått tilbake litt av sansene sine.
Jeg håper en dag at noen vil gi ham samme behandling. Amen.
"Så lenge du er lykkelig, er jeg lykkelig." Jeg ga et lite smil og trakk henne inn i en klem. "Bare husk, uansett hva, Pitbull har vært der og gjort det." Hun trakk seg unna og så meg rett i øynene med et uttrykksløst blikk.
"Jeg sverger, Althaia, hvis du sier det en gang til, vil jeg slå deg og få deg til å spise telefonen din." Ok, så jeg kan ha brukt den frasen litt for mange ganger for å lette på stemningen. Hva kan jeg si, memes er livet.
Jeg rakte tungen ut til henne.
"Er dere ferdige med å ta igjen? Jeg føler meg helt ensom her alene," sa Michael mens han la en arm rundt skulderen min og skøyt leppene ut.
"Er ikke dette fantastisk!? Trio har endelig gjenforent seg." Han sa med entusiasme, og jeg bare ristet på hodet til ham og fjernet armen hans fra skuldrene mine. Jeg hadde ikke brukt så mye tid på å gjøre meg klar for at han skulle få håret mitt til å bli en flokete rot.
"Kom, la meg introdusere deg for min kommende ektemann." Hun nikket i retning av en stor gruppe menn som stod og røykte sigarer og drakk hva enn deres valg av gift var. Men det som overrasket meg var at de allerede stirret på oss. Ingenting skremmende med det. Nei, ikke i det hele tatt.
"Ha det gøy med det," sa Michael mens han allerede så i retning av mennene med et uttrykksløst blikk.
"Kommer du ikke med oss? Sa du ikke akkurat at du følte deg ensom der du stod alene?" Jeg gliste til ham.
"Ja, jeg er ikke så ensom." Han smilte ned til meg. "Vi ses!" sa han mens han gikk i motsatt retning før noen av oss rakk å si et ord.
"Kom igjen." Cara tok tak i hånden min, og sammen gikk vi mot gruppen av menn som stod der og observerte hver bevegelse vi gjorde.
Åh boy.