Kapittel 3: «Parkert og venter...»
Bettinas far hadde vært den siste Alfa av Heartsong-klanen. Da Bettinas mor og søster døde i et jordskred, tok Bettinas tante over omsorgen for Bettina. Det ble sagt at på den tiden var Brodie Shadowtail Heartsong for knust over å miste sin make til å ta vare på sin siste levende datter.
Bettina ble adoptert av sin tante, sin mors søster, og fikk nytt navn. Hun gikk fra å være Bettina Frost Heartsong til Bettina North Frost. Da hun giftet seg med Alister, ble navnet hennes igjen endret til Bettina Frost Northmountain. Dette begravde effektivt hennes forhold til Alfa Brodie Heartsong.
Alora visste hvorfor; for Frost og Northmountain-familiene var ingenting verre enn en Heartsong. Alora syntes det var tåpelig, på grunn av den viktige rollen Heartsong-klanen hadde spilt i varulvshistorien og historien til alle overnaturlige vesener. Den første Alfa av Alfaene var klanalfaen til Heartsongene, en kvinne ved navn Luna Bloodmoon Heartsong.
Det hang et malt portrett av henne på kontoret til Alfa Andrew. Alora pleide å stirre på det og tenkte alltid at hun lignet mye på henne. Å få DNA-resultatene tilbake og se at hun var en direkte etterkommer av den første Alfaen hadde vært en flott dag, til å begynne med.
For det var ikke et slektskap Bettina eller Sarah ville tillate Alora å hevde stille. De var for stolte av å være 'genetisk rene' til å tillate det. Det ville senke deres status innen Frost og Northmountain-klanene. Så hun kunne bare hevde det privat.
Alora hadde fått en idé, en hun gjennomførte på bursdagen sin for tre dager siden. Darien hadde hentet henne fra skolen den dagen til Moonstar Mansion, hvor foreldrene hans hadde en kake og gaver til henne. Den nye telefonen hun holdt, en Galaxy 22 Ultra, var en av dem.
Den andre var hettegenseren hun hadde på seg, og en leilighet i Moonstar Mansion som ville være klar for henne om noen dager, var en annen. Alfaen og Lunaen hadde vært sikre i årevis på at hun ble mishandlet, men hadde aldri klart å bevise det.
Hvordan kan man bevise år med mishandling når huden ikke fikk arr, og man nektet å snakke om det som ung valp på grunn av truslene familien hadde kommet med hvis man gjorde det. Nå som hun var eldre, hadde det blitt lettere å unngå mishandlingen.
Bokstavelig talt ved nesten aldri å være hjemme. I løpet av uken gikk hun på to skoler, deretter på jobb, og så sin praksisplass på laboratoriet. I helgene var det jobb, bibliotek for studier, og deretter praksis på laboratoriet. De få gangene hun var hjemme, var det bare i et par timer av gangen.
Alora var heldig nok til at når de slo henne og låste henne i kjelleren, var det ikke for flere dager av gangen lenger. Å holde henne innesperret mer enn en natt ville invitere til trøbbel. Det ville bli stilt spørsmål som foreldrene hennes ikke ønsket å svare ærlig på.
Hun var atten nå, så i dag, når hun gikk på skolen, kunne hun potensielt finne sin make. Å tenke på en make fikk Alora til å tenke på Damien. Hun visste at hun ikke burde, det var umulig å tro at Damien ville være hennes make. Hvorfor skulle månegudinnen velsigne henne med å være sammen med den neste Alfaen av Alfaene?
“Han ville vært en fantastisk make, han har alltid vært veldig snill mot oss.” sa Xena.
Xena hadde rett. “Jeg husker fortsatt da jeg åpnet øynene den dagen vi møtte ham og tenkte at han hadde de mest kjekke øynene.” sa Alora.
Den indre ringen av Damiens øyne var en dyp havblå, den ytre ringen en mørk midnatt. Gylden hud og svart hår som ville skinne med mørkeblå høydepunkter i solen.
Den dagen de møttes, hadde Sarah og vennene hennes kastet Alora i elven mens de var på en piknik med flokken. Den eneste grunnen til at Alora gikk, var fordi naboen som av og til passet henne, hadde foreslått å ta henne med sin familie mens hun leverte henne hjem.
Bettina hadde prøvd å bruke unnskyldningen at de ikke hadde noe for Alora å ha på seg. Den eldre kvinnen fortalte Bettina at hun hadde en kjole som var for liten for datteren hennes, så det ville ikke være et problem for Alora å få den. Det hadde vært en vakker hvit campesinokjole, med lyseblå 'forglemmegei' brodert over og under gitterverket på den rufsete blusen og skjørtet.
Kvinnen hadde brakt kjolen morgenen for pikniken, hun flettet til og med Aloras hår i to franske fletter som hang over skuldrene hennes. Gjennom flettene var blå bånd som matchet den blå tråden på kjolen. Alora hadde sett vakker ut ifølge de som så henne på pikniken. De som ikke var Frost og Northmountains.
Kommentarene hadde ikke gått ubemerket hen av Sarah, som ble ekstremt sjalu når hun ble ignorert av andre til fordel for Alora. Når de var med sin Klan, ble Sarah hyllet som den ultimate skjønnheten, mens Alora ble sett på som en mørk flekk på familien. Blant resten av Flokken var Alora bare en annen vakker liten valp som skulle verdsettes.
Sjalu som hun var, løp Sarah gråtende til foreldrene sine og anklaget Alora for å være slem mot henne. Dermed ble Alora dratt til en avsidesliggende del av parken, borte fra de andre. Med et smertefullt slag på kinnet fra Bettina, ble hun beordret hjem for å ha flauet søsteren sin på Flokkens Piknik.
Alora hadde ikke kommet langt før søsteren og vennene hennes fanget henne, banket henne opp og dro henne til kanten av den oppsvulmede elvebredden før de kastet henne uti. Hun ble kastet rundt i den brusende strømmen. Kroppen hennes slo mot steiner og grener gjentatte ganger til hun ble skylt nær nok til en bredd lenger ned elva, slik at hun klarte å gripe tak i noe og dra seg opp.
Hun besvimte i gjørma på bredden så snart hun var på land, bare for å våkne i et kort øyeblikk da hun ble funnet av Damien og faren hans, Alfa Andrew. De tok henne med til Luna Ember, som insisterte på å ta seg personlig av Alora til hun kom seg. Hun tilbrakte en hel uke inne i Moonstar Mansion.
“Han forlot oss aldri hele uken vi var der.” minnet Xena Alora på.
“Ja vel... Jeg vil ikke få forhåpningene mine knust når virkeligheten banker på med noen andre.” sa Alora til Xena, tonen tørrere enn ørkenen.
BANG! BANG! BANG! “DU BØR VÆRE VÅKEN DER INNE, DIN UDUELIGE! JEG VIL IKKE AT DU SKAL FLAUE MEG I DAG! DU MÅ KOMME DEG PÅ SKOLEN I TIDE!” skrek Bettina til Alora gjennom døren, etter å ha banket så voldsomt.
Alora satte seg opp, skremt av lyden, så sukket hun og rullet med øynene. “Jeg er oppe.” Alora hevet stemmen nok til å bli hørt gjennom døren.
Det kom et “Humph!” fra den andre siden, så lyden av Bettina som trampet ned trappene.
Aloras telefon ringte med en melding. Hun hadde fått en melding fra vennen sin Darien. “Parkert og venter, har en pose med frokosten for mestere. Fem Big Sur Frokost Burritos, en stor kartong havremelk, og din snobbete kaffe.”
Ved gudene og gudinnene over måtte man elske en bestevenn som kom for å hente deg med mat og kaffe i hånden. Varulver forbrenner mye energi, så de spiser mye. Dessverre for Alora, ga familien hennes henne blikk som fikk henne til å miste appetitten hver gang hun spiste med dem. Så hun spiste ikke hjemme.
“Kommer ned om to rystelser av en hale.” Alora sendte som svar, så grep hun den pakkede vesken sin og forlot rommet. Xena, som alltid observerte alt, lo underholdt av Aloras svar.
Huset hadde fire nivåer, kjelleren, som gikk over hele husets lengde. Så i første etasje, foran huset, hadde man garasjen med plass til fire biler, en stor foajé, en stue og en stor stue. Bak var den ekstra store hovedsuiten, den store formelle spisestuen.
Et industrikjøkken med tilknyttet frokostkrok. Et stort spiskammer med et annet stort kjøleskap og fryseboks. Et stort vaskerom med to vaskemaskiner og tørketromler, og et stort vaskebord og slukvask. Så kom man til trappen som ledet til andre og så tredje etasje.
Andre etasje hadde en lang gang som ledet hele husets baklengde. Med rad etter rad av vinduer som så ut i bakgården. Det hadde opprinnelig vært fire store rom i denne etasjen, men Sarah klaget over at hun ikke hadde nok plass. Så hele andre etasje ble omgjort til ett soverom for henne.
Huset hadde en to-etasjes overbygd veranda rundt hele huset. Det var en dør i andre etasje rett overfor trappen som førte ut til andre nivå av verandaen. Det var den døren Alora gikk ut av, helt forbigående første etasje hvor familien hennes var samlet og spiste frokost.
En rask løping rundt verandaen brakte Alora til trappen som ledet ned til første nivå av verandaen, plassert ved siden av garasjen. Alora brydde seg ikke om trappen da hun nådde forsiden av huset, hun hoppet over rekkverket, landet lett på bakken, knærne bøyde seg litt. Så løp hun ned gaten.