Kapittel 1: «Fordi vi er alt hun frykter.»
Hun visste at det var en drøm, men det føltes så ekte, som om det skjedde igjen.
Drip, drip, drip av vannet som traff sementgulvet var høyt i den ellers gravlignende stillheten i kjelleren. En av rørene som løp langs taket hadde en lekkasje, og en vannpytt hadde samlet seg under det. Det var knapt noe lys nede i kjelleren, det var bare ett lite vindu i det øvre hjørnet av det store mørke rommet.
Fordi det var så lite, var det ikke spesielt nyttig når det gjaldt å slippe lys inn i kjelleren, selv om det ikke hadde vært mørkt ute. Nå var det bare en liten strøm av måneskinn som kom inn fra det, strålen av lys reflekterte av vannet som hadde samlet seg under det lekkende røret.
Den ga en lys nok glød til at man kunne se den lille skikkelsen av en utrolig ung jente lenket til den nærliggende støttepilaren. Kroppen hennes lå sammenkrøllet på det kalde steingulvet, blod dekket henne og var sprutet rundt henne. En liten pytt av det omringet henne.
Den lille jentas øyne var åpne, men de var livløse. Hvis man så nøye etter, kunne man se at hun fortsatt pustet. Hun var dekket av åpne sår laget av pisken moren hennes hadde brukt på henne, blåmerker fra slagene faren hadde gitt henne, og kutt fra kniven søsteren hennes hadde skåret henne med.
Den lille jenta visste ikke hvorfor straffen hennes var så hard denne gangen, hun husket ikke å ha oppført seg dårlig eller brutt noen regler. Familien hennes hatet henne, de slo henne uopphørlig for hver minste forseelse. Hun forstod aldri hva hun hadde gjort for å påkalle så mye hat. Ingen av de andre ungene ble behandlet som henne.
Hun så annerledes ut enn alle i både morens og farens klan, med sin mørke hud, svarte hår og sine tofargede øyne, den indre ringen var fiolett, den ytre ringen sølv. Klanmedlemmene hennes var alle bleke med blondt hår og blå tofargede øyne. Hun kunne se annerledes ut enn klanmedlemmene sine, men det var andre klaner med unger som hadde mørkt hår og hud, men de var alle elsket av sine familier og klanmedlemmer.
Men ingen hadde hennes øyenfarge. Den faktoren og det å ikke ha en ulv som de andre varulvene, fikk den lille jenta, Alora, til å føle seg som en naturens misfoster, en avskyelighet som burde slettes fra eksistensen. Alora ønsket å dø, hun lengtet etter det. Hun trodde det var den eneste måten å unnslippe all smerten og torturen.
Alora var fortvilet, full av håpløshet og fortvilelse. Tårer rant ut av øynene hennes. "Månegudinne, vær så snill, la meg dø og la sjelen min vende tilbake til ditt varetekt." Jenta ba stille med hele sitt hjerte.
Hun ble forskrekket da hun fikk et svar i hodet sitt, men det var ikke Månegudinnen som svarte henne. Det var noe helt annet. "Jeg vil helst ikke dø ennå, spesielt når jeg endelig har klart å bli en del av deg." Det var en svak knurring i den myke feminine stemmen.
I panikk utbrøt Alora, "Hvem er du!" Hun var bekymret for at hun hadde mistet forstanden.
"Jeg er ulven din, mitt navn er Xena," sa den kvinnelige stemmen og introduserte seg for den lille jenta.
"Men...men...jeg ble født uten en ulv," sa Alora, hennes lille barnlige stemme skalv av vantro.
For Alora var det lettere å tro at hun hadde blitt gal og hørte stemmer, enn å akseptere at hun hadde blitt løyet til hele sitt unge liv, og virkelig hadde en ulv.
"Du ble født med en ulv, jeg har bare ikke vært i stand til å komme til deg før nå. Jeg har vært forseglet bort til i kveld," fortalte Xena Alora. Xenas stemme, som Aloras, var ung, knurringen i den hørtes søt ut i stedet for skremmende.
"Du kjenner navnet mitt?" spurte Alora Xena, overrasket.
Xena syntes dette var et dumt spørsmål i begynnelsen, men så hadde hun vært forseglet bort fra Alora siden deres fødsel. "Jeg kan ha vært forseglet bort, men jeg var klar over livet vårt hele tiden, jeg er en del av deg og kjenner navnet ditt," forklarte Xena henne.
Xenas myke knurrende stemme og hennes varme nærvær begynte å berolige Alora, hennes intense lengsel etter døden gled i bakgrunnen for nå. "Du sa at du var forseglet bort? Hvordan ble du fri?" spurte Alora.
Hennes nysgjerrighet var nå vekket da hun begynte å akseptere at hun faktisk hadde en ulv, hun var ikke lenger en ulveløs unge. Spenningen over den faktoren begynte å bygge seg opp i henne.
Xena følte sin humanoide forms nysgjerrighet, hun og Alora var to sider av en og samme vesen. To sjeler, én delt kropp som kunne forvandle seg fra en humanoid form til en ulv eller deres delte Lykan-form. Deres Lykan-form var den mest kraftfulle og dødeligste av de tre formene.
“Månegudinnen brøt lenkene som bandt meg fra deg.” Xena pauset i sin forklaring, hun ville egentlig ikke fortelle Alora resten.
Alora følte Xenas uro, hun visste instinktivt at det Xena måtte fortelle henne var noe som ville gjøre henne opprørt. “Fortell meg.” Var alt hun sa.
Det var alt Xena trengte for å fortsette, hennes humanoide form måtte vite, så hun kunne begynne å distansere seg fra årsaken. “Vår mor hadde plassert besvergelsen på oss som forseglet meg bort.”
Alora var stille et øyeblikk mens hun absorberte informasjonen, en bølge av smerte skyllet gjennom henne. Hun hadde alltid visst at moren hatet henne, men hun hadde ikke visst hvor dypt før dette øyeblikket.
“Hvorfor hater mor oss så mye?” spurte Alora, med tårer i stemmen.
Xena var stille et øyeblikk, nølende med å svare. “Fordi vi er alt hun frykter.”
BEEEEP, BEEEEP, BEEEEP!!!
Alora satte seg rett opp i sengen, skremt ut av drømmen. Xenas kryptiske svar på hennes spørsmål fra alle de årene siden, bleknet bort. Hun slo på vekkerklokken, hjertet hennes banket fortsatt raskt. Det var den verste måten å våkne på, ikke bare ristet kroppen hennes. Alarmen hørtes så mye ut som frityrkokeren på jobben, det fikk henne til å føle at hun måtte skynde seg inn på kjøkkenet for å servere ferske pommes frites.
Ingenting var mer irriterende enn å drømme at du var på jobb når du ikke er på jobb. Der står du, i drømmen din, og trykker på knappen for å slå av frityralarmen, bare for at den skal fortsette. Så begynner du å innse, du er ikke på jobb, du er hjemme i sengen, og det er ikke frityrkokeren som går av, det er vekkerklokken din.
Alora trengte vanligvis ikke vekkerklokken, hun sov sjelden mer enn to timer av gangen når hun klarte å sovne hjemme. Hvis man kunne kalle dette stedet et hjem. Ifølge romantikkromanene hun av og til leste, de sjeldne gangene hun leste en skjønnlitterær roman, var et hjem et sted man følte seg elsket og trygt. Dette stedet var ikke det.
Hun hoppet ut av den sjeldent brukte sengen sin. En liten enkeltseng som tilhørte hennes eldre søster da søsteren var en liten valp. Alora børstet håret sitt, noe som tok en stund, da de tykke midnattssvarte lokkene nådde like over hoftene hennes. Alora tok dusjene sine på skolen eller forskningslaboratoriet hvor hun var praktikant, aldri hjemme. Hun hadde vært på laboratoriet i går kveld etter at hun hadde fått fri fra jobben på Wolf’s Bite Burger Palace.
Vanligvis ville hun ha sovet på laboratoriet i fire timer før hun snek seg tilbake inn gjennom terrassedøren i andre etasje. Dessverre hadde Alora gjort det en natt for mye på rad, og det ble lagt merke til. Basert på tekstmeldingen Alora fikk fra moren Bettina, som anklaget Alora for å være en skjøge og for å være ute hele natten som prostituert.
Så Alora måtte rapportere hjem innen klokken elleve kvelden før, og brukte mesteparten av natten på å studere, før hun endelig ga etter for utmattelsen. Alora hadde satt stolen under dørhåndtaket på det lille soverommet sitt, stilt inn den restaurerte vekkerklokken, og falt i søvn i to timer.
Alora så på seg selv i det skitne, billige, angivelig helfigurspeilet som hang på skapdøren hennes. Rommet hennes var ved siden av loftet, åtte kvadratmeter med bare en syv fot høy takhøyde. En trang passform for en seks fot ni varulv. Det var ingen vindu, det eneste lyset kom fra en liten lampe på det lille skrivebordet på rommet hennes. Det eneste andre møbelet bortsett fra sengen og skrivebordstolen.
Alora var veltrent, som de fleste varulver. Hun hadde mye jevnt tonet muskulatur. Hun hadde en timeglassfigur med brede skuldre, tunge bryster med brede hofter og en bakdel som balanserte med toppen. De store lysende øynene hennes passet bedre til ansiktet nå som hun var voksen, de tok ikke lenger opp mesteparten av ansiktet hennes.
Høye kinnbein sammen med en vinklet kjeve og en forsiktig spiss hake rammet inn en lang, rett nesten ulveaktig nese, og en generøs munn med fyldige lepper. Leppene hennes, en naturlig dusky rose, ble fremhevet av hennes melkeaktige karamellfargede hudfarge.
Alora så ikke delikat ut som moren og søsteren, som bare var fem fot ni og fem fot ti. Aloras kropp matchet høyden hennes. Faren hennes måtte se opp til henne da han bare var seks fot syv, han var også en av de få varulvene som kunne kalles overvektige.