Kapittel 7
Emilia
Jeg var fortsatt i en tåke etter kysset i heisen fra Dante, og nå står alle fire mennene foran meg. "Jeg skulle akkurat til å følge Rossi til bilen hennes," sa Dante til dem. "Jeg tror du har gjort nok, Dante; jeg skal følge henne til bilen," sa Antonio. "Som du vil." "Ha det, Rossi, vi sees," sa Dante bak meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg; hvis det hadde vært sand her og jeg var en struts, ville jeg ha stukket hodet i sanden. "Smiler gudene til meg i dag?" sa Antonio. "Hva?" Jeg forsto ikke helt hva han mente, jeg var fortsatt i en tåke. "Det faktum at jeg ser deg tre ganger på en dag." "Åh, du trenger virkelig ikke å følge meg til bilen, det sa jeg til Dante også." "Dette er et farlig nabolag, Emilia, jeg ville ikke tenke på å la deg gå alene til bilen din på denne tiden av døgnet." "Åh," hva annet kunne jeg si. Han la hendene på korsryggen min, og sommerfuglene i underlivet mitt var tilbake igjen, hva i all verden skjedde med meg i dag? Er jeg i brunst eller noe? Vi kom oss ut, og det var en deilig bris i luften. Da jeg prøvde å åpne døren min, presset Antonio meg mellom bilen og seg selv, akkurat som han gjorde i morges. Jeg trodde han skulle kysse meg igjen, eller skal jeg si at jeg håpet han ville kysse meg igjen, men han lente seg inn mot halsen min og beveget seg deretter til øret mitt.
"Jeg vet at du virkelig har lyst til å leke med deg selv i kveld, men ikke gjør det. Vi vil vite det. Og hvis vi ser deg igjen, må vi gi deg en omgang for ikke å høre på oss." Å, herregud, jeg hadde sommerfugler overalt. Jeg prøvde å gni bena sammen for å få litt lindring, men Antonio måtte ha visst hva ordene hans ville gjøre, for han satte benet mellom mine, men ikke høyt nok til at jeg kunne gni meg mot benet hans. Ja, jeg var så desperat. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg samlet all motet mitt, så ham rett i øynene og sa til ham: "Du vil ikke ha en anelse, og det er ingen regel som sier at jeg må høre på noen av dere." Jeg åpnet døren min og satte meg inn, men før jeg rakk å lukke døren, lente han seg inn. "Jeg ville vært veldig forsiktig hvis jeg var deg, kjære. Eller vil du ha en omgang, er det det?" Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa bare: "Takk for at du fulgte meg til bilen. Ha en fin kveld videre." "Åh, det skal jeg. Og husk hva jeg sa, kjære." Så lukket han døren.
Han ga meg ikke engang en sjanse til å trekke pusten og roe meg ned. Han ventet på at jeg skulle kjøre bort, og jeg ville ikke at han skulle se hvor mye de hadde påvirket meg i dag. Jeg tok svingen, og da jeg så ham forsvinne, stoppet jeg på den første parkeringsplassen jeg fant og tok noen dype åndedrag. Hva var det med disse mennene i dag? Dette hadde aldri skjedd før, og de er ikke nye klienter; jeg har hatt dem i flere år nå. Og hvis de alle vil ha meg, hvorfor nå? Jeg prøvde fortsatt å få pusten under kontroll da jeg så noen sportsbiler kjøre forbi meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg visste at det var dem. Jeg kjørte tilbake på veien og kjørte til leilighetsbygget mitt.
Da jeg kom hjem, var det første jeg gjorde å ta av meg de høye hælene mine. Ja, jeg elsker hælene mine, men det føles bare så mye bedre uten dem. Jeg gikk til kjøleskapet og helte meg et stort glass hvitvin etter dagen jeg hadde hatt; jeg synes jeg fortjente hele flasken. Men i morgen er en travel dag igjen, og jeg lovet Josh at jeg skulle møte ham for kaffe, så jeg burde huske å spise i morgen. Jeg fylte badekaret med vann og litt vaniljeduftende olje, og tente lysene. Jeg sank ned i badekaret og lente meg tilbake med vinen min, mens den andre hånden min gled ned til skjeden min. Jeg trengte desperat en orgasme, kanskje flere orgasmer. Jeg begynte å leke med klitoris, men så dukket Antonios ord opp i hodet mitt som om han stod rett ved siden av meg. Av en eller annen grunn sluttet jeg å leke med meg selv. Jeg kunne ikke tro det. Jeg helte ned glasset med vin. Hva var galt med meg, hvorfor lyttet jeg til Antonio? Det forvirret meg så mye at stemningen for badet forsvant. Jeg vasket meg og gikk ut av badekaret. Jeg tok på meg de mykeste pysjene mine og la meg i sengen, og sørget for at alarmen var satt til neste morgen.
Jeg vred meg i over en time. Jeg trengte den orgasmen, Gud, jeg trengte den hvis jeg skulle sove i det hele tatt, for alt som gikk gjennom hodet mitt var kyssene fra i dag og hvor forskjellige de var, og hvor mye jeg nøt hvert kyss. Jeg grep etter skuffen og tok ut BOB, de vil aldri vite at jeg brukte BOB. Jeg dro ned buksene mine, tok litt glidemiddel på BOB og førte BOB inn i skjeden så langt BOB kunne gå. "Faen" skrek jeg da jeg satte BOB på høyeste vibrasjon. Jeg lukket øynene, og alt jeg kunne se var George, Gio, Antonio og Dante. Jeg stønnet navnene deres om og om igjen mens jeg kjente orgasmen nærme seg. "Å herregud, faen faen, Å HERREGUD!" skrek jeg da jeg kom. Jeg lente meg tilbake og tenkte at det var akkurat det jeg trengte. Så snart jeg pustet normalt igjen, reiste jeg meg og vasket BOB og kledde på meg igjen. Når jeg kom tilbake til sengen, sovnet jeg på et sekund. Se, det var alt jeg trengte.
Jeg våknet neste morgen av at telefonen ringte. Jeg grep den og svarte med en veldig groggy stemme "Emily, god morgen." "Hei, kjære." Jeg ble så skremt at jeg satte meg rett opp i sengen. "Antonio." "Ja, det er meg. Åpne døren, jeg har med kaffe og en croissant til deg." "Du er her?" "Ja, kjære, kom og åpne døren nå." Så la han på. Så mange spørsmål gikk gjennom hodet mitt; hvordan visste de hvor jeg bodde? For hvis den ene visste det, visste de andre det også, og hvordan kom han inn i bygningen? Jeg dro fingrene gjennom håret, fikk pysjene mine på plass, skylte munnen med munnvann og gikk til døren for å åpne. Dette er det beste han får på denne tiden av dagen. Jeg åpnet døren, og Antonio spaserte inn som om han kjente stedet, og gikk rett til kjøkkenet.
"Du ser nydelig ut som alltid?" "Takk for løgnen, Antonio, men du trenger ikke lyve for meg." Han så sint på meg. "Jeg lyver ikke, jeg vil aldri lyve for deg om noe sånt eller noe annet for den saks skyld." "Å, ok, ikke vær så alvorlig." "Gå og gjør deg klar, jeg holder kaffen varm og varmer croissanten." Jeg stilte ham ikke engang spørsmål, hva var galt med meg? Hvorfor var han her? Jeg tenkte bare på det spørsmålet igjen da jeg var i dusjen. Jeg kledde på meg, tok på sminken, og gikk for å finne Antonio. Håret mitt var i en knute som alltid. Jeg fant Antonio som så ut på den fantastiske utsikten jeg hadde. Han snudde seg og så på meg. "Jeg foretrekker håret ditt løst." "Hva gjør du her, Antonio?" "Jeg tok med deg kaffe." "Ja, og?" "Og jeg kom for å sørge for at du lyttet til meg." "Om hva?" "Ikke vær dum, Emilia."